Nytt

Presentasjonen av Ole Jørgen Anfindsens bok Selvmordsparadigmet ble noe helt annet enn det kunne vært og det forventningene tilsa. Spennende, et variert panel: Basim Gozlan, Eystein Halle, Hallgrim Berg og så selve sjefsideologen for det multikulturelle Norge, Thomas Hylland Eriksen.

Anfindsens bok handler om den utviklingen samfunnet er inne i, og en uro over at «noe verdifullt holder å å gå tapt», som han formulerte det. Anfindsen snakket ikke eksplisitt om vold, men vold ser ut til å følge det nye samfunnet. Dette er visst bare noe som er inne i folks hoder, hvis man skal tro Hylland Eriksen. Det er en «trope» blant forsvarerne av det nye store eksperimentet: folk er trygghetsnarkomaner.

Vi har aldri hatt det så godt. Det har aldri vært et samfunn i historien som har vært mer likestilt. Hylland Eriksen dynget på med superlativer. Det har vært innvandring i 40 år og vi har aldri hatt etniske opptøyer, påsto han.

Virkelig? Så fort glemmer vi ikke. Den var litt for tykk.

Men pressekonferansen skulle ikke bare handle om «believing», den skulle også handle om «seeing».

Når man sier ja til å sitte i et panel har man samtidig akseptert visse regler: man har gitt boken en viss aksept. Man oppfører seg. Men ikke THE.

Det første signalet kom under Anfindsens introduksjon. Han brukte lang tid, lengre enn vanlig på en pressekonferanse. Men han var dyktig og bygget opp tankerekken logisk. Etter en halv time hadde THE fått nok og hogg til: – Vi tror vi har forstått det nå. Vi vet hvor vi har deg. Skal andre snart få si noe?

Det ble sagt med slik voldsomhet at Anfindsen ble en smule slått ut. Man avbryter ikke hovedpersonen på den måten. Det er hans pressekonferanse og hans privilegium å disponere tiden.
Men slike hensyn tok ikke THE.

Da turen endelig kom til ham, forsto vi hvorfor THE hadde vært utålmodig. Han skrudde opp volumet og farten, og snakket som et maskingevær: Boken var en hybrid, et monster, den skulle aldri utkommet i sin nåværende form.

«Den var en blanding av en mellomfagsoppgave og et indignert leserbrev, gjerne i sammme setning.»

Dette ble ikke sagt med humor, eller ironi. Det var som å slippe løs et bombefly, en B52, eller en stridsvogn som rullet frem og valset alt flatt.

THE ønsket å valse Anfindsen flat.

Det er mange måter å si ting på. Hylland Eriksen snakker med en sjelden aggressivitet. Det er ikke bare meninger han fremfører. Han slår nærmest motparten ned, overfaller ham og mishandler ham grovt.

Det er noe ukontrollerbart over THE: ordene spruter. Han har forferdelig mye på hjertet. Men en del av det han sier er det rene sprøyt. Han viser til ting han åpenbart ikke har greie på, som feks. at Le Pen og Nasjonal Front gikk frem hver gang FIS i Algerie gjennomførte en terroraksjon på fransk jord. Når algirerne så at Nasjonal Front gikk frem, ble de populære. En slik sammenheng er tatt helt ut av luften. FIS sin popularitet hadde ingenting med Nasjonal Front å gjøre.

For den som lytter er det tydelig at THE ikke argumenterer slik en professor bør: holder seg til det han kan, og uttaler seg med faglig tyngde. Han er over alt. Han har et desperat behov for å dekke alle fronter, alle felt.

Det kan minne om bløff.

Alt for å kunne slå motparten i hodet.

Det virker. Motparten blir bevisstløs av denne Blitzkrieg, av denne shock and awe.

Men voldsomheten er for plagsom. THEs verbale artilleri er fysisk plagsomt. Man føler seg ikke vel i hans selskap.

Derfor fikk han også publikum mot seg.

Anfindsen «oppførte seg pent». Han var mild i tonen og likevel artikulert. Man fikk følelsen av at han hadde gjort hjemmeleksen.

Dette inntrykket greide Hylland Eriksen å rive ned i løpet av ti minutter: Han sa egentlig at Anfindsen burde blitt ved sin lest, IT. Hvor hadde han vært? På Blindern har Culcom holdt hundrevis av konferanser, men han hadde aldri sett Anfindsen. Hva innbilte Anfindsen seg? Visste han ikke at det var på universitetet at forskningen ble til?

At folk ikke lenger tror det, synes å ha gått professoren forbi.

Voldsomheten i Hylland Eriksens utfall kan indikere at han føler noe holder på å glippe. Noe skjer. For bare et år siden ville Selvmordsparadigmet trolig falt til jorden som en sten. Vi kan allerede nå konstatere at det ikke skjer denne gangen, og det skyldes ikke bare Hjernevask. Harald Eia og Ole-Martin Ihle ble nok selv overrasket over suksessen. De trykket på noen knapper. Det samme gjør Anfindsen. Han trykker på noen knapper og noe i tiden gjør at det gir resonans.

Det er det som får Hylland Eriksen til å legge alle hensyn til side. Han fremstilte det som han var så opprørt over Anfindsen at han måtte ta kraftig i. Men alle som hadde hørt Anfindsen snakke, for ikke å si lest boken, visste at han ikke snakket sant. Forsøket på å henge 30-årene rundt halsen på Anfindsen falt gjennom. Det hadde ingen troverdighet.

Hvis Anfindsen virkelig var en rasist, en vitenskapelig rasist (var det ikke det nazistene var?), ville folk reagert. Men publikum oppfattet ham ikke slik. De oppfattet ham som balansert, seriøs og sannhetssøkende.

Det var Hylland Eriksen som fremsto som rabiat og totalt uten respekt for Anfindsen, hverken som forfatter eller menneske.

Slik demonstrerte Hylland Eriksen noe av ubehaget i Anfindsens bok: den intellektuelle uredeligheten er en forutsetning for den ideologiske kursen som samfunnet styres etter.

Anfindsen kunne ikke fått en bedre demonstrasjon av hva den multikulturelle ideologien handler om. Den er intolerant, og vokter nidkjært sine enemerker. Nå har Anfindsen trått på gressplenen, og må jages vekk. Men noe sier meg at det blir flere. Truslene virker ikke lenger.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også