Sakset/Fra hofta

Et rasistisk mord forbigås i stillhet, skriver leder for Antirasistisk senter, Kari Helene Partapuoli, i artikkelen Når hatet blir ekstremt.

23. august 2008 ble Mahmed Jamal Shirwac skutt og drept i Trondheim. Shirwac hadde bakgrunn fra Somalia, men var norsk statsborger. Den 25 år gamle etniske nordmannen som regelrett henrettet ham med flere skudd, hadde satt opp en liste over ting han ville gjøre før han døde. Blant dem var å drepe en muslim. Shirwac var et tilfeldig offer for hatet. Drapsmannen ble senere dømt til tvungent psykisk helsevern.

Tross drapets ekstreme brutalitet og grove rasistiske karakter, fikk det nokså begrenset mediedekning, og drapet forblir langt fra alminnelig kjent i en offentlighet som ellers flommer over av artikler om islam og muslimer. Også andre sider ved mediedekningen var merkelige. I et av Dagbladets oppslag, 27. april 2009, er det eksempelvis nevnt fire ganger at den drepte var privatdrosjesjåfør, men ikke ett sted at han etterlot kone og seks barn. Hvordan ville dekningen vært hvis det var motsatt – hvis en norsksomalier i psykotisk tilstand drepte en etnisk nordmann? Det ville etter all sannsynlighet satt medienorge på ende. Legg til at han ble drept fordi han var hvit, og få andre saker ville fått flere oppslag det året.

Ja, hvordan ville dekningen vært hvis det forholdt seg motsatt? Ville det satt medienorge på ende, slik Antirasistisk senters leder går langt i å hevde? Heldigvis slipper vi å gjette, for George Gooding – som i motsetning til Partapuoli later til å faktasjekke påstander – har svaret:

Forbigås i stillhet?

Ifølge Retriever, finnes det 218 artikler i norsk presse som omtaler Mahmed Jamal Shirwac, 31 av dem fra NTB, 103 i Adresseavisen. Forbigått i stillhet?

Det kan heller sies om Lasse Wethal, hvor tallet er beskjedne 29 artikler.

Du etterlyser en motsatt situasjon av Shirwac-drapet, der en somalisk person dreper en nordmann, som du hevder ville «satt medienorge på ende». Heldigvis finnes det nettopp et slikt tilfelle fra 2004, hvor en somalisk mann knivstakk seks personer, og av dem døde nordmannen Terje Mjåland.

Et Retriever-søk gir kun 164 treff på Terje Mjåland, sammenlignet med 218 for Mahmed Jamal Shirwac – selv om trikkedrapet var mye mer voldsomt, skjedde i Oslo, og involverte flere personer.

Som Gooding påpeker motbeviser dette et av hovedpoengene i Partapuolis høytidsstemte kronikk, og kommunikasjonsansvarlig i Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, rir raskt til unnsetning:

Mahmed Jamal Shirwac ble drept fordi han var muslim. Drapsmannen lagde seg en liste over ting han ønsket å gjøre før han døde, og ett av gjøremålene var å drepe en muslim. Så gikk han ut på jakt etter et offer. Shirwac var et tilfeldig offer, valgt ut utelukkende fordi han ble antatt å passe i denne kategorien.

Drapet på Terje Mjåland, utført av en norsk statsborger med somalisk bakgrunn, var like meningsløst og like grusomt, men han ble ikke drept fordi han var hvit, men fordi drapsmannen hadde et psykotisk sammenbrudd. Hudfarge hadde ingenting med saken å gjøre.

Akkurat ja, da ble nok alt meget klarere for alle. Kort oppsummert: Etter drapet på Mjåland ble drapsmannen dømt til psykisk helsevern. Det samme ble Shirwacs drapsmann. Men førstnevnte er ikke ansvarlig for sine handlinger, som for øvrig heller ikke har noe med somaliske menn, somalisk kultur, norsk asylpolitikk eller noe som helst annet å gjøre. Sistnevnte blir derimot holdt helt ansvarlig. Ikke bare for seg selv, men også som et symptom på et helt samfunns svikt i forhold til rasisme og hatkriminalitet mot minoriteter.

Skal tro hva Antirasistisk senter bygger denne logikken på? Hva er forskjellen på de to psykisk syke mennene som av rettsapparatet begge er ansett for ikke å være ansvarlige for sine gjerninger? Har Partapuoli og Berglund Steen noe konkret utover de to mennenes etnisitet å forholde seg til når de velger å tro fullt og helt på rettsapparatet og psykiaterne i det ene tilfellet, men avviser begge deler fullstendig i det andre – og følgelig tar seg friheten til å bruke sistnevnte for å fremme sin egen politiske agenda? Hva gjør egentlig Shirwacs drapsmann så spesiell i Antirasistisk senters øyne at de åpenbart mener at de vet bedre enn rettsapparatet og de involverte psykiatere når det gjelder ham, og derfor dømmer ikke bare ham, men et helt samfunn som ansvarlig for hans ugjerning?

En besynderlig holdning fra en organisasjon som hevder at de er motstandere av hatkriminalitet, og hvis kommunikasjonsansvarlige finner det på sin plass å stille spørsmålet:

Hvorfor er det så mange som er ute av stand til å uttrykke hvor avskyelig det er at noen drepes eller skades på grunn av sin hudfarge, seksuelle orientering eller religion?

Det spørsmålet kan vi nok gå ut i fra at Berglund Steen – i motsetning til leder Kari Helene Partapuoli – ikke trenger Goodings hjelp til å svare på; i og med at han selv er ute av stand til det, så vet han sannsynligvis også årsaken.

Og hva med denne karen da? Han har en opplagt rasistisk tankegang. Den norsk-somaliske mannen – som forresten har 82 treff på google i tilfelle noen skulle lure – fikk riktignok ikke drept noen, men det var ikke fordi han ikke forsøkte da han knivstakk fem mennesker i Brugata:

Da han skulle fremstilles på legevakten kom 36-åringen med en rekke utsagn. I følge politibetjenten som vitnet i retten sa han blant annet:

«Jeg kjenner mitt søskenbarn. Han drepte mange nordmenn»

og fortsatte:

«Drepe nordmenn på trikken eller på gata»

«I hate white man» og «I love Hitler. Hitler killed 20 million white people».

Hva vil så Antirasistisk senter kalle denne mannen og hans handlinger, for deretter å påstå at de er et uttrykk for? Vi burde visst svaret: i likhet med de to andre ble han ble nemlig dømt til tvungent psykisk helsevern han også, og kan som sådan ikke ansees å være ansvarlig for sine gjerninger. Men skal vi ta Antirasistisk senter på ordet, så er han – til tross for psykosen – rasist og kan dermed regnes som ansvarlig for sin hatkriminalitet likevel. Eller hva?