Kommentar

Norge, i likhet med mange andre europeiske land, er ikke lenger et land med en ny stor religion. Det er ved å bli en del av islams tid og rom.

Det gir en helt annen forståelse av hva det nye Norge står for. Bak det programmatiske ordet skjuler det seg en kompleks virkelighet.

Arkitektene bak det nye Norge behandler samfunnet som et tomt rom der de kan knesette noen felles prinsipper. Når og hvis alle er enige om disse vil det hele gå seg til over tid, velstanden vil øke og trivselen likeså.

Disse oppfatningene har lite med virkeligheten å gjøre. Integrasjonsproblemer må holdes nede på et visst nivå for ikke å velte lasset.

Men det finnes helt andre måter å forstå verden på. Når Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås forsvarer niqab på prinsipielt grunnlag, så ignorerer han konsekvensetikken: man havner i en masse praktiske problemer i et samfunn som bygger på åpenhet. Fra offentlig transport, rettsvesen, servicejobber og skole. Tildekkede vil ikke kunne fungere.

Men denne kritikken unngår å se på tildekkingen på dens egne premisser. Den som leser om Awrah på wikipedia, vil få en aha-opplevelse. Det handler om en forståelse av renhet og sårbarhet og svakhet som ligger helt utenfor vår horisont og forståelsesramme. Paralleller til vår egen historie er mal apropos. Dette er et annet system.

Det er konsistent. Det har et syn på kvinners kropp som noe som skal pakkes inn. Man kan være uenig om hvor mye kroppen skal pakkes inn, men ingen er uenig i at den skal pakkes inn. Man kan også være uenig om hvem som får se en kvinnes ansikt eller hår, men ingen er uenig i at det er restriksjoner.

Denne enighet om awrah – at noe ved kvinnen skal tildekkes, er fundamental for islam, og kan ikke bortforklares. At vestlige apologeter ikke får seg til å si dette, men heller tøver, enten om at hijab ikke betyr noe og kun er et tøystykke, eller velger den andre innfallsvinkelen: valgfriheten må gjelde alle, også muslimske kvinner, betyr at de går utenom sakens kjerne.

Begge argumentasjonsmåter er utflukter. Den som – etter å ha stampet og slitt seg gjennom evinnelige debatter, kanskje med sinne som resultat, leser artikkelen om awrah, vil forstå hva det handler om.

Det handler om et annet system. Et rettighetssamfunn vil åpne døren for dette systemet. Det å late som det ikke eksisterer er å stå med ansiktet mot veggen, mens samfunnet rundt en forvandles i rasende fart.

Enten det gjelder hijab eller niqab – begge er uttrykk for awrah – at kvinnens kropp skal skjules. Begge er reklameboards for awrah, overfor alle personer med muslimsk bakgrunn. Ikke å se eller si dette, er å lure seg selv, for alle muslimer vet det.

Debatten i det norske samfunnet om rettigheter, er således en falsk debatt. Den griper ikke fatt i det viktigste. Rettighetsvinkelen er blind for eller vil ikke se at man åpner for islamisering av samfunnet.

Er det til å unngå? Et stykke på vei er det ikke det. Debatten viser allerede at vi er kommet langt: islam diskuteres skjult eller åpent stolper opp og stolper ned, hver eneste dag. Det er en grunn til det. Vestlendinger later som om dette er en lek der de kan bestemme hvor generøse de skal være mot nykommerne. De fleste vil gjerne være skvære.

Men det er ikke slik det fungerer, og enhver leser av islams teologi og sed og skikk, vil straks forstå langt mer av hva han ser rundt seg på gaten.

Det kan man bli redd av. Spesielt hvis man ikke har noe annet enn toleranse og Kardemomme å stå på. Kanskje er det de mest liberale som står i fare for en dag å slå helt om.

Den som forstår fenomenet og respekterer at islam utgjør et system, vil ikke bli så redd.

De liberale som forsøker å skjule at det er et system, gjør både seg selv og samfunnet en bjørnetjenste. De tar ikke islam på alvor. Derfor nyter de heller ikke spesiell stor respekt blant muslimer. Muslimer er ute av stand til å forstå en toleranse som utsletter en selv.

De opplever også alkoholen, hedonismen, nakenheten, sex-fiksering, skilsmisser som en stor trussel. En ting er enkeltelementene, det er i kombinasjon de blir farlige. Diffuse, uhåndterbare, – de er over alt. Derfor reagerer muslimer med tilbaketrekning.

NRK tror de kan strekke ut en hånd til muslimer og fremme deres sak, samtidig som de kjører aggressivt frem Trekant. Det går ikke. Muslimer forventer konsekvente holdninger. Det handler om tillit. Man kan ikke ha tillit til noen som ikke er prinsippfaste. Liberale tror det. De tror de kan få i pose og sekk. Men slik er ikke den nye verden de selv har bidratt til å skape og tror de eier.

De eier den ikke lenger.

Nordmenn og europeere må forstå at det ikke bare er muslimer som er kommet til Europa og med dem islam. Det er ikke som en annen religion. Islam er en pakke, et hus, man kan være uenig om takhøyden, men det er et hus. Det har også sitt eget tid og rom. Der muslimer lever i en viss størrelse skapes en islamsk tid og rom.

Det setter i gang visse svingninger, det åpnes noen dører til dette huset, og fremmede er velkomne inn.

Det er dette rommet/huset konvertitter blir tiltrukket av. De finner et samhold, en visshet, en overbevisning, en klarhet. Som denne verden mangler.

Tiden har for lengst løpt fra å diskutere som om det er «vi» nordmenn som definerer hvordan virkeligheten ser ut. Det finnes en helt ny verden, midt i blant oss, og den vil i økende grad gjøre sitt nærvær kjent.

Det er viktig at vi forstår den verden slik den er. Men da kan vi ikke først gi slipp på oss selv.

For noen vil disse tankene være smertelige. De vil ønske at man kunne sette en klamme om islam og bevare det norske rommet slik det var. Men hverken denne forestillingen eller den multikulturelle forestillingen om toleransesamfunnet, er realistisk eller mulig. Vi har allerede passert the point of no return, over i noe helt nytt, der det ved siden av det norske rommet eksisterer et islamsk. Forutsetningen for å utvikle for å bevare det norske, vil være at man forstår hvor annerledes det andre rommet er.

Den offisielle ideologien går som kjent ut på det stikk motsatte: å finne likhet.

Erkjennelsen av ulikhet er forutsetning for å forstå og tolerere hverandre. På en måte er det en innlemmelse i den globale kulturen, og for en nordmann er det forbundet med en viss smerte og bitterhet: uskylden forsvinner. Verden blir ikke norsk.

Men den forsvinner heller ikke og i lengden er det kun realisme som holder.

Les også

-
-
-
-
-

Les også