Kommentar

Caspar David Friedrich Solnedgang

Da den tyske filosofen Hegel en gang i 1806 så keiser Napoleon ri gjennom Jena, skrev dialektikeren og idealisten følgende til en venn: «Jeg har sett verdenssjelen til hest!». Den geniale mesterstrategen legemliggjorde historiens uavvendelighet, var implikasjonen, og fra dette fantastiske enkeltmennesket kunne så fellesutviklingen og fremtiden strømme og bli til ny virkelighet. 

Begrepet historisisme ble, så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, først anvendt av en av Hegels samtidige kolleger og bysbarn, Schlegel. I dag brukes ordet hyppig om «en doktrinær tro på historiens lovmessige utvikling».Alminnelig ble betegnelsen som følge av Karl R. Poppers bok «The Poverty of Historicism», den østerriksk-britiske filosofens etterkrigsoppgjør med ulike totalitære ideologier og deres overtro ikke bare på at historiske lovmessigheter finnes som gjør det mulig å forstå fortidens hendelser, men enda mer at vi kan utnytte kunnskapen om disse prinsippene til å forutsi fremtiden. Popper hevdet at alle slike forestillinger fornekter menneskets handlefrihet – i siste instans selve vår frie vilje – hvilket først åpner opp for totalitær tenkning og deretter for utviklingen av totalitære styresett. Slik overdreven tro på evnen til å forstå og forutsi er ikke bare dårlig vitenskapelig begrunnet, men også skadelig og farlig. Historien har ingen iboende, uavvendelig retning som den heller ikke har noen mening, selv om menneskene både kan og bør lese sistnevnte inn i viktige hendelsesforløp om de ønsker å leve etisk gode liv.

Troen på historisk lovmessighet, og at man følgelig ut fra et sett grunnprinsipper kan forstå tidsånden eller den hegelske verdenssjelen, har vært tuftet på både religiøs og vitenskapelig hybris. Hvis Gud har en plan for verden som finnes avslørt i en hellig bok, utgjør dette en strålende inngangsport til en «forståelse» av alt som foregår. Sitter du med tøylene på grunnlag av en privilegert stilling innen et slikt makthierarki, så blir det etter hvert ikke mange igjen som krangler på at din utlegning av hva som skjer og hvorfor, er den riktige. Har du likeledes «forstått» verdensutviklingen ut fra teorier om biologisk rasekamp (Hitler) eller en evig strid om sosial makt der arbeiderklassen til sist må ende opp som seierherre (Marx med etterfølgere), så faller det også lett å «forklare» hendelsene rundt om i samfunnet samt verdimerke de ulike aktørene; noen er skurker, andre helter innen alle konflikter og historisk linearitet blir et selvsagt utviklingsprinsipp. Dette var bakteppet da Poppers bok kom ut på 1950-tallet; den ene av de to store totalitære ideologiene som kjempet om makten i det 20. århundre, var knust, men den andre fantes blant seierherrene og var fremdeles svært ekspansiv. Et filosofisk oppgjør med selve grunnlaget for en «vitenskapelig historieforståelse» kom godt med og ble da også omfavnet av intellektuelle med en grunnleggende individualistisk verdensanskuelse. 

Etter at den europeiske statskommunismen falt sammen rundt 1990, trodde flere tenkere at historien omsider var ved veis ende (Francis Fukuyama) i og med at vestlig kapitalistisk liberalisme hadde vunnet. Men Samuel P. Huntington (“The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order”) og flere andre helte kaldt vann i blodet på vitenskapsoptimistene (om det nå var det de var, de korttenkte). Snart ble det selv for beboerne av ulike humanistiske elfenbenstårn tydelig at en revitalisering av historiske konfliktlinjer fant sted ledende til oppblussing av stridigheter som bare få hadde brydd seg om mens motstand mot verdenskommunismen dominerte vestlig sikkerhetstenkning. Med ett var det igjen legitimt å trekke lærdom av tusenårgamle konflikter og enda eldre konfliktteorier; historikerne ble atter minnet om at «bare de døde kjenner krigens slutt». Alle som ønsker å forholde seg rasjonelt til sin egen samtid, er nødt til å legge til grunn omfattende kunnskap om historiske erfaringer med mindre vi nøyer oss med å møte samtidens problemer som tankeløse barn, men uten å innbille oss at vi noen gang oppnår komplett forståelse. Aldri må vi henfalle til den grove hybris som preget de mest hardbarka historisistene, selv om vi heller ikke må opptre som om verden blir født på ny hver morgen.

Et avgjørende element i alt dette er å kunne diagnostisere tidsånden,  enda et ord som forbindes med innledningens Hegel, selv om det ble brukt også av kulturpersonligheter før ham. Hva særpreger verden av i dag, og hvordan skal vi best få grep om det som foregår, selv om vi aldri oppnår noen vitenskapelig uantastelig forståelse som muliggjør sikker prediksjon? Flere stikkord melder sitt kandidatur i sammenhengen.

Globalisering er ett av dem. Er globalisering noe som bare skje, en konsekvens av at elektronisk kommunikasjon er blitt så velutviklet at lokale løsninger ikke lenger er nødvendige, samtidig som folk er blitt klokere og ikke ligger under for fordommer om at «de fremmede» er farlige eller på annet vis vesentlig forskjellige? Et ja-svar på spørsmålet har gjennom flere tiår nå satt seg i vide kretser, utkrystallisert i Anniken Huitfeldt-utsagnet (sitert etter hukommelsen) om at «flerkultur kommer nordmenn til å få enten de vil ha det eller ikke». Kanskje hadde hun rett i sin påstand om tidsåndens uavvendelighet, men kanskje ikke; personlig er jeg dypt uenig og kan ikke for mitt bare liv se at det skulle ligge noen evolusjonær nødvendighet bak migrasjonsmønsteret som har dominert vestverdenen under det siste halve århundret. Selvsagt er det mye fint forbundet med «fri flyt over grensene»-politikken som har vært også EUs hovedprinsipp, man slipper å veksle penger og vise frem pass og mye annet trivielt, men de samtidige «utfordringene» er ikke akkurat vanskelige å få øye på. Selv om vi skulle se bort fra smittefare og lignende – vanskelig å gjøre i koronaens tid –, så innses fort at overalt der massiv ulikhet finnes over grensene, så blir utvekslingen ubalansert på måter som er vanskelige å håndtere. Europa-internt går det sånn noenlunde, i hvert fall hittil, men når rike Europa skal ta imot fødselsoverskuddet fra Sørøst-Asia, Midt-Østen og Afrika, da blir det alvorlig kluss. Hva mer er, det blir helt unødvendig kluss, for disse millionene burde helt enkelt ikke vært sluppet inn i for dem fremmede land og samfunn i den grad det har skjedd. Våre politikere agerer som om en enkel parallellitet finnes mellom human migrasjon og gassfysikk: Der mange kommer til hvert år, skapes et overtrykk som bare kan løses ved at folk får flytte til andre land der man har bedre orden på sysakene, altså hit. Tankegangen er naturligvis tvers igjennom forvrøvlet både logisk, historisk og etisk. Alle land og samfunn må i prinsippet ordne opp i sine «utfordringer» selv, ikke sende dem over til naboen eller, enda verre, til noen fjerne slektninger som absolutt ikke har noe med saken å gjøre. Det finnes ingen som helst «historisk nødvendighet» i en slik alt-aksepterende politikk. Vi burde helt enkelt ikke lenger finne oss i den enten innsalget foregår ved hjelp av moralsk utpressing eller liksomlogikk.

Jeg skal nøye meg med omtale av bare ett saksfelt til, nemlig det som kalles den tilsynelatende uimotståelig akselererende urbaniseringen som foregår på alle kontinenter og i alle land, også vårt eget. Det har bestandig slått meg som ytterst merkelig at politikere med ambisjoner om å endre samfunnet etter sitt eget hode – og av disse har vi hatt og har fortsatt riktig mange, ikke bare innen de åpent sosialistiske partiene – nærmest handfalne finner seg i at byene bare skal og må vokse, at de til og med virker stolte over at «Oslo snart er en millionby» og lignende. For å få plass til alle innflytterne, ødelegger man eksisterende bymiljøer gjennom hemningsløse og skadelige fortetningsprosjekter hvilket på vårt nettsted særlig Kent Andersen har påpekt. At dette samtidig bidrar til den store sosialistiske fellesskapsdrømmen som i vår tid forener totalitært innstilte på både rød og grønn side, er nok å anse som en trivelig politisk bonus. Hoveddriveren i utviklingen for Oslos del er den store tilstrømningen av utlendinger som helst ønsker å bosette seg i den største byen der mange allerede finnes av deres eget slag – slik henger den internasjonale migrasjonspolitikken kausalt sammen med den nasjonale og urbane ditto –, men transformasjonen av organiske bymiljøer til bomaskiner begynte lenge før den fremmedkulturelle omdanningen av Norge. Man skal vokte seg for å skylde alt som er galt og vondt på tilreisende utlendinger; det er ikke de som står bak og har ansvaret for den aktuelle politikken, det er våre egne samfunnstopper.

Jeg ønsker å avslutte med en enkel påpekning eller oppsummering: Den eksisterende, nasjonsskadelige politikken i vårt og andre land representerer ingen historisk nødvendighet samme hva ansvarsfraskrivende politikere hevder; det er rett og slett ikke slik man skal forstå menneskehetens utvikling hverken globalt eller lokalt. Det er ikke bare materielle faktorer, men også menneskers beslutninger og handlinger som ligger til grunn, som skaper ett adferdsmønster blant flere mulige. Utviklingen kan snus i annen retning, men bare dersom tilstrekkelig politisk vilje finnes. For at dette skal skje, må mange nok legge rygg til. Ingen kan skylde på at det er umulig. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!