Kommentar

Blant de mer sjarmfulle sysler man kan hengi seg til hver januar er å lese spådommer om hva som vil skje under det nye året. En del gjetninger er trivielle i betydningen årlig tilbakevendende som forvarsler om stormer og skandaler, økonomiske problemer og uro i Midtøsten; dette vil jeg ikke si noe om. Andre er det mer schwung over som at jorden skal treffes av en forvillet planet X eller ødelegges ved at polene skifter, for ikke å snakke om at verden kommer til å gå under 21. desember 2012 når mayaenes langtidskalender slutter, men heller ikke dette ønsker jeg skrive om. Det som derimot fattet min interesse – og så kan man jo bare spørre seg om egen mentale helsetilstand når slikt er tilfellet – var en kronikk av tidligere statsminister med meget mer og nåværende generalsekretær i Europarådet og formann i Nobelkomiteen, Thorbjørn Jagland, i Aftenposten 2. januar der han utviklet sine optimistiske vyer om hvordan menneskeheten vil gå lysere tider i møte under inneværende år.

Tittelen var: ”Nye murer vil falle”. Like under står det uthevet: ”Historien er ikke til å stoppe. Det er ikke lenger plass til systemer som setter en ideologi eller en religion over de universelle rettighetene.” Jagland slår an en optimistisk tone i kronikken, ikke minst ser han den såkalte arabiske våren som et klart tegn på at sekulært demokrati vokser fram også i denne delen av verden. Han mener alle jordens folk er ved å samle seg om de universelle menneskerettighetene. Med disse som ledestjerne vil menneskene kaste åket av og rive murene ned slik at mer global likhet og harmoni utvikles. Steder der nye murer skal rives er mellom elitene i Gulfen/Midtøsten, i Kina og, ikke minst, mellom Israel og palestinerne. Rivingen vil finne sted ”Rett og slett fordi disse murene strider mot selve tidsånden. Særlig to faktorer har skapt denne ånden: De universelle menneskerettighetene og nye kommunikasjonsmetoder som gir økt makt til folket. Nå spiller denne duoen sammen i en stadig sterkere musikk.”

Jeg kjenner ikke verken Jaglands musikksmak eller gehör, og jeg har betydelige vansker med å følge kausalitetstråden i hans resonnementer, men at tidsånden til tider fremstår som en alt annet enn godmodig gestalt, det har iallfall vist seg til fulle. Da den tyske historikeren og filosofen Hegel i 1806 så Napoleon ri gjennom Jena, sa han med uforlignelig sans for sitater av varig verdi at han hadde ”sett verdensånden til hest”. Et fredelig og godlynt omen var det ikke.

Jaglands tro på en unidireksjonal, identifiserbar og forklarlig tidsånd springer ut av en sosialistisk tradisjon som går tilbake til opplysningstiden. Det samme gjør hans tiltro til moderne teknologi (her i form av ”moderne kommunikasjonsmetoder”) som en vesentlig våpendrager i ”det godes” tjeneste. I mest klarfremstilt form så man dette hos de kommunistisk ”troende” (likheten med religiøs overbevisning var slående og rettferdiggjør betegnelsen) i Russland etter 1917 revolusjonen. De ”visste” jo at historien var på deres side, at fremtiden ville bli lys og vakker og at intet, absolutt intet, kunne stå seg mot den nye tid og den nye lykke som ventet bak bakketoppen. Teknologioptimismen var ubegrenset; barn fikk navn som ”Atom” og ”Elektrifikatsia”. Ennå på 50-tallet, etter at bakketopp etter bakketopp var blitt tilbakelagt uten at man (ennå!) var nådd fram til det lovede land, kunne Nikita Khrustsjov på besøk i USA nærmest godmodig og overbærende si til Eisenhower at samme hva denne innvendte: Historiens gang var ustoppelig og Eisenhowers barnebarn, eller i alle fall etterkommerne i generasjonen etter, ville se lyset og bli kommunister.

Overtroen på det uavvendelige i den sosiale utviklingen var ingenlunde noen ”russisk syke”. Vi hadde tilsvarende også i Norge så vel som i andre vestlige land, og forvissningen om å ha historien i ryggen gav alltid styrke. Ikke minst gjaldt dette religionenes posisjon i det fremtidige samfunnet: Også langt utenfor den harde ateistiske og kommunistiske politiske kjernen ”visste” man at gudstro ville svinne hen når opplysnings- og utdannelsesnivået i befolkningen økte. Folk ville innse at tro egentlig var overtro, og de ville ta konsekvensen av det. Religion ville bli irrelevant. Dessuten ville alkoholisme, andre rusproblemer og, ikke minst, kriminalitet forsvinne når folk fikk utdannelse, når de skjønte hva som var bra og riktig. For å si det forsiktig: Fremtidsdrømmene viste seg ikke å holde stikk.

Man finner klare spor av denne utviklingsoptimismen parret med historisk determinisme i Jaglands kronikk, og de to er ikke balansert av ens forsøk på å trenge dypere ned i de mindre opplyste avkrokene av menneskesjelen der man skimter slimete klumper av urgammel arvesynd som intet etikkurs biter på. For Jagland er mennesket grunnleggende godt og blir enda bedre med mer utdanning og mer avanserte teknologiske hjelpemidler. Utviklingen vil gå fremover fra dårligere til bedre, i rykk og napp, kanskje, men fra mørket mot lyset.

Kloke menn har skrevet side opp og side ned om denne type jaglandsk utviklingsoptimisme og historiske determinisme og har påvist at den ikke bare er naiv og dårlig gjennomtenkt, men at den, trass i gode forsetter og håpefullhet, bringer direkte farlige konsekvenser med seg. Særlig har den østerriksk-engelske filosofen Karl R Popper advart mot all doktrinær tro på historiens lovmessige utvikling, en overbevisning han kaller historisisme. I bøkene ”The Open Society and its Enemies” fra 1945 (boken ble skrevet under krigen og var selvfølgelig preget av den voldsomme konflikten mellom diktaturer og demokratiske stater som flyktningen Popper opplevde) og enda mer i ”The Poverty of Historicism” fra 1957 utvikler han dette synet og påpeker de totalitære konsekvensene av det. Enten man innbiller seg å ha gjennomskuet historiens lovmessighet ved hjelp av dialektisk materialisme (i sannhet en form for hybris ”second to none”) eller bare duknakket føler at historiens flod er ustoppelig og uforanderlig, så er dette historisistiske feilslutninger som etter Popper knapt blir tatt alvorlig lenger av det intellektuelle borgerskap på noen sider av Atlanteren.

La oss se bort fra at Jagland som vanlig fremstår som høy på seg selv og målbærer sin ”En verden”- og ”Sosialistiske internasjonale”-utopi på en ganske pretensiøs måte. La oss også se bort fra at hans gamle konkurrent, vår nåværende statsminister, i sin nyttårstale utviklet lignende fantasier med visjonen om det fremtidige vennskapet mellom lille Thomas fra Lillehammer (født 22. juli) og piken fra Filippinene som ble feiret som verdensborger nummer 7 milliarder; i sannhet en ”global landsby”-tanke av det tungt symbolske slaget. Om vi erkjenner at den historiske determinismen, den historisisme som skinner gjennom herrenes visjoner, er ubegrunnet, hvilke konsekvenser innebærer dette for vårt eget land og for våre egne politiske holdninger og handlinger?

Først og fremst gjelder det å ta innover seg at fremtiden er langt mindre forutbestemt enn det Jagland later som, hvilket er ekstremt viktig. Vi KAN få en ytterligere globalisering, til og med preget av lavere aggresjonsnivå mellom folkegruppene enn før; dette er en mulighet. Men en slik utvikling er ingen historisk nødvendighet, og etter min mening er det heller ikke sannsynlig at fremtiden blir slik. Motsatt KAN vi stå overfor år og tiår preget av kamp mellom sivilisasjoner, slik Samuel Huntingtons dystope (eller realistiske, avhengig av øynene som ser) fremtidsvisjoner fra 90-tallet forutså, der konfliktene i større eller mindre grad er militariserte, voldelige. Vi kjenner ikke fremtiden, vi kan frykte den eller være forhåpningsfulle i møtet med den, men vi vet ikke hvordan den vil bli.

Den virkelige oppsiden ved Poppers saging av historisismen er at den samtidig åpner for våre muligheter til å påvirke fremtiden, skape den, endre det som så ut til å være en sannsynlig eller uomgjengelig utvikling. Argumenter av typen ”globaliseringen og utviskingen av de nasjonale kulturene, av nasjonalstatene, kommer uansett hva vi gjør” er falske, de reflekterer en determinisme som ikke holder verken filosofisk eller erfaringsmessig.

På mange områder kan vi avgjøre vår egen fremtid. Enkeltmennesker, ildsjeler og godt organiserte smågrupper kan ha vesentlig innflytelse på hvilken kurs et samfunn og en nasjon velger, også ved hjelp av helt demokratiske virkemidler. Hva dette angår deler jeg Jaglands demokrati- og teknologioptimisme. Et rykende ferskt eksempel er Rick Santorums seier i republikanernes nominasjonsvalg i Iowa nettopp.

Det er mulighet i slikt, et sterkt incitament til å prøve å styre samfunnsutviklingen i den retning man selv ønsker. Også nettfora som document.no kan spille en større rolle fremover. Alt stort begynte engang i det små.

Les også

-
-
-
-
-
-
-