Ukrainske soldater fra 24. mekaniserte brigade trener ikke langt fra frontlinjen i den ukrainske Donetsk-regionen den 21. januar 2025. Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB.

Når jeg ser på de økende spenningene i Europa, får jeg en nagende følelse av at vi har vært her før.

Drapet på den østerrikske erkehertug Franz Ferdinand 28. juni 1914 satte i gang en kjede av hendelser som førte til første verdenskrig, ni millioner døde på slagmarkene og ytterligere millioner sivile i baklandet.

Attentatet var planlagt av en serbisk ekstremistgruppe som ønsket å øke Serbias makt på bekostning av Østerrike-Ungarn, og som svar gikk Østerrike-Ungarn til angrep på Serbia.

På forhånd hadde Tyskland lovet å støtte sin østerriksk-ungarske allierte, mens Russland stilte seg på sin tradisjonelle allierte Serbias side.

I slutten av juli beordret den russiske tsaren alminnelig mobilisering, noe som forsterket Tysklands frykt for å måtte utkjempe en krig på to fronter – både mot Russland og dets allierte Frankrike.

For å komme en slik situasjon i forkjøpet, invaderte Tyskland 3. august Belgia, som Storbritannia hadde garantert nøytralitet. Storbritannia bestemte seg for å overholde sine garantier og erklærte Tyskland krig dagen etter.

Tyskland invaderte umiddelbart Storbritannias allierte, Frankrike, som den tyske overkommandoen hadde forventet å beseire i løpet av noen uker. I stedet ble resultatet fire år med utmattelseskrig og et tysk nederlag som bidro til å bane vei for Hitlers nazister og dermed andre verdenskrig.

Den dag i dag diskuterer historikerne hvem som var ansvarlig for utbruddet av første verdenskrig. Var det Serbia, Østerrike-Ungarn, Tyskland eller Russland? Eller var krigen et resultat av geopolitiske spenninger som var så eksplosive at det bare skulle et tilfeldig drap til for å utløse en altomfattende krig?

Noen finner glede i å plassere moralsk ansvar. Hvem var de onde, og hvem var de gode?

I dag er det dansker og andre vestlige som bruker sin energi på å skjelle ut den usannsynlig nederdrektige despoten Vladimir Putin, og beskylder alle som snakker om fred, for å være «putinister». De bør spørre seg selv hva de egentlig oppnår ved å skjelle og smelle.

Endrer det de militære realitetene på slagmarken? Styrker det Ukraina? Eller er det snarere slik at det ubarmhjertige hatet mot Putin gir mot til europeiske regjeringer, som i samarbeid med den russiske eneherskeren bygger opp spenninger som før eller siden vil føre til en katastrofe Europa aldri vil komme seg over?

Når vi er ferdige med å forklare hvor ond Putin er, vil kanskje noen kloke mennesker spørre seg om hans ondskap bør føre til ødeleggelse av Europa, eller om det er bedre å undersøke hvilke fredsvilkår han vil akseptere.

Statsmannskunst handler ikke om å fordele skyld, men om å unngå katastrofer.

Forhåndsbestill «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!