Dersom jeg skulle vært strengt kronologisk etterrettelig, så burde jeg vel lagt til enda et par ”før kvelden” i tittelen, men heller ikke flere, for det er naturligvis valget 9. september jeg har i tankene, ikke den ennå fjerne julaften. Ønskene på den mentale listen det refereres til ovenfor gjelder likevel ikke først og fremst valget, men den fjernere fremtiden etterpå; med stemmegivningen nå og opptellingen får det gå som det vil, jeg har selv allerede gitt mitt votum (jeg håper du vil gjøre det samme!) og dessuten skrevet hva jeg mener om saken i flere artikler under de siste par-tre ukene. Jeg kan ikke gjøre mer hverken fra eller til. Selv for en uvanlig politisk interessert borger finnes det grenser for hvor mange ganger man med anstendigheten i behold har lov å gjenta seg selv.

 

Jeg ønsker derimot å uttrykke noen lønnlige håp for kommende stortingsvalgkamper, altså de med en tidshorisont på fire og flere år. Det er tre ønsker eller akser jeg særlig vil konsentrere meg om, definert ved ordene ”gratis,” ”ansvar” og ”balanse.” Temaene ser kan hende ikke i første omgang ut til å ha direkte sammenheng med hverandre, men jeg tror du etter hvert vil bli enig med meg i at de berører én og samme vanskjøttede virkelighet.

 

Jeg er lut lei av at enkelte politikere snakker om at dette eller hint er eller skal være gratis. Kanskje gjør de et forsøk på å forføre folk når de tar til orde for gratis barnehager, gratis tannlegebehandling eller andre betalingsfrie tjenester av de mest ymse slag som de mener godtfolk burde få som rettighet, eller kanskje tror politikerne selv på det de sier. Jeg vet ikke, men la meg påpeke en banal selvfølgelighet: Det finnes ingen gratis lunsj, hverken på engelsk (der uttrykket stammer fra) eller norsk, og det finnes heller ingen andre vidunderkurer som gir deg noe for intet, like lite som man i fysikken kan produsere energi ut av ingenting. Evighetsmaskinen, perpetuum mobile, hører hjemme i fantasiverdenen. Det er alltid NOEN som må betale for det man bevilger seg selv eller andre. Enten gjør du det, eller så må andre gjøre det.

 

Kan vi derfor be om mer edruelighet hva dette angår i årene fremover? Jeg uttrykker ønsket, men vet at det ikke er særlig realistisk. Ikke skal jeg late som om flotteriet er begrenset til bare venstresiden i politikken, heller, ikke minst Frp har utviklet en slem tendens til å late som om godtfolk kan slakte Særimne hver kveld og likevel ha en levende galte klar dagen etter til igjen å sørge for rikelig med gratis kjøtt og flesk til alle. Overbudspolitikk kalte man slikt før i tiden, og det er ikke tiltalende. Uansett hva saken gjelder: Det er alltid noen som må betale for moroa, og heller ikke staten har en utømmelig lommebok.

 

Alle politikere ønsker å fremstå som ansvarlige, det er slikt som inngir tillit, og tillit i sin tur gir stemmer og makt. Ansvarlighet, altså det å ta ansvar, er følgelig bra både allmennmoralsk og hva politisk tiltrekningskraft angår. Det er bare den hake ved saken at vi de siste årene har hørt litt for mange ganger at ledende politikere sier: ”jeg tar ansvaret,” men uten at man har sett noe særlig til hvordan dette arter seg i praksis. Den mest notoriske i så måte har vært statsminister Stoltenberg. Når utfordret på hva det innebærer for en lengesittende statsminister å ”ta ansvaret” for noe som åpenbart har vært utilstrekkelig i det offisielle Norge, så presiseres det at ”han tar ansvaret ved å bli sittende i stillingen.”

 

Javel, nei, er det slik det forholder seg med dem øverst i hierarkiet? Det er annerledes lenger nede på prestisjestigen, det kan jeg forsikre om, der betyr ikke sjelden ”å ta ansvar” at den som endte opp med svarteper når noe riktig galt har skjedd og skylden fordelt, må ta sin hatt og gå, om ikke annet så fordi dette blir oppfattet som en nødvendig markering overfor folket. Ta som eksempel kritikken av den sørgelig inadekvate responsen fra sikkerhetsorganenes og styresmaktenes side på Behring Breiviks blodige anslag mot Arbeiderpartiet så vel som norsk demokrati: Politidirektør Mæland, som så vidt hadde begynt i jobben 22. juli 2011, var den som måtte gå som straff for elendigheten. Han ble sonofferet. Statsrådene Åserud og Faremo tok derimot ansvar ”ved å bli sittende,” og det samme gjorde naturligvis sjefen sjøl, altså statsministeren, mannen som fremfor noen har gitt ansikt til den permanente glipen mellom ord og gjerning vi stadig bivåner innen norsk samfunnselite.

 

Slik disse politikerne bruker språket, er ”å ta ansvar” redusert til rent munnsvær. Jeg finner det uverdig, jeg vil ikke ha en statsminister som opptrer på denne måten, som sier én ting samtidig som han gjør noe annet. Selvsagt håper jeg at de nevnte personene blir skiftet ut med andre som følge av valget vi nå står overfor, men et dypere ønske er at det igjen skal bli generelt sett ned på når noen ikke følger opp det han/hun sier, ikke minst gjelder dette dem høyest oppe i samfunnets maktpyramide. Det er IKKE akseptabelt at våre øverste ledere viser slik småmannsaktig oppførsel.

 

Den siste tingen jeg drømmer om er en fremtidig valgkamp der mediene ikke er åpenbart ubalanserte i sin støtte til/kritikk mot de ulike politiske partiene, med andre ord at de ikke støtter en rødgrønn agenda. Hvordan skal en slik forandring kunne gjennomføres, er ikke håpet totalt urealistisk gitt journalistenes dominerende politiske holdninger? Joda, i og for seg er det det, iallfall i det korte tidsperspektivet, men situasjonen kan avhjelpes betraktelig ved at man begynner å kreve åpenhet om saken, at man slutter å ikle seg en falsk objektivitet som uansett er uoppnåelig. La meg ta et eksempel: Frank Aarebrot, som på mange måter virker som en likandes kar, er kjent Ap-mann og legger ikke skjul på forholdet. Han må gjerne fortsatt brukes i ulike sammenhenger av avisene, radio og fjernsynet. selvfølgelig, men ikke som uavhengig ekspert, takk! Det anstendige er å introdusere ham som ”Ap-mann og samfunnsviter” når hans mening uteskes om et eller annet (eller ”ekspert” eller ”professor” eller noe annet fint), men ikke BARE som ekspert eller professor.

 

Sånn sett var situasjonen redeligere før da avisene åpent erklærte sine partipreferanser. Deres jamring nå om at man for meningsmangfoldets skyld for all del ikke må røre pressestøtten, er i beste fall gjennomskuelig. De (Dagsavisen, Klassekampen, Nationen, Vårt land og andre) representerer et ganske så snevert segment av norsk meningsmangfold, men et som er vant til å behandles pent og hjelpes fram. De ligner hverandre langt mer enn de vil være ved. Og la oss endelig ikke glemme at også de store avisene (Aftenposten, VG, Dagbladet) nyter godt av mange millioner i pressestøtte, indirekte sådan, gjennom momsfritak. Ta støtten vekk! La dem fremtidig kjempe i fritt lende og på like vilkår om oppmerksomheten med elektroniske, opposisjonelle medier som document.no og andre, så får folket selv bestemme hvem de ønsker å lytte til, hvem de vil støtte og hvem som må gå under. Så enkelt og krast, men redelig, bør det faktisk gå til i et ekte demokrati.

 

La meg si det så tydelig jeg kan: Jeg vil ikke at fellesskapets penger skal brukes til å fremme en politikk som er skadelig for fellesskapet, altså for Norge, for vårt fedreland; dette synes jeg er tilfellet med pressestøtten i dag. Kranen må skrus igjen – naturligvis i henhold til korrekt prosedyre – og jeg håper at så vil skje alt under den kommende stortingsperioden. Om en slik tilstramning skulle resultere i noen hundre venstreorienterte arbeidsledige med journalistbakgrunn, så får vi heller akseptere en slik konsekvens. Det er ikke akkurat dét sjiktet av folket mitt hjerte banker varmest for.

 

Også NRK må gjerne ristes ordentlig i samme slengen slik at de innser at det er slutt på den tiden da de kunne tillate seg nærmest hva som helst i det såkalte godes tjeneste (les: opptreden med tydelig skjevfordeling til fordel for venstresynspunkter), men akkurat dette temaet lar jeg foreløpig ligge. Hvordan NRKs ekspertise og samfunnsrolle skal videreføres i fremtiden, er et vanskelig spørsmål. Jeg ser både fordeler og ulemper ved å opprettholde en stor statlig mediebedrift, enten den nå er lisensfinansiert eller ikke. Men med disse endringene bør man uansett gå langsomt fram, ta seg tid og la dem modne i folket. Det er vide mer presserende å skjære ned pressestøtten.

 

De aviser som har livets rett, får vise det og eventuelt fortsette i elektronisk form, de øvrige får finne seg i å ende opp på den historiens skraphaug enkelte av dem har omskrevet så livfullt opp gjennom årene. Der noe forsvinner, vil noe annet dukke opp. Personlig skal jeg ikke begråte hverken Klassekampen eller Dagsavisen for nå bare å nevne to. Over Dagbladet skal jeg rett nok felle en tåre om også de går under, men da utelukkende på grunn av det de en gang var. Avisen slik den nå fremtrer vil jeg ikke savne.

 

Det er lett å fortape seg i søte drømmer når man sitter med en slik ønskeliste foran seg. I alle fall noe av det ovenfor nevnte (jeg håper jo på alt, men er vant til å bli skuffet) kommer til å skje, om ikke under kommende 4-årsperiode, så senere. Historiens kvern maler i rykk og napp, det vet vi, noen ganger synes den å være gått i stå mens den andre ganger arbeider så både klint og hvete spruter.

 

Jeg har en følelse av at vi ganske snart kan komme til å gå inn i en ny slik periode med tydelig og stor endringsaktivitet. Kan hende vil man senere komme til å erkjenne at valget i 2013 var en merkepel i så måte. Det vil bli spennende tider, og de blir garantert ikke konfliktfrie. Skjønt iblant skjer betydelige forandringer lettere enn man fryktet på forhånd. Vi kan krysse fingre for at det blir slik nå også, og at endringene blir de vi håper på.