Kommentar

Mens jeg sitter og skriver dette, er mediene ennå fulle av omtale av den nyutnevnte regjeringen utgående fra Høyre og Fremskrittspartiet. Det er tydelig at man fra flere hold merker at det valget brakte med seg, representerer noe annerledes og forstyrrende, kanskje til og med noe ubehagelig for den bestående orden, noe som kan komme til å sette spor etter seg i norsk politisk liv.

 

Utgangen på historien kjenner vi ikke. Det vil helt sikkert by seg høve til å vende tilbake til både det ene og det andre i sakens anledning ettersom tiden går, men det skal av selvsagte grunner ikke skje i dag. Likevel er det fristende å gjøre opp noen grad av status over denne første måneden med sonderinger fulgt av forhandlinger og regjeringsdannelse under Erna Solbergs ledelse, og da ganske særlig dvele ved hvordan det nye er blitt mottatt. Dessuten vil jeg gi uttrykk for noen forhåpninger ved innledningen til denne stortingsperioden med Høyre og FrP i ”pole position” selv om Ap vitterlig fremdeles er det største partiet. De er ikke få, hos meg som hos mange andre.

 

Hvordan har ukene etter valget vært? De første dagene ble jeg aller mest slått av hvor flinke Erna, Siv og de andre var til å holde munn om det de drev med. Det var ingen lekkasjer. Slikt vitner om disiplin, og det er bra. Beslektet med dette poenget var en ny opplevelse av at alle de sonderende partiene omtalte hverandre på en vennlig måte, noe som så visst ikke alltid har vært tilfellet før, særlig ikke hva gjelder Venstre og KrFs holdning og tone overfor FrP. Nå var retorikken annerledes, rolig og preget av velvilje. Rett nok viste det seg at Venstre og KrF ikke fant å ville gå inn i regjeringen, men stemningen lot til å ha vært såpass god at man i alle fall utenfra fikk inntrykk av at Erna kanskje på sikt likevel kan få drømmen oppfylt, en samlingsregjering utgående fra alle de fire borgerlige partiene. Mye godt kan hjelpes frem når bare partene prater respektfullt sammen; også i slike sammenhenger er språk makt.

 

Straks de første resultatene begynte å bli kjent for allmennheten, ble det naturligvis klart at alle de fire partiene hadde måttet gå tilbake på opptil flere av sine primærstandpunkter; de hadde måttet svelge kameler som det heter. Løftet om ikke å konsekvensutrede oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen var en slik typisk konsesjon til Venstre og KrF fra de to størstes side. Dette har Siv Jensen og Erna Solberg taklet forbilledlig ved å innrømme klart og tydelig at visst, de hadde måttet gi seg på noen punkter og på andre hadde de inngått kompromiss. Så enkelt og greit kan det sies, og ikke tror jeg at nordmenn ikke skjønner at slik må det være. Alle fire samarbeidende partier skal ha noe igjen for å støtte en ny borgerlig regjering, har Erna presisert, alle skal kunne vise til at de har fått satt sitt fotavtrykk på deler av politikken. ”Win some, lose some” heter det; dette følger nødvendighetens lov så lenge man ikke har eget flertall i parlamentet. Når pressen prøver å gi inntrykk av noe annet (”løftebrudd” skrikes det med en viss skadefryd), så gjør de det mot bedre vitende.

 

Noen tidlige og tydelige presiseringer fra Solbergs side om hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for det fremtidige arbeidet, har vært særlig gledelige. Hun har flere ganger pekt på at den nye regjeringen vil søke å la beslutninger fattes så lokalt som mulig, blant annet skal kommuner i større grad kunne bestemme over egne saker i stedet for å måtte spørre det sentrale embetsverket til råds. Dessuten – og dette er det aller viktigste – har hun sagt klart og tydelig at den enkelte borger skal tilmåles mest mulig frihet, selvfølgelig under ansvar, men sånn forholder det seg alltid med frihet. Presiseringene lyder som et brudd med den sosialdemokratiske sentraliseringspolitikken som ikke minst Stoltenberg-regjeringen stod for. Forhåpentlig kan de nye tonene innvarsle at ”top down”-filosofien  som hittil har vært rådende på alle nivåer, erstattes med mer ”bottom up”-styring og bygging av samfunnet. Tillit  er viktigere enn kontroll også som styringsverktøy, og en borgerlig regjering bør gå i bresjen for dette prinsippet. Om de lykkes, gjenstår å se.

 

Straks regjeringen var dannet, var man over i en ny fase. Det hadde alt fra valgnatten av (husk urbanfeministene som godtet seg over Siv Jensens lebestiftkjole: Giiid, så vulgær, og visstnok til like anskaffet på et kjøpesenter på Bryn!) vært tilløp til harselering i gammelmediene over det uhørte ved at Fremskrittspartiet – denne flokk av politisk urene som ikke står for Det Gode i verden – var ved å komme inn i maktens sirkler, men nå fikk man mulighet til å blinke ut et par nye regjeringsmedlemmer som passe offer for en god, gammeldags medial drivjakt: likestillingsminister Solveig Horne og landbruksminister Sylvi Listhaug. Det var ikke småtterier ”gravejournalistene” etter bare noen timers arbeide klarte å finne: Horne hadde tidligere sagt noe om at man ikke burde lese homoeventyr for barn i barnehagen, at også jenter hadde ansvar for å unngå å bli voldtatt, og at voldtektsbølgen hadde sammenheng med innvandringspolitikken, mens Listhaug skulle ha gitt uttrykk for at hun var skeptisk til menneskeskapt klimaendring (den ultimate bannskap i det politisk korrekte Norge, later det til, eller kanskje kommer ”jeg tror på menneskeskapt oppvarming av kloden” bare på andreplass etter credoet om at ”mangfold er en velsignelse”), og i en annen sammenheng hadde hun sagt at organiseringen av jordbrukssektoren i Norge minnet om kommunisme.

 

Frem kom smaksdommerne (blant annet snakket de vidunderlig politisk korrekte journalistene Elisabeth Skarsbø Moen og Anne Grosvold riktig venninne-koselig sammen om temaet på Dagsnytt 18, fortreffelig plukket fra hverandre av Flora her, – og redegjorde for elendigheten de norske velgerne nå hadde brakt over landet; det var åpenbart at man var minst like bekymret som fariseerne i sin tid var når stillet overfor mennesker av secunda kvalitet. Hvordan kunne man ha tillatt at slike fikk sete ved Kongens bord og skapte uro i det etiske verdensbildet? Flere av de ille berørte uttrykte tvil om hva man i utlandet ville si til det moralske syndefallet som hadde rammet norsk politikk i og med at FrP nå satt i regjering, godt understøttet av svenske komikere og samfunnsdebattanter som åpent snakket om rasisme i sakens anledning. Det hele var visst en skandale for både Norge, Norden og Europa. Blant de inviterte i et av mange brått sammenkalte bekymringsprogrammer var en SV-dame (Karin Andersen) samt eksminister Bård Vegar Solhjell fra samme parti som begge uttrykte sorg over stoda, for hvilket menneskesyn var det ikke Hornes og Listhaugs uttalelser reflekterte?

 

Nå kjenner ikke jeg noen av de to nevnte FrP-damene, og ingen av de andre i regjeringen heller for den saks skyld, men jeg føler meg nokså trygg på at deres menneskesyn neppe står tilbake for det som gjengs er i politikken; uansett er det deres fremtidige gjerning som ministre som vil være av interesse for folk, ikke deres sjeleliv. Når det gjelder de konkrete uttalelsene, derimot, slik man nå kan forstå dem i det tabloide lyset de er blitt gransket i de siste dagene, så tror jeg de reflekterer svært så utbredte og sunne meninger blant nordmenn. For tenk bare etter: Selvsagt ønsker ikke foreldre flest snakk om homoseksualitet (eller annen seksualitet for den saks skyld) i barnehagen! At spørsmålet overhodet har kommet opp, er ganske uforståelig for meg, men skyldes vel et initiativ fra en eller annen overivrig regnbuemisjonær. Hornes spontanrespons – det var visst en tvitring – var så avgjort ikke forargelig. Videre er det for de fleste åpenbart at kvinner selv bør redusere den statistiske risikoen for å bli utsatt for voldtekt ved å opptre klokt (ikke være overstadig beruset, spesielt ikke i usikkert selskap, ikke gå alene hjem på natten, ikke bli med ukjente opp på rommet for å se på frimerkesamlingen samt mye annet lignende og fornuftig); hvem ville ikke si det samme til sin datter? Med en lignelse: Man låser da for pokker bilen når man setter den fra seg, gjør man ikke det selv som SVer, på tross av at det naturligvis ikke er lov å stjele ulåst bil? Endelig turde det være klart at om utenlandske forøvere av overfallsvoldtekt ikke hadde vært i landet, så hadde de heller ikke kunnet angripe norske kvinner, i alle fall ikke her.

 

Hva Listhaugs to utsagn angår, så gjelder det også for disse at de snarere er sanne enn skandaløse. Jeg orker ikke bruke tid på argumentasjon, men betydningen av menneskelig virksomhet for klimasvingningene på kloden ER diskutabel, og uansett et spørsmål som skal vurderes vitenskapelig snarere enn religiøst-ideologisk. Det er slett ikke sikkert at FNs klimapanel har rett i sine fremskrivninger og advarsler, og Listhaug har mange fremragende forskere med seg i sin skepsis hva dette angår. Hva gjelder den norske landbrukspolitikken, så er det åpenbart riktig at den har visse kommunistiske trekk med sin strenge sentralistiske styring av alle prismekanismer. Skjønt selv ville jeg heller valgt å påpeke likhetspunktene med fascistiske næringsstrukturer fra Mussolinis tid, gjennomført korporativ som organiseringen av landbruket er, om jeg ønsket å provosere. Ikke at et slikt bytte av karakteriserende adjektiv ville hjulpet Listhaug det aller minste, naturligvis, når nå pressen først hadde bestemt seg for å jage i flokk. Sant å si tror jeg ikke de fleste journalistene som okker seg og er fælne over uttalelsen, vet nok om hverken kommunisme eller fascisme til å vurdere om sammenligningen holder vann eller ei, men det er heller ikke poenget: De er ute etter å rakke ned på den nye ikke-sosialistiske regjeringen og gjør sitt ytterste for å diskreditere den. Da er ingen grep for nedrige, ingen snarveier for korte. Redelighet og generøsitet har ingen plass i mediedrevet.

 

Hittil har Horne og Listhaug, Solberg og Jensen stått stødig i stormen og ikke falt for fristelsen til å ”legge seg flate” for kritikken eller kritikerne. Det bør de heller ikke gjøre fremover. Personlig skulle jeg ønske at samfunnstopper innimellom tok belastningen med å lese ensidige og ofte kunnskapsfattige journalister teksten; de bør slett ikke finne seg i alt fra dem, men heller si klart fra når anstendighetsgrensen er ved å bli overskredet. Den politiker som går fra et uforskammet, persevererende intervju (husker dere eksempelvis hvordan en NRK-journalist før valget om og om igjen maste på Siv Jensen om at hun skulle definere hva norsk kultur er?), og sier klart hvorfor han gjør det, han vil vinne folkets sympati. Ingen, heller ikke politikere, skal måtte akseptere ubehøvlet oppførsel fra journalister.

 

Da regjeringen var utnevnt, fortalte Erna Solberg folket at alle medlemmene hadde lovet henne å gjøre sitt beste for Norge; det var en flott poengtering fra den nye statsministerens side. Til sammenligning vil jeg minne om hva nyutnevnt forsvarsminister Tore Godal i sin tid (Stoltenbergs første regjering, 2000) svarte da han ble spurt om hva som ville bli det viktigste i den nye jobben: ”Det er å øke kvinneandelen i Forsvaret.” Personlig er jeg ikke i tvil om hvilken holdning til regjerings- og statsrådsansvar jeg foretrekker.

 

Tiden vil vise hvordan det går, hvordan balansen mellom tabber og suksesser kommer til å svinge innen de ulike saksområdene og for Solberg-regjeringen som helhet, for selvsagt vil det bli en del av begge deler. De nye fortjener uansett å få komme godt i gang med arbeidet før vi vurderer dem, fra de ulike politiske ståstedene vi alle har og med de varierende forhåpningene vi bærer på. Begynnelsen har etter min beste forståelse vært god.

 

La meg i sammenhengen nevne bare to tiltak eller endringer som jeg mener har hatt symbolverdi: Reduksjonen i antallet statsrådsposter og at man nå ikke lenger har en egen bistandsminister. Var det opp til meg, kunne man skåret enda lenger inn mot beinet på både det ene og det andre, også i maktens sentrum, men de to kuttene er da i alle fall noe. Forhåpentlig gir de en god fingervisning om at noe nytt er ved å skje.

 

For det er på dette planet jeg først og fremst nærer håp til Høyre og Frp, at de skal stake ut en litt annerledes politisk kurs, bidra til å endre samfunnsklimaet i Norge så det sosialdemokratiske hegemoniet ikke lenger blir like massivt. ”Vi er alle sosialdemokratar,” sa Einar Førde i sin tid. Måtte Solberg-regjeringen sette i gang en endringsprosess som etter hvert gjør sitatet ugyldig!

 

At man oftere snakker sant om ting, om seire og nederlag og kompromisser, er étt element i dette; der har som nevnt i begynnelsen vært fortreffelig. Den ulidelige auraen av maktbrynde og selvtilfredshet rundt Arbeiderpartiet bør kunne luftes godt og grundig ut eller bringes til – med et riktig dårlig navneordspill – å svinne som dugg for solen gjennom Solberg-regjeringens arbeid under den kommende fireårsperioden. Kort sagt er håpet at man tar fatt på det tunge arbeidet med å fjerne venstrekonsensus (ofte fristes jeg til bare å kalle det TØVET) som norm for hva som er gjengs samfunnsforståelse i landet vårt, innen politikk, akademia, media, kirkeliv og ellers. Det er en kjempejobb som forestår. Den kan ikke gjennomføres bare med politiske midler, men maktforholdene på Stortinget og hvem som sitter i Regjeringen, er selvsagt av stor betydning i denne kulturkampen. Jeg håper inderlig at Erna og Siv har ambisjoner om å bidra med det de kan til et slikt løft.

 

Det finnes hundrevis av konkrete saker jeg håper at den nye regjeringen vil ha en lykkelig hånd med – noen stikkord er utdanning, utbygging av infrastruktur, forskning, eldreomsorg, helsevesen, innvandring, reduksjon av offentlig støtte til samfunnsnedbrytende organisasjoner – men jeg har valgt å konsentrere meg om kun det mest prinsipielle. Det viktigste er at Høyre-Frp-regjeringen bidrar til en ny norsk tidsånd der venstrenormen ikke lenger dominerer og automatisk anses som reflekterende Det Gode i menneskelivet.

 

Klarer de å få til dette trendbruddet, så skal jeg være fornøyd, uansett hvor mange bompengestasjoner jeg fortsatt blir flådd ved langs veiene. Klarer de det ikke, dersom de bare fortsetter å administrere sosialdemokratisk politikk mer eller mindre som før, så vil jeg etter evne kritisere dem og søke videre etter alternative måter å fremme det jeg mener er en sunnere norsk politikk. Men hittil synes jeg altså at Erna og Siv har opptrådt og talt med klokskap.

 

Det er derfor all grunn til å gjenta tittelen og av hjertet ønske dem fremgang i arbeidet i årene som kommer. Lykkes de, så kan meget vel folket reagere med enda tydeligere velgerstøtte ved neste korsvei. Og da blir det forhåpentlig færre foraktpregede intervjuer å lytte til på NRK og lese i avisene, når venstresidens journalister tar inn over seg at de ikke representerer samfunnsmakten lenger.