Under den første uken av juli publiserte Dagbladet og TV2 interessante meningsmålinger over hvordan nordmenn kunne tenke seg å stemme ved høstens stortingsvalg. Både Ipsos (for Dagbladet) og Kantor (for TV2) fant at Ap er størst, om enn markant mindre enn ved forrige måling, at H ligger på andreplass, mens Sp har lagt kraftig på seg igjen etter noen måneders «meningsmålingsslanking» og er nesten like store som Høyre. Alt dette er om ikke vel og bra, så definitivt interessant for den interesserte. Dagens tema er likevel noe annet. Vi skal se på utviklingen av kolonnen lengst til høyre i meningsmålingenes søylediagrammer, den som typisk er merket A for «Andre».

Som alt avslørt i overskriften, er det nemlig så at velgeroppslutningen om denne partigruppen øker ikke bare ifølge de to nevnte målingene, men også andre som ble publisert litt tidligere. Ipsos (5. juli) fant at A ble støttet av 5,7% av velgerne, opp 1,2 prosentpoeng sammenlignet med deres forrige måling, mens Kantors undersøkelse (2. juli) viste at 4,1% ville stemme på noen innen A, hvilket var 1,4 prosentpoeng mer enn forrige gang. For å sette tallene i relieff kan nevnes at oppslutningen om Andre er omtrent like stor som samme om MDG og klart større enn oppslutningen om KrF og V; sistnevnte ligger hos Ipsos, Kantor og andre opinions-institutter stabilt under sperregrensen for utjevningsmandater (4%). Selvsagt er målinger ikke valg, tallene er små og det ene med det andre forbehold må tas hensyn til, men likevel: Hva kan vi lese ut av målingene slik de fremstår nå rundt midtsommer?

Først og fremst at motstanderne av Stortingspartiet har fått en viss vind i seilene. Mot denne konklusjonen kan innvendes at 19 av 20 respondenter fortsatt sier at de vil støtte et av de «vanlige» partiene ved det kommende valget. Likevel: Når forandringer skjer, er det klokt å merke seg momentum like mye som den absolutte kjøttvekta. Størrelsen betyr mye for populariteten; det er litt som innen gravitasjonsloven der de tunge har størst tiltrekningskraft. De aller fleste velgere som utspørres av meningsmålere, tenker ikke engang over at de kan stemme på andre enn de vanlige partiene de «alltid» har hørt om, de som like «alltid» inviteres til debatter på NRK og TV2 og som regelmessig slipper til i de statssponsede avisene med sitt syn på verden. Straks noen andre blir store nok til at de ikke lenger kan ties i hjel, vil tyngdeloven med automatikk sørge for at også disse får ekstra oppslutning, mer jo større og mer massive de blir både i kraft av ren attraksjonskraft og fordi de samme partiene sekundært da blir ytt medial oppmerksomhet. Dette kommer vi tilbake til.

En annen innvending fra de store og mektiges side mot å bry seg om den prosentuelle veksten til A er at vi bak denne bokstaven finner ikke bare ett parti, men mange; 10 småttinger som hver støttes av en halv prosent adderes opp til en tjuendedel av totalen, så da er det vel likevel ikke stor grunn til å legge vekt på denne politiske utgruppen? Slik kan man naturligvis tenke, men mye tyder på at virkeligheten innen A er en annen og skjevere, hvilket betyr at det meget vel kan finnes én eller et par blant de tilsynelatende navnløse som har potensiale i seg til å bli svært synlige fra høsten av.

I Kantors måling fra 5. juli finnes ingen informasjon om hvordan oppslutningen om A er sammensatt, altså hvilken støtte de enkelte småpartiene innen gruppen fikk blant de intervjuede, og jeg har heller ikke sett spørsmålet problematisert i ulike TV- eller aviskommentarer. I Dagbladets egenomtale av Ipsos’ meningsmåling gjorde man derimot et betydelig nummer av at Demokratene (D) oppnådde smått «sensasjonelle» (Dagbladets eget ord, så da er det nok sant) 3,1 prosentpoeng av de totalt 5,7% som erklærte støtte til en eller annen innen A. For igjen å sitere avisen: Det var et «lite jordskred». Hadde valgresultatet blitt dette, ville partiet fått én representant på Tinget.

Det er åpenbart at datagrunnlaget er usikkert både hva den totale oppslutningen til «Andre» angår og hvordan den internt fordeler seg – dette kan ikke understrekes nok -, men i øyeblikket fremstår det altså som sannsynlig at D med god margin er det største partiet innen gruppen med en oppslutning som trolig ligger et eller annet sted mellom 2 og 4 prosent. Denne konklusjonen vil for mange være av betydning ikke bare for beslutningen om hvem man selv skal stemme på i september, men også for hvordan den politiske journalistikken frem mot valget skal vurderes.

Argumentet om at det skulle være meningsløst å gi sin stemme til Demokratene fordi partiet uansett er alt for lite, har mistet vekt. Selv har jeg denne gang uansett bestemt meg for ikke å skjele til «hva som lønner seg» hva gjelder muligheten for å påvirke sammensetningen av det nye Stortinget, enn si hvilken regjering som til slutt blir dannet, at jeg altså vil «stemme rent» på dem jeg synes tar til orde for den beste politikken, men nå finnes altså i tillegg reelle sjanser for å få inn på tinget representant(er) for en nasjonalkonservativ politikk. Slik tallene fremstår, er det slett ikke gitt at eksempelvis Venstre har større sjanser enn Demokratene for å nå 4%-grensen, og nesten samme usikkerhet knytter seg til KrFs muligheter. Det faktum at de nevnte to partiene fikk nok stemmer forrige gang, er lite å legge til grunn for vurdering av hvordan stemmegivningen blir til høsten, gitt fremtidens notoriske uforutsigbarhet. 

Min innstendige oppfordring er følgende: Ikke unnlat å stemme, bli ikke sittende sofaapatisk hjemme på valgdagen, men stem på det partiet du tross alt tror mest på! For nasjonalkonservative velgere som over tid er blitt inderlig leie av den nærmest anti-patriotiske politikken som føres i vårt land, fremstår Demokratene (mitt førstevalg) og Partiet De Kristne (det viktigste alternativet slik jeg ser det) som de mest attraktive for ikke å stå igjen med følelsen av å ha gått på akkord med egen samvittighet etter at valget er over. 

Kommer vi til å få mange meningsmålinger fremover der Demokratenes popularitetsutvikling kan spores? Jeg tviler sterkt; sant å si ble jeg overrasket over at Dagbladet valgte å splitte opp støtten til A i Ipsos-målingen som de gjorde, at de derigjennom avslørte at D lå adskillig bedre an i godtfolks øyne enn man hittil har gitt skinn av. For vær ikke i tvil: Hovedstrategien mot opposisjon fra høyre innen norsk politikk vil fortsatt være å si minst mulig om at noe sånt ens finnes. Dersom det overhodet er mulig, vil man søke å tie dem i hjel, for absolutt intet vil være bedre for Stortingspartiet enn at de brede lag av folket forblir uoppmerksomme på at alternativer eksisterer til de kjente partiene NRK daglig snakker om og med. Snarest tror jeg det var en Dagblad-glipp å splitte A-gruppen opp og derved gi oss innen sammensuriet oppdatert kunnskap om kvantitative forhold innen opposisjonen. Kan de unngå noe lignende under de to månedene som gjenstår før valget, så holder de nok Pandora-esken både lukket og låst.

Dersom det derimot gjennom ulike lekkasjer og avsløringer blir klart at Demokratene (eller for så vidt andre innen «Andre», men D later altså til å være klart størst blant de små) vokser mot noe som kan bli konsekvensgivende, så er sannsynligheten overhengende for at et medialt strategiskifte vil finne sted. Da må vi regne med at stillheten blir byttet ut med intens utskjemming og hån, og det uten at hensyn tas hverken til tilsvarsrett for noen innen D-ledelsen eller andre allmenne prinsipper for politisk anstendighet. Anklagene om rasisme, fascisme og hva det nå måtte være alt sammen, kommer til å sitte løst, for igjen: Er det noe den norske såkalte eliten ikke ønsker seg, så er det en levende og aktiv høyreopposisjon mot globalismepolitikken.

Vi som håper på og arbeider for et skifte, må vite å kjenne vår besøkelsestid. Snakk derfor politikk med dine venner og din familie – alltid respektfullt, selvfølgelig, som det sømmer seg patriotiske demokrater -, gjør dem oppmerksom på at muligheten nå omsider finnes for å stemme på parti(er) som setter Norge først! Det finnes mange der ute blant vanlige folk som er betuttet over hvor selvoppgivende politikerne er og ønsker seg forandring, men som ikke er blant de glødende som daglig leser artikler på document.no og lignende nettsteder. 

Noen få ildsjeler kan ikke alene fremkalle fundamentale politiske forandringer, men sammen kan vi faktisk gjøre en forskjell. Bare forestillingen om hvor beklemt journalistene ville bli dersom de utover kvelden den 13. september må innse at noe hittil uhørt har skjedd innen norsk politikk, tenner arbeidslysten. La oss forsøke! 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her