Gjesteskribent

Det nasjonale kortet er gjort til noe suspekt. Nasjonale symboler må ha et innhold for å virke. Ellers blir de bare staffasje i tomme ritualer.

Det er mange tankeretninger den ovenstående, lett kryptiske tittelen ikke leder inn i. Først og fremst representerer ikke den/de Andre en sportsinteressert skribents erindringsforskyvning (en femøring legges skånsomst i avdøde statsminister Borthens imaginære hatt som takk for det forskjønnende ordet) av dét et par unge norske slalåmkjørere henviser til når de påberoper seg å være «den neste» innen vår stolte kongerekke av toppalpinister. Snarere er ordet og skrivemåten et «hat-tip» til min ungdoms filosofiske hovedfascinasjon, eksistensialismen, med dens rike tilfang av vanskelige – men meningsfulle! – begreper. Derfor var det at Andre fikk stor bokstav, for slik skrev Jean-Paul Sartre ordet (l’Autre), og litt pietetsfull skal man tross alt være. Men besøket i parisiske filosofisalonger blir ikke mer enn et avsnitt langt, det lover jeg; deretter skal vi over på norsk samtidspolitikk, som nok opptar de fleste lesere adskillig mer enn intellektuelle kontinentaleuropeeres tankestrev under årene like etter krigen.

Men altså først litt om den Andre innen ateistisk eksistensialisme i et superkort sammendrag: Sentralt i våre opplevelser som tenkende mennesker står erfaringen av at også den Andre – Nesten, ville man trolig sagt i en kristen tanketradisjon – er et erfarende, selvstendig vesen. Begge eksistensene, en selv og den Andre, skaper en intersubjektivitet seg imellom, formidlet gjennom Blikket begge oppfatter den Andre med; derav oppnås det nærmeste man kommer til etableringen av en objektiv, felles verden. Erkjennelsen av den Andres likeverd og Blikket mellom deg og Ham er et første skritt mot å overvinne det Absurde og Angsten. Det står i de nevnte Eksistensenes makt å skape Frihet og Mening i livet (alle disse eksistensialisme-sentrale begrepene er markert med stor bokstav også for å markere deres fundamentale betydning, ikke bare av de ovenfor anførte høflighetsgrunnene); noen hinsidig hjelp i så måte kan eksistensialistene ikke påregne, for de lever etter Nietzsche og vet at Gud er død.

Puh, der var «eksistensialisme på 200 sekunder»-avsnittet overstått, sikkert til enda større glede for eventuelle gjenlevende lesere enn for meg. La oss nå gå over til å avsløre hva jeg en smule frekt tillot meg å benevne den Andre innen norsk politikk. Først og fremst – og ikke så lite prosaisk – refereres det til rubrikken Andre i de hyppige meningsmålingene som utesker hvordan folk vil stemme ved valget kommende høst. Dernest, men klart beslektet med det første poenget, rommer den Andre også gruppen av (nasjonal)konservative nordmenn som ikke lenger finner å kunne gi sin stemme til noen av stortingspartiene. Forholder representantene for den eksisterende politiske konsensus i Norge, altså Makta, seg med verdighet til menneskene innen denne politiske minoriteten, møter de dem/oss slik den Andre bør og skal møtes, altså på en måte som muliggjør at gjensidig Blikk(ontakt) etableres?

Det er gode grunner til at jeg tar opp dette spørsmålet akkurat nå. FrP gjorde det nylig endelig klart at nasjonalkonservative ikke hadde noe i partiet å gjøre, ja, at det til og med luktet brunt av oss. Dette avfødte en smule reaksjon, tør man si, både innad i partiet og, enda mer, i de alternative mediene som lenge har ivret for at restene av det Lange og Hagen skapte, skulle finne tilbake til sitt nasjonalkonservative utgangspunkt. Når det nå ble et så markant nei i neven-svar, reagerte mange med å si takk for seg. Noen ble ekskludert fra FrP, andre meldte seg ut, mens de fleste partiløse (jeg er blant dem) sympatisørene nøyde seg med å gi mer eller mindre klart uttrykk for at nok nå var nok; vi ville ikke lenger stemme på et parti som hundset og foraktet oss. Har denne reaksjonen gitt seg utslag på de politiske meningsmålingene?

Det er åpenbart at partiet FrP blør, og det til flere kanter. De ligger på en oppslutning som er temmelig nøyaktig halvparten av hva den var ikke bare for snart 4 år siden, altså ved forrige stortingsvalg, men også av hva målingene viste i fjor på disse tider som følge av forbigående økt oppslutning etter uttredelsen av Solberg-regjeringen. Til å begynne med merket man liten vilje i hovedstrømsmediene til å ta rede på i hvilken grad tap skjedde til Demokratene  og Partiet de kristne, to av flere bittesmå patriotiske eller nasjonalistiske norske partier som man kunne mistenke ville bli et nytt hjem for frafalne FrP-velgere og -politikere, men i skrivende stund ser det endelig ut til at data er i ferd med å komme på bordet. De ulike mottakerne innen gruppen Andre ofres gryende oppmerksomhet.

Ved månedsskiftet januar-februar hadde pollofpolls.no sine to først gjennomganger (begge med tittelen «Frp lekker til «andre») av hvor hen de tapte FrP-velgerne gikk, nemlig her og her. Thuestad skrev dessuten denne document-kommentaren bygd på det samme datasettet. 

De fleste misnøyde FrP-velgerne har gått til Gjerdet, Høyre og Senterpartiet, så mye er utvilsomt. Men også iøynefallende er det at FrP i januar (ifølge én av de aktuelle målingene) mistet hele 24.000 «velgere» til gruppen Andre, mot bare 1000 i desember. Det er svært rimelig å sette denne massive lekkasjen i samband med «utrenskningen» innen Oslo FrP og den opprivende meningsutvekslingen som fulgte. Vanskeligere er det å si eksakt hvilke Andre som har mottatt de tidligere FrP-sympatisørene. Thuestad anfører at «de fleste» er gått til Demokratene, hvilket meget vel kan medføre riktighet. Fremtredende FrP-tillitsvalgte som Ugland Jacobsen og Kent Andersen var blant dem som meldte overgang til dette partiet, som dessuten visstnok skal være i ferd med å reorganisere seg for å aksle en ny og tydeligere rolle på patriotisk side langs global-nasjonal-aksen. Dette har trolig en viss rekrutteringseffekt. Jeg kan likevel ikke se klart ut fra det nå tilgjengelige tallmaterialet at Demokratene er den dominerende mottageren av eks-FrP-ere. Sikkert er det derimot at samlegruppen Andre fra desember til januar ifølge pollsofpolls gikk frem 2,1 prosentpoeng (fra 1,9 % til 4,1 %), altså mer enn en fordoblet oppslutning blant dem som sier de vil stemme til høsten. Totaltallene er små og klart forbundet med usikkerhet, men det virker uomtvistelig at en reell politisk omveltning er i ferd med å skje langs FrPs høyregrense. 

Det skal bli ytterst interessant å se hvordan norske medier vil omtale Andre i meningsmålingene som kommer fremover, selvsagt særlig dersom «sammensuriumgruppen» fortsetter å legge på seg, kanskje endog omvendt proporsjonalt med at FrP skranter. Vil man splitte opp Andre i presentasjonene for derved å gjøre det lettere for interesserte lesere å finne ut hvem som seiler i medvind (når et parti blir større, svinner argumentet om at «man kaster bort stemmen sin»)? Man kan jo håpe. En slik imøtekommenhet ville i alle fall vært i samsvar med det gode eksistensielle kravet om «å akseptere den andre som en selv». Håp er alltid fint og varmer utvilsomt godt «kring hjarterøtene», men jeg tror ikke stort på en slik medial åpenhet i den aktuelle situasjonen; sannsynligvis vil man fra maktens side nedtone så mye som mulig og så lenge man kan enhver oppmerksomhet om en fremvoksende opposisjon fra høyre mot den nåværende stortingsenigheten.

Dersom man får en oppsplitting av informasjonen i fremtidige meningsmålinger, slik at det blir mulig å differensiere bedre mellom de eventuelle mottakerne av tidligere FrP-velgere, melder flere spørsmål seg. Blir det Demokratene eller De kristne som i hovedsak begunstiges, eller kanskje noen helt andre? Vil flere fusjoner tvinge seg frem som følge av den nye dynamikken, slik det åpenbart skjedde da Selvstendighetspartiet valgte å gå inn i Demokratene? 

Jeg har virkelig ingen anelse om hvordan det blir, som jeg heller ikke ennå vet hvorvidt jeg selv skal orientere meg mot det ene småpartiet (glem ikke at selv de største blant dagens store en gang var små!) eller det andre. At document.no har innledet en intervjurunde med representanter for kandidatpartiene, er utmerket.

For vi er mange patrioter som har måttet nyorientere oss etter FrPs demonstrative slamring med døra. Prosessen vil ta tid, men dette er likevel det minste problemet fremover. Taktisk sett hadde det selvsagt vært best om flere fusjoner kunne skje på den nasjonale høyresiden, slik at ett kraftfullt alternativ ble resultatet. Enda viktigere strategisk og psykologisk er det likevel at man kanskje fremtidig finner et stemmealternativ som ikke åpent forakter sine velgere; det burde faktisk ikke være for mye å be om.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her