Kommentar

To eksempler fra norsk presse illustrerer arrogansen og stupiditeten til pressen overfor de politiske endringene i Europa. Kjetil Wiedswang i DN og Frithjof Jacobsen i VG. Begge lørdag. Wiedswang benytter latterliggjøring. Spott og spe. Jacobsen går et skritt lenger. Han hyller Blitz som stanset nynazistene i Oslo på 90-tallet og lurer på om ikke vigilanter må gjøre jobben igjen, hvis ikke staten gjør det.

Dette samme dag som DN i en bredt anlagt artikkel tar for seg fremveksten av et nytt høyre i Russland  og mediene varslet at et nytt EU-parlamentet kunne få 25-30 % anti-establishment-representanter.

Stiff upper lip Wiedswang:

En del av de nye folkevalgte har holdninger som ellers i Europa brått gikk av mote 8. mai 1945.

De har to ting  til felles: De er mot EU, og de er mot innvandrere, særlig innvandrere som er mørkere i huden enn dem selv og spesielt innvandrere som holder seg til islam. Deres største innvending mot EU er at unionen lar folk krysse grensene fritt, og slipper inn altfor mange afrikanere, asiater og arabere.

Åndfullt.

Høyrepartiene vil ikke klare å bli enige om noe. Ha-ha. Dessuten:

Neste problem er europapolitikkens svar på Fremskrittspartiets bygdetulllinger. Det er mange av dem, og nå får de posisjonene der de vil bli sett og hørt. De har en tendens til å si dumme ting, veldig dumme ting.

Wiedswangs presisjonsnivå:

Wilders snublet selv i valgkampen da han lovet massedeportasjon av nordafrikaere fra Nederland, det hørtes ihvertfall slik ut.

Helgardering. Flere eksempler på dumme uttalelser. Blant dem en virkelig: Jean-Marie le Pen sa tilstrømmingen til Europa kunne bli mindre hvis det kom et virkelig ebola-utbrudd i Afrika. Den slags sier ikke en politiker. Men det forhindret ikke valgskred for Front National. Det burde bekymre Wiedswang mer.

Han har glemt et elementært spørsmål: Kan ikke bygdetullingene ta igjen ?

Det har vært så morsomt å si det ordet – bygdetullinger. Grilldress. Stutum. Ola Dunk.

Nå har de satt seg i bevegelse og de er ikke nødvendigvis tullinger. De kan i hvert fall lese. De ser f.eks at elitens padder behandles på en helt annen måte enn grilldressenes.

Jonas Gahr Støres 24 år gamle sønn Magnus Slagsvold Støre sto lørdag frem i VG sammen med Thorvald Stoltenberg og ville ha legalisering av visse typer narkotika. Stoltenbergs engasjement har et visst forsonende skjær p.ga. datterens skjebne. Det er mer spesielt at sønnen til den påtroppende Ap-lederen uttaler seg.

Og det på en sterkt ideologisk måte. Hvis vi nå skal snakke om å dumme seg ut….

Han studerer nevrovitenskap og interesserer seg spesielt for bruken av MDMA, virkestoffet i ecstasy, og psykedeliske stoffer. Han mener disse er mindre farlige enn tobakk og alkohol.

– Jo farligere et rusmiddel er, desto viktigere er det med regulering. Vi bør vurdere ulike alternativer. Rusmidler med høy helserisiko som alkohol, heroin og tobakk bør reguleres annerledes enn for eksempel psykedelia. Og folk som ønsker å bruke rusmidler med midnre helserisiko enn alkohol bør ha rett til å vite hva de putter i seg, sier Støre.

Unge Støre er et ekko av psykedelia-profetene på 60-tallet. Det er pinlige gymnasiale uttalelser. Hadde sønnen til Carl I Hagen stått frem som forkjemper for psykedeliske stoffer ville det fått negativ presse. Men når det er et medlem av den nye adelen har det krav på å bli tatt seriøst.

Dette er både moralsk og politisk tvilsom journalistikk.

Den har noe å gjøre med forakten for bygdetullingene. Magnus Slagsvold Støre tilhører de som har privilegiet aldri å bli latterliggjort. Selv når han dummer seg ut. Han er handsome, har god råd og tilhører rett familie.

Den nødvendige vold

På side 11 i VG Helg skriver Frithjof Jacobsen om memorarene til den hardtslående Blitzeren Jan Kallevik, som han mener er en av årets viktigste politiske bøker. Intet mindre.

Jacobsen minner om at nynazister har en voldskultur som gjør dem upopulære. Men Jacbosen mener at det likevel var nødvendig at Blitz slo dem ned med vold. Hvorfor var det nødvendig hvis de er så voldelige selv? Det spørsmålet stiller ikke Jacobsen.

Militante nynazister i storbyene sprer vold og frykt. I de periodene vi har hatt sterke nynazimiljøer i Norge, har det også endt med drap og lemlestelse. Voldelige høyreekestremister er noe mer enn et ordensproblem, det har vist seg å være farlig og grenseløst. Et samfunnsproblem som må bekjempes.

Det gjorde Blitzerne. De likte vold. Det legger ikke Kallevik skjul på, skriver Jacobsen.

Beskrivelsene av slagsmål, konfrontasjoner og samhold minner til tider om selvbiografiene til det voldelige engelske fotballsupportermiljøet. Men det er én viktig forskjell. Kallevik og hans gjeng hadde politikk i bunnen.

Volden hadde et formål: Å nekte nynazistene fotfeste i Oslo. Et formål jeg tror et massivt flertall i Norge støttet, men som ble utført med metoder som veldig få aksepterte.

Politikk i bunnen? Gjør det volden mer akseptabel? Her er Jacobsen ute og sklir.

Han mener det er noe som kan rettferdiggjøre metodene: Hvis staten ikke gjør jobben sin.

Kamp mot voldelige ekstremister, i ytterste konsekvens en kamp som kan bli voldelig, tilhører tradisjonelt statens voldsmonopol. Da politiet red ned Blitz-demonstranter med langkøllene hevet og tåregassen fylte Oslo sentrum på 90-tallet, viste staten frem slåsshansken.

Men hva skjer hvis en stat ikke er tilstrekkelig håndfast mot nynazister eller andre rene destruktive krefter, som har få hemninger når det kommer til vold, eller i verste fall drap?

 

Var ikke Blitz destruktiv? Tydeligvis ikke. De påtok seg ifølge Jacobsen en møkkajobb staten ikke ville ta. Men her jukser Jacobsen: Hvem ga Blitz rett til å benytte vold? Det er ingen logikk i at unnfallenhet fra statens side overfører ansvaret og retten til å bruke vold til utenomparlamentariske grupper. Men det var slik venstresiden argumenterte. De hadde den moralske nødretten.

Overført på dagens situasjon; Hvis grupper av muslimer skulle ty til vold, ville da vanlige borgere ha rett til å ty til motvold for å «slå dem ned», slik Jacobsen formulerer det? Eller har venstresiden en moralsk overlegnhet og rett til voldsbruk? Jacobsen kan ikke ha tenkt over hva han skriver.

Han tipper helt over når han skriver:

Resultatet ble noe alle vi andre kan være glade for, men det er likevel problematisk fordi det ligger så nært borgervernet.

Nært? Hva er forskjellen mellom Blitz og borgervern? Noe «alle vi andre kan være glade for»?

Jacbosen er klar for en ny runde. Han gir lisens til nye Kallevik’er.

Voldelig ekstremisme er en alvorlig trussel. Den må forstås og bekjempes. Noen ganger med statens mest brutale midler. Skjer ikke det vil andre ta opp kampen.

Da skal nok «alle vi andre bli glade», selv om det blir knust noen egg. Det gjør det dessverre når man skal lage omelett.

Å lese en slik bevisstløs unnskyldning for politisk vold i en riksavis, av lederen for kommentaravdelingen, er et nytt lavmål.

Fra Wiedswangs forakt for bygdetullinger, til adelssønnens immunitet og journalistens ros av venstresidens voldstropper går en rød tråd. Eller er den svart?

 

 

 

Kjetil Wiedswang Mørkblå nedsmelting DN lørdag 24. mai 2014

Frithjof Jacobsen Knyttnever i demokratiet, VGHelg lørdag 24. mai 2014

Les også

-
-
-
-
-