Sakset/Fra hofta

Kjetil Wiedswang har en interessant kommentar i Dagens Næringsliv 26. juli med tittelen “Hvordan forebygge terror”. Ingress: “Det finnes mange gode grunner for å ta politisk oppgjør med rasisme og høyreradikalisme. Å forebygge terror er ikke en slik god grunn.” I tillegg til poenget som ligger i ingressen, har han to andre. Det ene er at de tiltak som Willy Brandt iverksatte for å hindre at de venstreradikale fikk jobber i offentlig sektor ved “Radikalenerlass”, på norsk yrkesforbud, var kontraproduktiv. Det siste er at metoden som ble brukt mot det norske nynazistiske miljøet med samtaler virket, og dermed et tiltak vi bør forsøke i vår nåværende situasjon.

Bruk av historiske analogier er et vanlig politisk grep for å håndtere samfunnsproblemer, uten å gjøre tidkrevende analyser. Det er spesielt fristende når det gjelder fenomener som gjentar seg med nye aktører. Men om man ikke sammenligner fenomenets karakteristika i de forskjellige tidsepoker, så kan feil analogi velges, eller løsningen tilpasses ikke fenomenets særtrekk innen aktuell kontekst.

Nynazismen som fenomen var en kompromittert ideologi, og det var derfor relativt overkommelig å overbevise radikalisert ungdom om at dette var et samfunnsmessig avvik uten noen utsikter til å lykkes. Kampen mot venstreradikalisme og militant islamisme har det fellestrekket at de var og er støttet av flere statlige sponsorer, og idelogien er godt underbygget teoretisk. Forskjellen er at det ene er en ren ideologi med kvasireligiøse trekk, og den andre en religion med ideologi, en-to-i-en løsning. Dette gjør det også mer komplisert både fordi religionsutøvelsen er beskyttet og ideologiske oppfatninger gis religiøs legitimitet (utstedelse av fatwa).

Tysk og norsk løsning i kampen mot radikal venstre

Den tyske løsningen er nevnt. Her brukes rettsstatens virkemidler. Den tyske kampen var ikke bare ideologisk, men ble også ført med vold. Den norske er ikke nevnt i kommentaren. Men som kjent ble den ideologiske kampen ført av Arbeiderpartiet med Haakon Lie i spissen, og innebar blant annet ulovlig politisk overvåkning. Lund-kommisjonen la hovedansvaret for dette på Politiets Overvåkningstjeneste (POT), mens det var Arbeiderpartiet som sto for de fleste ulovlighetene. Man kan også i ettertid vurdere resultatet. Det norske radikale venstre tapte den ideologiske kampen på arbeidsplassen, men vant innpass i viktige posisjoner innen media, akademia og siviladministrasjonen. De utgjør nå det røde borgerskapet. De nådde således sitt strategiske mål via en annen taktisk løsning. Min konklusjon er at Tyskland kom bedre ut av det enn det vi gjorde, og at vi denne gangen må følge rettsstatens spilleregler. Det er dermed ikke sagt at yrkesforbud er et relevant tiltak i dag.

Militant islamisme i norsk kontekst

Utgangspunktet for å forstå fenomenet militant islamisme er at i deres fortelling eller “verden” er muslimenes lidelser det overgripende. Samfunnet av troende – ummah – er under angrep fra Vesten, og dette må forsvares: det er en hellig plikt. Endemålet er det verdensomspennende kalifatet hvor Allahs lover gjelder, ikke menneskenes. Dette er dermed ett opprør mot stater som ikke har innført sharia, f.eks Norge. Terror som det her er snakk om, er et taktisk virkemiddel som nyttes der hvor man er for svak til å bruke andre virkemidler.

Norge har et av verdens ledende  forskningsmiljø på militant islamisme. Men beklageligvis er situasjonen blitt så politisert at det er vanskelig å føre meningsfulle dialoger rundt temaet. Det er imidlertid nok stoff å ta tak i for den som er interessert. Dette gjelder både avisartikler, bøker om erfaringer innenfra miljøet og forskning på miljøet med f.eks. gjennomføring av spørreundersøkelser. Det meste av dette er fra Storbritannia, Frankrike og Tyskland, men noe er også fra Norge.

Litteraturen tyder på at det går kort tid fra noen som er åpen for radikalisering, blir plukket opp og til de er ferdig radikalisert og blir indoktrinert. Det å oppdage disse personene er svært vanskelig utenfor det religiøse miljøet, selv for familien, men det er de og nære venner som har mulighet for å oppdage det. Og om det blir oppdaget, så har foreldrene ofte ikke nok påvirkningskraft til å motvirke f.eks. utreise til Syria.

Det å lete opp lettpåvirkelige sjeler av personer utenfor det religiøse miljøet blir som kampen mot mygg på Finnmarksvidda.  Samtalene med politiet kan ha den motsatte effekt – bekrefte fiendebildet – staten er etter dem. Når man har en verdensomspennende religion og menneskerettighetene i ryggen, så er man heller ikke så lettpåvirkelig.

Det er mer overkommelig, men politisk mer problematisk, å ta tak i den andre enden – predikantene som radikaliserer og indoktrinerer, og derav virker som rekrutteringsoffiserer for global jihad. Det bør også være overkommelig å stanse økonomisk støtte til slik radikalisering. Det vi vet fra Storbritania og Tyskland, er at organiseringen av radikaliseringen kan skje i randsonen av moskeen, men også være kjernen i denne. I Norge er randsonen av moskeene foreløpig mest aktuelt. Derav følger at man trenger et nært forhold til de religiøse lederne i de forskjellige moskeer for å avdekke radikale predikanter, og at man bør ha de nødvendige lovhjemler til å utvise dem når de er avdekket. Et samarbeid her bør kunne gjennomføres i det stille uten at det blir stigmatiserende. Mangel på samarbeid kan derimot bli traumatisk både for menigheten og storsamfunnet.

De vanlige muslimene som er intervjuet på gata de siste dagene, er veldig klare på at man må stå sammen mot ekstremistene.

Ledere og talsmenn og -kvinner gjør derimot en dårlig jobb i å komme storsamfunnet i møte, og prøver å avskjære enhver diskusjon om “sorte får” i hjorden.  Ledernes opptreden kan dermed i neste omgang gå ut over den menige muslim, idet alle blir oppfattet som en gruppe. Og det kan ende opp med den stigmatiseringen alle sier de er ute etter å unngå.