Det finnes komplimenter man rett og slett ikke kan akseptere. Det finnes ros som bærer med seg en eim av blod og urett. Når terrorregimets iranske ambassade i Oslo går ut og hyller statsminister Jonas Gahr Støre, er det ikke et tegn på diplomatisk suksess. Det er et signal om et totalt verdi-havari i norsk utenrikspolitikk.

Mens statsministeren mottar anerkjennelse og hyllest fra terrorregimets utsendinger på Frogner i Oslo, går bødlenes maskineri på høygir i Teheran med en brutalitet verden knapt har sett maken til. Bare i løpet av to dager i januar ble 43 000 mennesker drept, noe som gjør dette til den dødeligste protestmassakren i moderne historie. Dette er ikke statistikk; det er en industriell utryddelse av opposisjonelle i egen sivilbefolkning fordi de krever grunnleggende rettigheter og friheter.

Nylig fikk vi to rystende eksempler på dette vanviddet: En iransk far ble torturert til døde foran familien sin for å ha brukt Starlink under en internett-blackout for å fortelle verden sannheten. Samtidig ble en 21 år gammel karatemester henrettet ved henging for sin deltakelse i protestene mot regimet. Lørdag 2. mai ble Yaghoub Karimpour og Nasser Bekrzadeh henrettet i sentralfengselet i Urmia. Søndag 3. mai ble Mehrab Abdollahzadeh henrettet i samme fengselet. Mandag 4. mai meldte iranske statlige medier at tre menn, Mehdi Rasouli, Mohammadreza Miri og Ebrahim Dolatabadi ble henrettet i Mashhad. Samtlige ble drept av de samme bødlene og massemorderne som hyller Støre og Arbeiderpartiets utenrikspolitikk.

Dette er realitetene. Vi ser et mørke som har akselerert voldsomt. Siden februar 2026 har regimet iverksatt en henrettelsesbølge uten sidestikke for å kvele ethvert håp om frihet. De dreper fedre og mødre som søker informasjon, og de dreper barn og ungdommer som drømmer om en fremtid.

Midt i dette mørket ser vi altså at terrorregimets ambassade i Norge finner det formålstjenlig og nødvendig å hylle Jonas Gahr Støre og hans utenrikspolitikk. Dette reiser et fundamentalt spørsmål som ikke kan besvares med diplomatisk floskelspråk og det velkjente tåkepratet til Støre: Hva er det med Støres og Norges skammelige opptreden som gjør at et regime ansvarlig for systematiske voldtekter, tortur, vilkårlige arrestasjoner og massedrap på titusener, føler det nødvendig å hylle Støre?

Norsk utenrikspolitikk har i tiår skapt et falskt narrativ om at den er effektiv og vellykket, og har vært forelsket i rollen som «dialogens mester». Men i møte med et regime som bryter samtlige menneskerettigheter, konvensjoner og lover, og har eksport av terror og drap som sitt fremste varemerke, har dialogen for lengst mistet sin verdi og betydning. Den har i stedet blitt en enveiskjørt gate hvor prestestyret bruker norsk sosialdemokratisk grenseløs naivitet, inkompetanse, likegyldighet og grandiose narsissistiske behov som et internasjonalt skjold. De bruker Støres og Arbeiderpartiets åpne dører og kanaler til å hvitvaske sitt eget rykte, mens de fortsetter å fylle massegravene i Iran.

Når den iranske ambassaden hyller Støre, er det ikke fordi de har blitt mer menneskevennlige. Det er fordi de føler seg trygge på at norsk kritikk forblir irrelevant og et spill for galleriet. De vet at norsk diplomati ikke etterfølges av reelle sanksjoner og handlinger som faktisk truer regimets eksistens, snarere tvert imot. For mens samtlige av våre europeiske og demokratiske allierte sto samlet i en moralsk boikott, valgte Norge som vanlig en annen vei og alenegang til fordel for massemorderne i Teheran.

I februar 2023, mens det iranske regimet fortsatt hadde hendene fulle av blod etter nedkjempingen av ‘Kvinne, liv, frihet’-protestene, ble Norge stående sammen med Polen blant landene som valgte å feire den iranske revolusjonsdagen. Deltakelsen vakte sterke reaksjoner både i Norge og internasjonalt, da de fleste andre demokratiske land i verden valgte å utebli i solidaritet med det iranske folk og demonstrantene. Denne typen diplomatisk alenegang, som har blitt Støre-regjeringens kjennetegn, sender et signal om aksept som er totalt uforenlig med de verdiene Norge ellers, uten troverdighet, hevder å forsvare.

Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet må slutte å være terrorregimets nyttige idioter og lakeier i jakten på ubetydelige diplomatiske poeng og tilfredsstillelse av eget selvbilde. Aps «dialog» fungerer som en legitimering av prestestyrets barbari. Historien vil ikke være dem nådig; akkurat som ettertiden felte en knallhard dom over de som stod på feil side under andre verdenskrig, vil historien dømme de som i dag velger ettergivenhet fremfor å konfrontere vår tids verste tyranner.

Det må en betydelig kursendring til, noe som er umulig med Støre og Arbeiderpartiet ved makten. Vi som har mistet mange av våre kjære og nære i løpet av de siste bekmørke månedene krever at den iranske ambassadøren møtes med et ultimatum om å forlate landet og stenge terror- og spionasjeleiren i Oslo, ikke diplomatisk kutyme og grenseløs velvilje. Støre og Norge må slutte å legitimere et regime som systematisk har begått de verste forbrytelser mot mennesker og menneskeheten gjennom hele sin eksistens på nærmere et halvt århundre. Det må iverksettes sanksjoner som faktisk isolerer bødlenes maktapparat, ikke støtter opp under det.

Støre og Arbeiderpartiet må snarest forstå at i kampen mellom absolutt barbari, tyranni, ondskap og menneskelig frihet, finnes det ingen nøytral mellomposisjon. Vennlig dialog og omgang med et av historiens verste terrorregimer er ikke diplomati – det er ettergivenhet. Det aller minste Støre og hans inkompetente regjering kan gjøre for minnet til de som er drept og de som venter på galgen, er å nekte å ta imot ros fra deres bødler.

Varsellampene lyser over norsk utenrikspolitikk, på alle områder. Spørsmålet er om velgerne ser dem, forstår alvoret, innser konsekvensene og handler deretter ved neste valg.

Jeg vil avslutte med å sitere den store persiske poeten Saadi, fra diktet Bani Adam «Adams sønner», som på 1200-tallet udødeliggjorde disse linjene som i dag pryder inngangen til FN-bygningen i New York: