Norge har, bevisst eller ubevisst, lagt premisser for vår politikk som energinasjon og fredsmekler som endrer forholdet til våre nærmeste allierte og involverer oss i spill vi ikke kjenner.

Stikkord er Iran. NRK Dagsnytt kunne fortelle at USA «truer» utenlandske oljeselskaper til ikke å satse i Iran. Antiamerikanismen er blitt standard i NRK. Det heter ikke «press» når USA er involvert, men «trusler». USA er the bad guy. I Teheran sier man Store Satan. Innslaget var ved Sidsel Wold/Tove Bjørgaas.

Olje er naturlig nok ett område hvor Norge risikerer å trå feil og havne i feil leir, enten det er Midtøsten eller Russland.

Wold har nylig vært i Iran. For litt siden hadde hun et innslag om USAs økonomiske beleiring av Iran: Mange utenlandske banker vil ikke ta imot penger fra eller til Iran. Også dette ble satt inn i en trussel-sammenheng, og ikke nevnt som en fredelig, effektiv måte å presse prestestyret på. Bildet av USA som den store trussel, som Bølla, er konstant.

Statssekretær Raymond Johansen var som den første utenlandske diplomat på besøk hos statsminister Ismail Haniye for en uke siden. Regjeringen lot omverdenen forstå at alt skjedde i forståelse med USA og EU. Men Carsten Thomassen i Dagbladet kunne sist torsdag fortelle noe annet: Utenriksminister Jonas Gahr Støre hadde ikke fortalt Condoleezza Rice eksplisitt om Norges planer. Det gjorde han først da han ringte forrige lørdag, og Rice skal ikke ha likt å ha blitt holdt utenfor. Ambassadør Kai Eide orienterte samtidig viseutenriksminister Nicholas Burns, en gammel kollega, og i Washington gjorde ambassadør Knut Wollebæk det samme. Men det var litt som da nyvalgte statsminister Jens Stoltenberg mottok gratulasjoner fra Bush og kvitterte med å si at Norge trekker sine offiserer ut av Irak, men glemte å si at det samme gjaldt spesialsoldatene i Enduring Freedom i Afghanistan.

Midtøsten-kvartetten har ikke fulgt i Norges fotspor. De er fortsatt avventende, og har bare kontakt med ikke-Hamas-statsråder.

Samtidig kom meldingen om at utenrikskomiteen skal til Iran i mai. Olav Akselsen kom med noen flåsete uttalelser om at man ikke bare kan snakke med de man er enige med. I en bisetning kom det frem at det er Iran som inviterer. Midt i en diplomatisk krise mellom det internasjonale samfunn og Iran velger altså utenrikskomiteen å takke ja til en invitasjon. Har det ikke streifet dem at de kan bli brukt og er brikker i et spill?

Nå har Kjell Magne Bondevik invitert tidligere president Khatami til Norge. Det kan virke som om det er samme tankegang bak denne dialogen som da domprost Olav Dag Hauge dro på forsoningsreise til Midtøsten etter karikaturstriden, og var såre fornøyd med Yusuf Al-Qaradawi. Han fant en hyggelig, sympatisk mann. Fatwaer som tillater dreping av amerikanere i Irak, sivile som militære, var ukjent for ham.

Raymond Johansen var ute på en lignende forsoningsferd etter at en rasende mobb hadde steinet Norges ambassade i Iran og brent ned den i Damaskus og Beirut.

Man undres: Finnes det noen adekvate forestillinger om hva slags regimer som hersker i Damaskus og Teheran? Det er lite som tyder på det.

Finnes det noen tegn på at man forstår at man kan bli misbrukt? Nei. Finnes det noen tegn på at man er i ferd med å involvere seg i et spill man ikke forstår? Ja.

Diplomati i Midtøsten er kjennetegnet ved «duplicity», ved forstillelse, ved at man sier en ting og gjør noe annet. Det er verdt å merke seg hva leder av den franske atomenergikommisjonen Therese Delpech sa: Når man forhandler med Iran, må det ligge en pistol på bordet, og den må være skarpladd. Når USA forsøker å føre et troverdig diplomati, er Norge idag blant statene som gjør alt for å frata amerikanerne en troverdig trussel. Trussel er i seg selv et suspekt ord, hvis det kommer fra Vesten. Trusler om utslettelse fra Teherans side blir glattet over. Vi glemmer at vi selv lever bak en «trussel», som er NATOs sikkerhetsgaranti. Men vi er allerede så langt inn i tåkeheimen at vi har mistet retningssansen.