Stortingspresident Masud Gharahkhani deltar på markering til støtte for iranske kvinner foran Stortinget i Oslo den 2. oktober 2022. Foto: Javad Parsa / NTB.

Stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) er iransk-norsk. Om jeg ikke tar helt feil, har han både iransk og norsk pass. Det vil med andre ord si at han er å regne som både norsk og iransk statsborger.

Det er ikke uproblematisk.

I kraft av sitt embete som Norges stortingspresident har han tilgang til rikets høyest graderte materiale. Det er materiale som er unntatt fra offentlighet og ellers skjermet i henhold til Sikkerhets­instruksen og Beskyttelses­instruksen.

Ifølge våre sikkerhets­myndigheter er Iran blant de landene som driver etter­retnings­virksomhet mot Norge. Gharhakhani har nær familie i Iran. I et intervju med Drammens Tidende i 2011 kom det frem at han hadde møtt sin senere kone i Teheran åtte år i forveien.

I henhold til Sikkerhets­lovens §8 er stortings­presidenten åpenbart å karakterisere som en mulig sikkerhets­risiko på linje med andre borgere med tilgang til gradert materiale og tilknytning til fiendtlig­sinnede stater.

Flere embetsmenn og -kvinner i Utenriks­departementet (UD), tidligere vise­sentral­banksjef i Norges Bank Jon Nicolaysen og flere andre har mistet sikkerhets­klareringen og jobbene sine for mindre enn dette.

Det kan ikke være én lov og retts­praksis for stortings­presidenten og en annen for alle andre. Dette burde oppta Stortinget så vel som Politiets sikkerhets­tjeneste (PST).

Videre er det i norsk styrings­tradisjon slik at det er regjeringen som driver utenriks­politikken. Det er utenriks­ministeren som uttaler seg om utenriks­politiske forhold på vegne av regjering og Storting.

Stortingets president­skap har ingen fullmakter til å drive utenriks­politiske utspill på egen hånd.

Like fullt har stortings­president Masud Gharahkhani engasjert seg aktivt i forbindelse med de regime­kritiske demonstrasjonene i Iran, nå sist etter regimets henrettelser av Seyyed Mohammad Hosseini (20) og Mohammad Mehdi Karami (22) lørdag.

I oktober ble Gharahkhani intervjuet av TV-kanalen Iran International, hvor han tok til orde for at det iranske preste­skapet burde gå av. TV-kanalen drives av et regime­kritisk iransk eksil­miljø. Dette førte til at den norske ambassadøren i Iran ble kalt inn på teppet til Utenriks­ministeriet i Teheran, for andre gang på kort tid.

Det er ikke vanskelig å være enig i kritikken mot det iranske preste­skapet. Men det er ikke noe stortings­presidenten skal ha noen offisiell mening om.

Det vitner om en særdeles svak dømme­kraft og manglende forståelse av president­skapets rolle i norsk parlamentarisk styrings­tradisjon. Gharahkhani har ingen fullmakter til å blande seg inn i saker knyttet til norsk utenriks­politikk.

Det forhold at han som stortings­president både er den høyest rangerte myndighets­personen i Norge etter Kongen, og det forhold at han samtidig er iransk statsborger, innebærer at han bør utvise stor tilbake­holdenhet når det gjelder Norges utenriks­politiske relasjoner generelt og våre relasjoner til Iran, hans andre hjemland, spesielt.

For det er gode grunner til at utenriks­politikken må gå gjennom etablerte kanaler. For det første det rent konstitusjonelle i vår parlamentariske styrings­tradisjon. Det er regjeringen og ikke stortings­presidenten som utformer utenriks­politikken.

For det andre er det en forutsetning for at dialogen med land vi har diplomatiske relasjoner med skal kunne koordineres slik at det ikke skal oppstå misforståelser som kan få negative og noen ganger katastrofale konsekvenser.

Det er derfor vi har et diplomati. Og det er derfor det er viktig å følge de konvensjoner og spilleregler som regulerer dialogen mellom statene.

Sist de ble brutt i forhold til Iran var i 1987. Da okkuperte demonstranter fra det iranske eksilmiljøet i Norge den iranske ambassaden på Drammens­veien i Oslo, raserte kanselliet og banket opp diplomatene.

Det at norske politi­myndigheter ikke evnet å ivareta den iranske ambassaden sikkerhet og de iranske diplomatenes immunitet, slik vi er forpliktet til i henhold til Wien-konvensjonen, førte til at den norske ambassaden i Teheran ble utsatt for trusler om gjen­gjeldelses­aksjoner og til en bilateral diplomatisk krise mellom Norge og Iran som kom til å vare i flere måneder.

Noen få uker tidligere førte en liknende episode i forhold til Saudi-Arabia og Kuwait til at ambassadene deres i Teheran ble rent overende av en stor menneske­mobb og flere diplomater kastet ut av vinduene og drept.

At de iranske eksil­miljøene i Norge ikke forstår dette og går over streken som under demonstrasjonene på Drammens­veien nå den siste tiden, er nesten forståelig.

Men at Stortingets president ikke har bedre rolle­forståelse og skjønner hvordan han med sine uttalelser bidrar til å undergrave norsk utenriks­politikk og offisielle norske kanaler og dermed norske interesser, er helt uforståelig.

Det er åpenbart flere grunner til å reise spørsmål ved om Masud Gharahkhani er skikket til å være stortings­president.

Det er en problem­stilling som verserer i bakrommene og i korridorene på Stortinget og hos sikkerhets­myndighetene, men som politikerne, embets­verket og feige media åpenbart har berørings­angst for å ta tak i.

Sånn kan vi ikke ha det i et demokrati. Det kan ikke være en lov og retts­praksis for Loke og en annen for Tor, en for vanlige nordmenn og en for norsk-iranere.

Eller kan det det?

Øystein Steiro Sr., Vaktmester

 

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!

 

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.