Den norske elitens hykleri kjenner ingen grenser når Iran bombes

Hykleriet kjenner tydeligvis ingen grenser når den norske utenrikspolitiske eliten skal vurdere krig og fred i verden.

Nå når USA og Israel har rettet et massivt og målrettet angrep mot det iranske prestestyret, står de faste kritikerne i kø for å fordømme det. Utenriksminister Espen Barth Eide er selvsagt på pletten med sin dype bekymring og sine formaninger om folkeretten. Ekspertene fra de statsfinansierte instituttene kappes om å fortelle oss hvor farlig og ulovlig det er å angripe en suveren stat. De gråter krokodilletårer over at ayatollaene i Teheran endelig får kjenne konsekvensene av sin egen årelange terrorfinansiering.

Man må nesten klype seg i armen når man hører denne moraliseringen. Det er de selvsamme politikerne og de samme ekspertene som applauderte da Norge for noen år siden bestemte seg for å bombe et afrikansk land tilbake til steinalderen. Hvor var Espen Barth Eide og resten av hylekoret da Jens Stoltenberg satt hjemme i Norge og sendte norske kampfly til Libya basert på noen tekstmeldinger og kjappe telefonsamtaler med regjeringskollegene? Den gangen handlet det ikke om å forsvare seg mot et regime som åpenlyst truer med å utslette andre nasjoner. Det handlet om å delta i en krig som forvandlet et velfungerende land til et lovløst anarki drevet av menneskesmuglere og krigsherrer.

Fakta er at norske piloter slapp hele 588 bomber over Libya. Vi spilte en avgjørende rolle i å felle Muammar al-Gaddafi, og vi etterlot oss et land i totalt kaos. Da var det bemerkelsesverdig stille fra dem som i dag roper aller høyest om folkerettslige prinsipper. Hverken politikere eller forskere så ut til å bry seg nevneverdig om suverenitetsprinsippet den gangen bombene regnet over hovedstaden Tripoli. Tvert imot ble innsatsen hyllet som et nobelt oppdrag for å redde sivilbefolkningen. I dag ser vi at resultatet ble en gigantisk katastrofe for hele regionen og en direkte utløsende faktor for migrasjonsbølgen over Middelhavet.

Statsminister Jonas Gahr Støre (t.v.) og utenriksminister Espen Barth Eide.
Foto: Jonas Been Henriksen / NTB

Når Donald Trump og israelske ledere nå velger å knuse lederskapet i det regimet som beviselig står bak Hamas og Hizbollah, er det plutselig helt andre regler som gjelder i de norske maktkorridorene. Da er det ikke lenger snakk om å beskytte sivilbefolkningen mot et brutalt diktatur. Det iranske regimet har undertrykt sitt eget folk i flere tiår, og fengslet og drept tusenvis av demonstranter. Kvinner blir slått i hjel på åpen gate for å ha blottlagt litt hår. Likevel presterer den norske utenriksledelsen å fokusere på at angrepet mot dette bestialske terrorregimet angivelig bryter med de internasjonale spillereglene. De norske venstresidepolitikerne og analytikerne fremstår rett og slett som apologeter for verdens verste terrorstat.

Dette er en dobbeltmoral som er så tykk at man kan skjære i den med kniv. Å påberope seg folkeretten er tydeligvis noe man utelukkende gjør når det passer ens eget politiske og ideologiske narrativ. Hvis man har tilhør i den gode sosialdemokratiske varmen, kan man slippe nesten seks hundre bomber over et afrikansk land uten at det får noen som helst konsekvenser for ettermælet. Men hvis man heter Donald Trump eller Benjamin Netanyahu og tar ut verdens desidert farligste terrorledelse, blir man umiddelbart stemplet som en trussel mot verdensfreden.

Det norske folk fortjener politikere som tør å kalle en spade for en spade, og vi har for lengst sett oss lei på dette skuespillet. Vi trenger ikke belæres om internasjonal jus av folk som selv har blod på hendene fra et fullstendig feilslått regimeskifte i Nord-Afrika. At regimet i Iran nå endelig møter en motstander som snakker det eneste språket de faktisk forstår, burde i realiteten hilses velkommen av absolutt alle som genuint bryr seg om frihet og menneskerettigheter. I stedet får vi servert en endeløs demonstrasjon av politisk hykleri og feighet.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.