Kommentar

Debattmøte i Oslo torsdag med politisk redaktør i Weekendavisen, Arne Hardis, de muslimske representantene Basim Ghozlan, Usman Rana, Asghar Ali, redaktør av Klassekampen, Bjørgulv Braanen, og talskvinne for Human Rights Service, Hege Storhaug.

Spørsmålsstillingen var om vi ønsker danske tilstander her til lands. Etter å ha hørt debatten, må man omformulere spørsmålet: Hadde vi enda hatt danske tilstander, for de norske er mye verre.

Det skyldes at store deler av venstresiden har inngått en symbiose med talsmenn for muslimene, og en sosialdemokratisk konsensus-kultur. Motsetningene feies under teppet, og aggresjonen rettes utover, mot alle som forsøker å rokke ved dette selvbildet.

Man vil ikke ha debatt, men rykker ut for å arrestere meninger og «ta» folk som våger å opponere. Ordet islamofobi vil man gjerne gjøre til en anerkjent diagnose.

Debatten på Internasjonalen var arrangert av Klassekampen, med redaktør Bjørgulv Braanen i panelet.

Braanen var kveldens overraskelse. Jeg har aldri hørt en toneangivende venstreradikaler så klart flagge at han står på muslimenes side, og ikke hvilke som helst muslimer, men de som heller mot en antivestlig retning. Det er venstreradikalismens svanesang.

Ikke at det kommer helt bardus. Den som leser avisen Braanen redigerer, registrerer signaler. Men en så usminket flagging for en type islam med front mot Vesten var oppsiktsvekkende. For ikke å si historisk.

Når en illiberal kultur banker på døren, våkner de stalinistiske refleksene. Braanen snakker med en svak ml-diksjon, og prøver faktisk å fremstå med et kommissærpreg.

Stilen er umiskjennelig: Det er forsøk på analyse, som raskt bedrar seg selv og forfaller til agitasjon. Kritikk i egne rekker slås ned ved hjelp av fortegning.

Braanen sa det måtte bli mindre sinnelagsetikk og mer av det han kalte konsekvensetikk: Hva er konsekvensene av våre handlinger?

Dette hørtes jo ut som god gammeldags klasseanalyse, men han lot som om det var noe nytt. I praksis betød det at man måtte se på resultatene av sine handlinger. Som om man ikke alltid må det.

Men så var det en som forstyrret det jeg vil kalle forræderiet mot venstresidens rasjonelle sjel, og det var ingen ringere enn den gamle musikk-journalisten Arild Rønsen, som for øvrig har en kommentarspalte i Klassekampen.

Rønsen sa at det hadde tatt fryktlig lang tid å få tatt knekken på det lutherske prestestyret. De fleste nordmenn tror ikke på noe lenger, sa Rønsen. Og slik vil de gjerne fortsette å ha det. De kristne er vant til å bli spottet og harselert med, så det vil være uvant, for å si det mildt, hvis en nykommer introduserer religiøse forbud vi trodde vi var kvitt. Det ække aktuelt, sa Rønsen. I hans himmel var det hverken jomfruer eller Jesus. Der spilte Rolling Stones hele tida, og Vålerengan spilte kamp.

Denne hyllest til sekularismen likte Braanen svært dårlig, for den vant gjenklang blant en betydelig del av publikum. Braanen forsøkte å drite ut Rønsen. Det gikk ikke an å late som om han aldri hadde hørt om billedforbudet, for nå visste han det iallfall!

Det finnes folk for hvem det å gå i allianse med de mest illiberale krefter er tungt å svelge. Det ser man tydelig på debatten i Klassekampen. Den linja Braanen signaliserer vil trolig føre til en avskalling.

Ikke minst fordi Braanen har sans for å kjøre antisemittisme frem som argument. Han sa flere ganger at muslimenes stilling i Norge minner om de tyske jødenes i mellomkrigsårene. De var i ferd med å bli integrert, og giftet seg til og med med tyskere, da nazistene overtok. Denne fremstillingen tydet ikke akkurat på så veldig inngående kjennskap til jødene i Tyskland. Verre skulle det bli, for da det ble snakk om at mange muslimer i dagens Europa er antisemitter, presterte Braanen å si at det var riktig nok, men da skulle man huske på at det også var tyske jøder før krigen som foraktet tyskerne!

Braanen brukte uttrykket «massiv forhånelse» om behandlingen av muslimer i Norge. Da spratt Rønsen opp og lurte på hva han egentlig mente.

Weekendavisens politiske redaktør Arne Hardis ble spurt om hva han syntes om FN-rapporten som sier at det er islamofobien og rasismen i Europa som er problemet. Hardis syntes det rant over når man brukte slike uttrykk. Det er ikke noe annet problem som får større oppmerksomhet enn integrasjon av innvandrere, og det brukes milliarder på dette hvert år. Å sammenligne dette med forfølgelsen av jødene i Europa før annen verdenskrig var simpelthen ikke til å tro.

Braanen og de muslimske representantene gjorde et stort nummer av at man ikke definerte ordet islamisme, som er definert som hovedtrusselen i Rushdie-manifestet. Hverken Basim Ghozlan, Usman Rana fra Pakistansk Studentersamfunn eller statsviter Asghar Ali ville være islamister.

Men de viste flere trekk som tyder på at de tilhører en politisk-religiøs kultur som gjør det svært vanskelig å ha noen ekte samtale: Begrepene holdes flytende. Hvis noen stiller et kritisk spørsmål om profeten eller Yusuf al-Qaradawi, svarer man bare at «jeg har andre kilder», eller «slik er ikke mitt bilde av profeten».

Man protesterer hele tiden mot generaliseringer, men snakker selv hele tiden om hva alle muslimer føler. Eller man velger å si at den andre ikke har peiling på hva han eller hun snakker om. Når noen nevner sharia, får de beskjed om at de ikke aner noenting. Det samme gjaldt billedforbudet i islam. Det ble også latterliggjort når noen viste til at det ikke står nedskrevet i Koranen.

I det hele tatt er selvsikkerheten høy. Disse menneskene var da virkelig ikke stigmatisert eller utestengt. Tvertom. De snakker snarere ned til de som er så formastelige å ha dannet seg en mening om islam og muslimer.

De inntar skolastikernes og de skriftlærdes rolle. De ser seg selv i rollen som «arbiters», dommere, som kan fortolke og avgjøre hva som er den rette lære. Man kan bare tenke seg hva slags samfunnsklima det vil bli når slike får mer å si.

De er egentlig forferdelig kjedelige å høre på, for de kverner på det samme hele tiden. Det er ingen virkelige egne tanker. Noen fromme utsagn om hvor stor pris de setter på Norge, og så noe om hvor viktig det er med respekt og folkeskikk. Hvem skal definere folkeskikk? Det sier de ikke. Men bedyrer at muslimer ikke utgjør noen trussel i Norge.

Braanen ga dem rett i det.

Den som ga dem motstand var Weekendavisens Arne Hardis, som sa at religion var noe man fikk praktisere i moskeen og synagogen. I det offentlige rom gjelder andre regler. Der kunne ikke en religion tillate seg å innføre regler de andre må holde. Så enkelt er det. Men ikke for stalinister som kjenner lukten av en ny mental tvangstrøye.

Hege Storhaug ga dem inn etter tur. Hun lar seg ikke målbinde, eller skremme til taushet, selv om både Asghar Ali og Usman Rana ga uttrykk for at de gjerne vil stoppe munnen hennes.

Etter å ha hørt de norske krangle en god stund, sa Hardis at han hadde vondt i magen. Så mye ballade og konflikt hadde han ikke kunnet forestille seg.

Slik oppfattet nok ikke de norske tilstedeværende det. Men Hardis hadde helt rett. Under den lissom-joviale overflaten stakk dype motsetninger hodet frem, og det var ikke pent. I en gitt situasjon er jeg redd disse motsetningene kan få et helt annet uttrykk.

Et av hovedproblemene er at muslimske representanter ikke snakker «norsk». De har laget ord og uttrykk som er selvrefererende, og som umuliggjør enhver diskusjon. Akkurat som SUF og AKP (m-l) gjorde i sin tid. Kameraderiet er ikke tilfeldig.

Les også

-
-
-
-
-

Les også