Kommentar

At den stalinistiske tradisjonen fortsatt står så sterkt i dette landet at den kan strekke ut en hånd til islamistene på vegne av den radikale venstresiden er for såvidt logisk, men like fullt foruroligende. Det representerer en skjending av den antifascistiske kampen og en post mortem-seier til Stalin, Hitler og Mao og alle totalitære folkemordere i det 20. århundre.

Man skal ikke le av denne historiske stafetten, der stalinistene gir pinnen videre. For bare Gud vet hva som kan skje. Med det 20. århundres erfaringer i bakhodet burde noen hver føle uro.

At redaktøren for Europas eneste venstresosialistiske dagsavis åpent viser sympati for islamistene, er oppsiktsvekkende og opprørende. Den er så «tjukk» at det vekker reaksjoner, ikke minst fra personer som sitter med nøkkelen til nytenkning på venstresiden. De mest spennende sakene i Klassekampen står således på lesersidene, der «nye nordmenn» fra undertrykkende regimer sier høyt og tydelig: Det var dette vi rømte fra, dere gjør en kapital feil ved å vise forståelse for disse kreftene.

Også innfødte blir provosert: Her har vi bekjempet kristen obskurantisme, og så går dere bort og støtter noe som er hundre ganger verre!

Die Grosse Lüge

Den store løgnen er at den islamistiske retningen har noe som helst med venstresiden å gjøre. Islamismen er dypt reaksjonær, kvinneundertrykkende til tusen, anti-demokratisk og illiberal. Det er et forræderi mot de mest verdifulle sidene ved sosialismens historie.

Noen vil mene at det ikke finnes noen slike sider, men det bygger på manglende kunnskap eller forståelse. Arbeiderbevegelsen ble båret frem av autodidakter som strebet etter likeverd og demokrati. Det var disse «dannede» arbeidere og andre som så den fascistiske faren og dro til Spania for å forsvare republikken.

Hvis Marx’ tanker har noen som helst mening, er det at stalinistene tar parti for islamistene en av historiens groveste vitser.

De har en god del til felles: Det tautologiske språket, selvrefererende, som utelukkende fører en debatt på egne premisser. Dialog er umulig. Derfor påførte SUF og AKP demokratiet en slags mental vold bare ved sin eksistens. I alt de kom i berøring med, brøt de ned de andres forsvarsverker.

Slik er det også med den såkalte dialogen dagens muslimske representanter fører, noen mer aktivt enn andre.

Hvor sterk affiniteten er, gikk for alvor opp for undertegnede under et debattmøte på Cafe Internasjonalen. Jeg visste ikke at det var så uttalt. Opptredenen til de tre muslimske representantene gjorde spørsmålet «hva er islamisme» overflødig. Her er et notat gjort umiddelbart:

Møte med de tre representantene Asgha Ali, Bazim Ghozlan og Osman Rana:

Protesterer mot generaliseringer om alle muslimer. Men påberoper seg gjerne alle muslimer, de 1,4 milliardene, når det er noe de vil ha igjennom. Da anvendes en logikk som er langt grovere enn det de selv hevder seg utsatt for: USA bomber muslimene i Irak, når muslimer protesterer mot noe de føler seg krenket av, kalles de terrorister. Det var Ashgar Alis fremstilling av karikaturstriden. Han tok for sikkerhets skyld med Danmark i samme slengen: Danmark er okkupant av muslimsk land, når muslimene føler seg krenket, blir de møtt med stengt dør.

Argumentasjonsrekkene lar seg ikke gjenkjenne eller forene. De beveger seg i ulike univers. Debatt eller dialog blir lett en tildekking av dette faktum, for ingen ønsker å si at her er det ikke noe å snakke om. Det er de døves dialog.

Hege Storhaug sa noe viktig: Man må slutte å snakke om folk som muslimer, og kalle dem ved navn. Nettopp: Det var tre gutter til stede, og de manipulerte og vek unna hele tiden. De fikk forsamlingen med på at det var høyst uklart hva islamister er, samtidig som de selv ga mange eksempler på hva det er: uvilje til å svare redelig, unnvikelser, utflukter, insistering på egne definisjoner, bruk av religionens autoritet til å avvise kritikk, også faglige argumenter – «det har ikke andre noe greie på» ble brukt flere ganger, med hell. Forsamlingen godtok at folk kunne avvises på denne måten.

Personlige motiv: Påberopelsen av islam. Er det ikke å seile under falsk flagg? Hvem kan påberope seg å vite sannheten om en religion? De hevder at vi europeere generaliserer. Forsvarere av muslimer, jfr. Alexa Døving i Aftenposten forleden, gjentar at de er like forskjellige som kristne. Men hvordan kan da disse karene sitte og si gang på gang at «nei, slik er det ikke», eller «det er mot islam». Enten er fremstillingen feil og stemmer ikke med religionen, eller hvis noe ikke kan benektes, sier de at «slik er ikke islam». En vanntett avvisning av alle kritikk. Teflon-drakt de luxe. Mens kristenheten og store deler av Vesten har gjort botsøvelser for fortidens synder til en bærebjelke som truer med å lamme tenkeevnen, er det den motsatte ytterlighet man ofte møter hos talsmenn som disse tre. Når de da hevder at dialogen går så godt, har man mistanke om at forholdet ikke er basert på likeverd..

Et viktig spørsmål er kvaliteten på de som oppkaster seg til talsmenn: er det personlige ambisjoner? simpelthen sosial klatring for manges del? Man får følelsen av at de ikke er så veldig troende. Det virker nokså utvendig. Inderligheten mangler. Bildet de gir av islam er en religion som er svært utadvendt og som krever å prege sine omgivelser.

Disse selvoppnevnte talsmenn har i Vesten fått et spillerom de aldri kunne drømme om i sine hjemland. Det utspiller seg en merkelig seanse: de bruker det vestlige åpne rommet til å forsvare undertrykkelsen de selv forlot!

Skytteltrafikken mellom Pakistan og Europa gjelder ikke bare bruder. De sju som står tiltalt i London hadde gått på bombekurs i North West Frontier-provinsen. Ektefeller, islamsk ideologi, bomber – går fra Pakistan til Europa. Men svært lite av Europas verdier går den andre veien.

Det er liberale kritikere som holder liv i debatten. Uten kritiske stemmer er det dørgende kjedelig å høre på folk som disse tre, som aldri kan gi et ærlig svar når de blir konfrontert med et spørsmål, som homofili. Det moderne samfunn er full av konflikter, store og små, som ikke har noe lettvint svar. Men i disse karenes verden synes alt enkelt og liketil. De har svarene. Jeg hørte ingen av dem si: det vet vi ikke. De snakket ikke som «seg», som mennesker, som individer, men som typer, som sitter og leser fra en bok de har lært utenat.

Egentlig tror jeg «alle» de norske som satt i salen underbevisst er skremt. Skitredde. Den dagen disse menneskene sitter til doms, blir det ikke lett å være annerledes.

De ble spurt om det også. Noen nevnte at de vantro får hard medfart i Koranen. Hvorpå Ghozlan sa at kaffir betyr de som bekjemper islam med våpen i hånd. Det er kun da at muslimer skal forsvare seg. Det er disse tilfellene sur’ene er myntet på. Men ingen spurte ham hva det vil si å angripe islam med våpen. For trolig finnes det mange definisjoner av hva det vil si å angripe. Jeg vil tro at en laptop kan være et slikt våpen.

På et eller annet tidspunkt forstummer debatten. Slik det også gjorde med SUF og AKP (m-l) i sin tid. Folk fant ut at det ikke gikk an å diskutere med dem.

Nå er det mennesker fra mange forskjellige land som kommer med en tro som har noen av de samme trekkene. Vi skulle gjerne hørt fra en muslim som var trygg på seg selv og turde å snakke åpent, blottlegge seg. Som kunne fortelle om møtet med Vesten, og hvor han kommer fra. De vanlige pappfigurene tror vi ikke på. Til det skjer vil vi nære en dyp skepsis, og det som skjer rundt oss gjør at den bare vokser.

Klassekampens redaktør påsto at alt er normalt i Norge: slapp av! Dette går bra. Ingenting er truet. Hans påstand: man henter eksempler utenfra, fra de verste land, og tillegger dem en hel folkegruppe i Norge. Det kalles å lage skremselspropaganda, sa Bjørgulv Braanen.

Der satt de tre og hadde demonstrert en total uimottagelighet. De sa de likte seg i Norge. Folk later som om de ikke hører det de hører. En traust kar reiste seg og sa vi hadde hatt nok religionskriger. Ville muslimer la seg integrere? Da kunne de spille ut assimiliasjons-undertrykkelsen. Nei, takk. De ville fortsette å være integrerte på sin måte. De var nordmenn! Basta! Men er de det? Det er det formastelige spørsmål: en ting er at de ikke har samme forhold til norsk historie som en som har levd i landet i generasjoner. Noe annet er at de ikke forstår, og heller ikke ser ut til å ville forstå, hva demokratisk sinnelag går ut på: det handler ikke bare om rettigheter og friheter. Det er bare toppen. Det handler om å innforlive seg med det indre språket som gjør oss i stand til å snakke med hverandre åpent og ærlig.

De tre forsvarte sin identitet med nebb og klør, men den bygger på noe som vil være et fremmedelement i det norske samfunn. Sorry, men slik er det.

Kjernen i m-l-bevegelsen var anti-følelsen og ønske om å dominere. Nå har de funnet noen som er enda mer anti- og er happy over å sende stafettpinnen videre før de «dør».

Men denne gang er det alvor. Derav understrømmen av uro også i deres egne rekker..