Kommentar

I de renes verden lever man etter fordommer – man forfølger de negative og hylder de positive. For de forestilliinger som ligger til grunn for troen på at det går an å rense samfunnet, kan ikke kalles annet enn fordommer, hvor positive de enn er.

Det er derfor ikke så underlig at antirasismen og rasismen har noe til felles: begge ønsker en rensing av samfunnet. Rasistene vil rense samfunnet, antirasististene vil rense sinnene. Begge bygger på og tror på fordommer.

Denne renhetstanken er historisk ikke ny. At den lever i beste velgående og faktisk nyter godt av posisjoner og store ressurser provoserer stadig flere, etterhvert som virkeligheten blir mer heterogen/forskjellig, mer konfliktfylt og kompleks.

Den svenske kunstneren Lars Vilks er en kanarifugl i den svenske gruven. Han er truet på livet og konkrete planer er avslørt flere ganger og har resultert i domfellelser. To kosovoalbanere forsøkte å tenne på huset hans, to somaliere ble dømt, senere frikjent for å ville ta ham på kunstvernissage i Gøteborg, Jihad-Jane dro over fra USA for å ta ham, flere ble arrestert i Irland.

Lars Vilks må ha nerver av stål. Han fortsetter sitt prosjekt, som er å belyse konflikten mellom en religion som ikke har foretatt den smertefulle separasjon mellom tro og politikk/vitenskap/kunst, kort sagt som ikke kjenner den moderne frihetstanken.

Det offisielle Sverige oppfører seg som det offisielle Norge i forhold til sine jøder: man gir ham/dem politibeskyttelse, slik at det blir vanskelig å ta livet av ham. Men den virkelige støtten, den politiske, den uteblir. Lars Vilks er on his own.

Det gjelder også støtten fra kunstlivet og selvsagt journalistene. Lars Vilks har ikke fått den støtten fra kolleger og mediefolk som han hadde fortjent. Støtte har vært unntaket.

Denne feighet og unnvikelse er historisk. Den sier noe om dagens samfunn. Den er et utsatt oppgjør. En eller annen dag kommer regningen.

NRKs Kulturnytt ved Birger Kolsrud Jaasund kunne i begynnelsen av uken lakonisk rapportere at Vilks hadde takket ja til å tale til den antiislamske foreningen Stop Islamization of Nations, SION, i New York. Han la forklarende til: Vilks er mannen som tegnet Profeten som en hund.

Det er usedvanlig at NRK eller norske medier for den del rapporterer hva Vilks foretar seg. Hensikten var gjennomsiktig: å vise hvilket selskap Vilks tilhører. Dernest nevner Kolsrud Jaasund hvem han er og hva han står for: han har tegnet Profeten som hund. Det skal søkke i lytterne. Fortjener ikke en slik man det som måtte skje ham? Har han ikke brakt sin skjebne ned over seg selv? Det var slik subtil avstandtaken som gjør at samvittigheten lammes.

NRK unnlater ikke bare å støtte Vilks kamp for ytringsfrihet i praksis, de slår aktivt bena under ham.

Heller ikke dette er noe nytt. Kurt Westergaard har fått like liten støtte i Norge. Bare han lager tegninger til en barnebok blir han truet om han viser seg i Norge.

Historien danner et mønster.

Men Vilks er kunstteoretiker, kunnskapsrik og kan artikulere seg. Han leverer et godt forsvar for hva hans prosjekt er. Han nyanserer.

Nyanser er oksygenet i den globaliserte mangeartede verden. Det offisielle Sverige er blitt stadig mer monokromt samtidig som det er er blitt mer forskjellig. Det er det store paradokset, som krever en forklaring. Vilks blir en trussel fordi han truer denne mono-forestillingen, med sin schizofrene: Vi giller olika, når det er nettopp det man ikke gjør.

Det ligger også bak motstanden mot Jyllands-Posten, Westergaard, – fordi de rører ved paradokset som er ved å revne av selvmotsigelser.

Robert Spencer og Pamela Geller er militante aktivister. For mye på retorisk høyoktan. Det betyr ikke at alt de sier er galt, eller at de ikke har en funksjon. Men deres framferd utløser visse motforestillinger; er dette en riktig måte å kommunisere på? Blir noe borte, setter man i gang noe som man ikke har herredømme over, eller ser konsekvensen av?

Expo, som er det offisielle Sveriges antirasistiske stiftelse, langer voldsomt ut mot Vilks for å delta på SION-møte. Forfatterne Alex Bengtsson og Anna-Sofia Quensel sier at det slett ikke er noe nytt: dette selskapet har Vilks tilhørt i lang tid.

De viser til et besøk som Lars Hedegaard, leder av det danske Trykkefrihedsselskabet, og Vilks foretok til USA, der traff Spencer og Geller, som er finansiert av David Horowitz stiftelse. Besøket er ikke nytt, Vilks skrev om det på sin blogg, vilks.net. Men forfatterne kan fortelle noe som skal kompromittere Spencer: han er en folkemordsfornekter.

Dette var nytt for documents red. Nettstedet til Spencer, Jihadwatch.org, har mye interessant, stories fra andre kilder, hvor man kan sjekke originalen. Tonen er noe monoman, men man kan pick and choose. Folkemordsfornekter er en annen skål. Stemmer det?

Et raskt søk viser at Spencer i august 2009 skrev en artikkel som langt på vei gir dekning for en slik påstand:

«After 14 years of investigating events that took place in Srebrenica in 1995 I can attest there was no genocide over Muslims in that enclave»

Han viser til en artikkel av en Caleb Posner:
Srebrenica: More Myth Than Massacre

Man trenger bare lese Spencers utdrag for å finne en klar tendens: tallene er overdrevne, Srebrenica er en myte som ble skapt for å utløse bombing av serberne, Izetbegovics hær kalles jihadister, det samme gjør Naser Oric, som forsvarte Srebrenica. Mens tallene på drepte bosniaker oppgis til 2.000, er tallet på drepte lokale serbere 3.000. Mange av de som ble oppgitt som drept i Srebrenica stemte ved senere valg, osv.

Srebrenica er så grundig dokumentert at en slik artikkel raskt faller gjennom hvis man ikke har noe håndfast å vise til. Hvis Srebrenica skulle være forfalsket må det være en massiv konspirasjon.

Den som tar en slik påstand for god fisk mangler et eller annet. Først og fremst kritisk sans. Det er all mulig grunn til å sette en hake ved Spencer for å fremheve en slik artikkel.

Man kan ikke alltid velge hvem man omgås, men en grense går ved folkemord.

Når var det ikke denne versjonen om Srebrenica som var grunnen til at Vilks møtte Spencer eller Geller.

Opplysningene Expo kommer med er interessante. Men de bruker dem til å karaktermyrde Vilks, og går herfra over i den politiske nidkjærhets- og utrensings rekker.

Det er noe helt annet enn å opplyse Vilks om sider ved de han møter. Vilks er ikke kjent for å snakke om Srebrenica. Han ville, slik jeg kjenner ham, aldri drømme om å trekke en slik forbrytelse i tvil.

Men Expo bruker den velkjente teknikken guilt by association. Men skal man dømme andre, må man selv være ren, som snø.

Expo driver opplysning, og har et leksikon over viktige begrep. Her er deres definisjon av jihad:

Inom Islam används begreppet Jihad. Det är en uppmaning från Koranen till alla muslimer. Jihad betyder «strävan», «kamp» eller «att anstränga sig». I västvärlden säger man ibland felaktigt att det betyder «heligt krig», vilket alltså inte stämmer.

Det finns två olika sorters Jihad, Stora Jihad och Lilla Jihad.

Stora Jihad är kampen inom sig själv, kampen mot egoism, rädsla och själviskhet.
Lilla Jihad är kampen mot det orättvisa i samhället, mot förtryck och kampen för att få utöva sin religion.
När flera diktatorer i arabvärlden 2011 störtades av folket så var detta till exempel en del av Lilla Jihad. Efter att man med alla fredliga medel försökt bekämpa förtryck så får man enligt Jihad använda krig i försvar. Man får dock inte använda krig som anfall.

En slik tendensiøs tolkning plasserer Expo på motsatt side av Vilks. Der Vilks ønsker belysning og opplysning, ønsker Expo tilsløring, idyll, utopi.

Dermed svekkes også deres kritikk av Robert Spencer og Pamela Geller.

Utopister, renhetsfanatikere er dårlig egnet til å kritisere militante aktivister.

Deres fordømmelser fyrer opp ressentimenter, slik at folk til slutt er villig til å tro på teorier som undergraver etablerte fakta.

Det er illevarslende at 9/11-truthers, Srebrenica- og Holocaust-revisjonisme trives, og de har noe til felles. Troen på at etablerte sannheter er falske appellerer til mennesker på både høyre og venstre fløy. De tilhører også Expos egne sympatisører. Expo gjør et fortjenstfullt arbeid med å avsløre nazister og antisemitter. Men de våger ikke rører ved løgnen og antipatien som trives i egne rekker.

Problemet er holdningen som bygger på fordommer, positive og negative, som gjør at man går rundt med en målestav i sekken, som likeretter alle fenomener.

Verden er skitten, kompleks, full av motsetninger.

Lars Vilks er en kunstner som har gjort denne verden til sin kunstneriske arena. Det burde ikke være så vanskelig å forstå. Han har integritet, og han blir ikke smittet av å snakke på et møte. Men i Expos verden blir man det. Man skal holde seg unna bestemte mennesker og grupper, og hvem de er bestemmes til enhver tid av en selvbestaltet gruppe mennesker. De foregir å ha et mandat fra historien og fra folket. Mandatet er tvilsomt, derfor må de øke intensiteten og volumet.

Det klinger likevel falskt.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også