Kommentar

Det offisielle Norge har valgt seg tilskuerens rolle i forhold til det stormvær Danmark har havnet i p.g.a. tegningene og den mer håndfaste linjen i asylpolitikken generelt og overfor muslimer spesielt.

Norge later til å tro at det finnes en tredje vei i slekt med den venstre-pasifistiske troen på en tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme under den kalde krigen.

Politikkens holdbarhet viser seg i møte med konkrete begivenheter. For snart to år siden ble to tunisiere og en marokkaner arrestert mistenkt for drapsplaner mot Kurt Westergaard. Da sa VGs sjefsredaktør Bernt Olufsen at det ikke var noe nyhetsmessig poeng å trykke tegningen/e. Til tross for at 17 danske aviser gjorde det i solidaritet. – Nå er vi alle Kurt Westergaard, forkynte også Politiken.

En terrorplan og ett mordforsøk senere ser VG, Aftenposten og hovedbølet av redaktører fortsatt ingen nyhetsverdi i turbantegningen.

Interessant nok sier både Nettavisens Gunnar Stavrum og Aftenpostens nyslåtte sjef Hilde Haugsgjerd at det er muslimenes følelser som er avgjørende.

Stavrum har en original vri: Han mener han ville løpe de radikale muslimenes ærend hvis han la ut tegningen. De ønsker et påskudd til å starte bråk, sier han. Dette må sies å være den mest oppfinnsomme unnskyldningen hittil.

– Jeg er på fjellet og har ikke fulgt med på nettet, men svarte bestemt nei til å trykke en slik tegning da vaktsjefen ringte og spurte om det, sier Nettavisens ansvarlige redaktør, Gunnar Stavrum, til NTB.

Gunnar Stavrum, Nettavisens ansvarlige redaktør, valgte å få fjernet Muhammed-tegningene etter kort tid.

Han sier han har to hovedgrunner til ikke å ville trykke tegningen. Den ene er at han ikke vil fornærme muslimer generelt. Den andre er at han ikke vil gå radikale muslimers ærend.
– De ønsker jo at tegningen skal trykkes for å finne et påskudd til å starte voldelige handlinger, sier Stavrum. At tegningen først var på og så ble tatt av, har han ingen oppfatning om fordi han selv var på fjellet og ikke på nettet.
– Jeg fikk et spørsmål og svarte nei med den begrunnelse jeg nå gir, sier Stavrum til NTB.

Haugsgjerd har noe fantasiløst over seg. Hun mener det ikke finnes noen konkret nyhetsbegrunnelse for å trykke turbantegningen. En hører formelig Aftenpostens journalister krympe seg. I det minste noen av dem.

– Vårt standpunkt er at denne type tegninger må kunne trykkes i ytringsfrihetens navn, og det kan hende at vi trykker dem i en konkret situasjon. Men da må det være en konkret nyhetsbegrunnelse, understreker Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd.

– For oss er ytringsfriheten et viktig fundament for vår journalistiske virksomhet. Men i en vurdering av om vi trykker en slik tegning vil vi også veie dette opp mot hvordan det vil bli oppfattet av mennesker med sterke religiøse følelser. Og vi vil ikke trykke tegningene bare for å demonstrere at vi er i stand til å gjøre det, sier Haugsgjerd til Aftenposten.no.

Å bygge seg et bur

Norske journalister har bygget seg et bur der de sitter innenfor og ser ut på verden gjennom sprinklene. I den fortellingen de hele tiden gjenforteller ble alle muslimer provosert av turbantegningene. Slik utla Morten Jentoft det på Lørdagsrevyen. Ikke noe om at kampanjen og vreden var regissert og styrt. Nei, vreden var så stor at selv et autoritært regime som Syria måtte la den få utløp, ifølge Jentoft.

Dette er historieforfalskning. Det er den type Thorbjørn Egner-smøreri som NRK har foret oss med siden tidenes morgen. Noen ganger har forstillelsen vært i en god saks tjeneste, som da det gjaldt å holde fronten i den kalde krigen. Men det underlige er at fablene har holdt seg, og nå blir de fortalt for å innbille oss at muslimene er uskyldige ofre og at hvis de ikke krenkes kommer alt til å gå bra.

Den gyldne middelvei som VG, Aftenposten, Gahr Støre og Mellomkirkelig Råd prediker i denne sak, finnes ikke.

Når begivenhetene demonstrerer at deres holdninger henger i det tomme rom, er fristelsen stor til å legge skylden på andre. På «ekstremistene på begge sider». Nå kan man ikke godt kalle Westergaard en ekstremist i dagens situasjon. Man nøyer seg med å klebe ordet «omstridt» til ham i alle sammenhenger.

Westergaard er et irritasjonsmoment. Hver gang hans liv er truet, blir det offisielle Norge tvunget til å stå opp og si at det forsvarer ytringsfriheten. Det klinger litt mer hult for hver gang.

I dag var det medlem av Stortingets presidentskap SVs Akhtar Chaudry som fikk slippe til på Dagsrevyen for å fortelle at nå måtte alle stå sammen og slå ring rundt ytringsfriheten. Det er bare en liten marginal gruppe muslimer som bruker religionen på denne måten. Chaudry stemplet dem nærmest som gale, og de finnes i alle religioner, forsikret han.

Hvis det var et så lite antall, ville det ikke være noe problem. Alle normalt oppegående personer har for lengst forstått at det handler om noe langt mer. Forbindelsen til Somalia sier en hel del. Folk har Detroit-bomberen friskt i minne, de husker alle landene han hadde vært innom: college i London, Jemen, Egypt, Nigeria.

Det offisielle Norge har nesten stått stille mentalt siden 9/11. Den gang kom meldinger om folk som feiret katastrofen. Lærere møtte barn som fortalte at hjemme hos dem hadde det vært fest. Under Rushdie-saken så norske TV-seere det samme: folk som åpent sto frem og sa de gjerne ville ta livet av Rushdie.

Det er kanskje ikke alle som er villig til å gjøre det samme med Kurt Westergaard. Men at mange muslimer i Europa og verden ville kjenne en indre tilfredshet over at blasfemikeren fikk sin straff, er ingen dristig tanke.

Det er først når man tør å si dette offentlig at man kan si at man forsvarer ytringsfriheten.

Få trykker Muhammed-tegninger