Kommentar

Ekstreme tider avføder ekstremisme. Store forandringer som ikke blir erkjent og bearbeidet, gjenoppstår som sterke spenninger i menneskenes sinn. Hadde de blitt erkjent åpent, ville de ikke vært så farlige. Men nå blir det dobbelt opp: først de enorme endringene og tilpasningene hvert menneske og gruppe må foreta. Det er i seg selv krevende nok. Dernest de store selvmotsigelsene mellom hva som sies og hva som gjøres. Eufemismer – omskrivninger av problemer som f.eks. defineres som «krevende» når de i virkeligheten er umulig å leve med. Slik fordreies langsomt vår virkelighetsoppfatning, og ting svever i det løse rom som på et bilde av Chagall.

Det er noe surrealistisk over vår tid.

En av de vanskeligste oppgavene er å bevare sin forstand, kompasset i sitt hjerte. Ikke å la seg rive med av motsetningene og spenningene i retning av ekstremisme. Selv om tiden er ekstrem, må vi vokte oss for ekstremismen. Gir vi etter for den, blir vi redskaper for visse krefter og ikke subjekter som kan kjempe mot ekstremismen.

Hvordan omgås med ekstreme tider uten selv å bli ekstrem? Se det er en stor oppgave som vi aldri blir ferdige med.

Skyt budbringeren

En utfordring er alle som står klare til å henge en ut som ekstrem, utelukkende fordi en kommer med et budskap som advarer mot det ekstreme.

Dette er en situasjon som kan minne om Sodoma og Gomorrah: Den som våger å opplate sin munn og si at det bærer galt av sted, blir selv identifisert med budskapet. Han får beskjed om at det er han som er ekstrem som våger å komme med slike beskyldninger. Denne syndebukk-utpekingen ser vi nå mer og mer av, og det skal sterk rygg til å bevare balansen.

Det pussige er at de som slynger ut beskyldningene og befinner seg i posisjon, mister retningssansen. Eksempelvis: Angrepene på Frps 100-dagersprogram er til dels hysteriske. Men journalistene greier ikke se det. De har ingen avstand til seg selv. De går over til å bli polemikere, og står og polemiserer mot Siv Jensen i stedet for å spørre henne ut. Siv Jensen har etter hvert lært å takle denne situasjonen, og svarte i helgen mer enn en gang: – Det synes jeg var et utrolig dumt spørsmål.

Det hisser journalistene bare enda mer opp. De tar det som bevis på at de er kritiske.

Objekt eller subjekt

En av de viktigste oppgavene blir å forstå hva som driver ekstremismen. Den er ikke noe som NorgesPatriotene og Vigrid har monopol på. Tvert om. De er nettopp redskaper, som reagerer.

Burkini-saken ved de offentlige badene i Oslo er eksempel på en slik motor: Forslaget om islamske heldekkende badedrakter er godkjent av Idrettsetaten i Oslo kommune, som kun så det som et hygiene-spørsmål. Noen jenter ønsket å gå i heldekkende drakt, og det måtte de få lov til, synes Idrettsetaten. Det er jo «bare» et spørsmål om hygiene, og selv ellers liberale norske og muslimske mennesker synes ikke de kan nekte dem å bade, og da må de få lov til å gå slik de selv vil.

Men det spiller ikke så veldig stor rolle hva Oslo kommune, Folkehelsa eller samvittighetstyngede liberalere mener, for den islamistiske motoren durer videre uansett, og den propaganderer sitt syn på nakenhet, kropp og utildekkede kvinner.

Slik er ekstremismen i vår tid. Den er her, og den er kommet for å bli. Den blir ikke borte når vi lukker øynene.

Men hvis vi gjør det – lukker øynene – foretar ekstremismen en ny omdreining, for da oppstår nye problemer fordi vi nekter å se ting for hva de er. Da svekkes motstandskraften og synsevnen. Alle jentene som synes det er naturlig å gå med bar kropp, får det vanskeligere, og det forplantes til gaten, skolen, og også til kunsten.

Det kalles frykt, snu seg bort, unnfallenhet, manglende tro. Vi må tro på det vi står for. Ellers faller det.