Akkurat idet den svenske valgkampen begynner å dra seg til, tar den venstreorienterte public service-kanalen igjen opp problemet som nekter å dø: prester som ikke vil vie par av samme kjønn. Nå rapporteres det med sorg i stemmen at det fortsatt finnes biskoper som ikke rensker ut dem som tenker feil.

En undersøkelse utført av Sveriges Radio har vist at 9 av 13 biskoper i Svenska kyrkan «ikke automatisk utelukker» kommende prester som sier nei til likekjønnede vigsler.

Opprørtheten er som alltid total og velregissert.

Den lille detaljen om at Svenska kyrkan åpnet for likekjønnede ekteskap tilbake i 2009, og at ikke et eneste likekjønnet par nektes kirkebryllup, glemmer man ved et uhell å nevne.

I stedet hører vi hvordan mennesker «er lei seg» og hvordan dette «handler om kjærlighet». Og hvem vil vel være imot kjærlighet? Det er et effektivt retorisk grep: Dersom spørsmålet reduseres til følelser, blir enhver innvending automatisk kald, hard og suspekt.

Men det som foregår, har svært lite med følelser å gjøre – og desto mer med makt.

Toleranse – men bare for riktig tenkning

Fakta i saken er egentlig ganske udramatiske: Et flertall av biskopene i Svenska kyrkan tillater fortsatt at prester har et klassisk kristent syn på ekteskapet. Det vil si det synet kirken selv lærte i to tusen år, og som fortsatt deles av store deler av verdenskirken.

Det er altså ikke snakk om noen ekstrem minoritet. Det er snarere restene av det som nylig var normen.

Likevel fremstilles det som et problem som må løses.

Hvorfor?

Fordi toleransen i dagens kirkelige debatt viser seg å være betinget. Den gjelder – men bare i én retning. Du får gjerne være inkluderende, så lenge du inkluderer på riktig måte. Du får gjerne snakke om kjærlighet, så lenge du lander i riktig konklusjon.

Og hva som defineres som «riktig» i kirkepolitiske spørsmål, er – som så ofte ellers – i samsvar med partiprogrammet til Socialdemokraterna. Så kan jo dét være tilfeldig.

«Hygienespørsmål» – når mennesker blir noe som skal ryddes bort

Når biskopen i Karlstads stift beskriver det som «et hygienespørsmål» å utelukke prester med tradisjonelt ekteskapssyn, blir bildet klarere.

Hygiene.

Et ord som hører hjemme i sammenhenger der noe skal rengjøres, desinfiseres – fjernes.

Har biskopen kanskje omfavnet tanken om menneskelige brunrotter?

Det er uansett en bemerkelsesverdig språkbruk i en kirke som sier den vil verne om hvert menneskes verdi. Men kanskje er det nettopp der problemet ligger: Verdien gjelder – men ikke for den som har «feil» meninger.

«Det handler om kjærlighet» – og om utestengelse

«Det handler om kjærlighet», gjentas det.

Ja, åpenbart. Kjærligheten til egen verdiplattform synes å være så sterk at den krever at andre oppfatninger forsvinner.

For samtidig med at man snakker om inkludering, har Socialdemokraterna lenge fulgtt linjen om at ingen skal kunne ordineres som prest dersom de ikke vier likekjønnede par. Det holder altså ikke å akseptere ordningen, eller å sameksistere i en kirke med ulike oppfatninger. Man må også aktivt slutte seg til den.

Ellers er man ikke velkommen.

Det er en merkelig form for mangfold.

En kirke i akutt behov – av færre prester?

Samtidig er det prestemangel. Ikke minst i nettopp Karlstads stift.

I de fleste organisasjoner ville det ført til en viss ydmykhet i rekrutteringen. Kanskje en vilje til å romme flere, snarere enn færre.

Men ikke her.

Her diskuteres det i stedet hvordan man kan stenge døren ytterligere – denne gangen for mennesker med en teologisk overbevisning som kirken selv målbar i århundrer.

Det er vanskelig å unngå å la seg imponere av konsekvensen.

Fra folkekirke til meningsfilter

Det som en gang var en folkekirke, er i ferd med å bli noe annet: et meningsfilter.

Der det avgjørende spørsmålet ikke lenger er tro, kall eller kompetanse – men om du lander riktig i samtidens verdispørsmål.

Og man får så visst mene hva man vil – så lenge man mener det «riktige».

Eller ta konsekvensen av å mene feil.

Det ubehagelige spørsmålet

Til slutt gjenstår et spørsmål som ingen riktig vil stille med hørbar stemme: Hvor åpen er en kirke som bare slipper inn dem som deler riktig oppfatning? Og hvor tolerant er en organisasjon som omtaler sine meningsmotstandere som et hygienisk problem?

Det handler kanskje, tross alt, ikke bare om kjærlighet.

Det handler også om hvem som får plass.

Og om hvem som skal bort.