Kommentar

Påstand: Dagens kriseramte islam rommer så mye sprengkraft at det kan anrette betydelig skade på alt og alle som den kommer i kontakt med.

Det ble demonstrert i all sin kompleksitet i en Panorama-dokumentar, som ble sendt på BBCWorld lørdag. Jeg understreker «kompleksitet», for programmet bekreftet noe jeg har hatt mistanke om lenge: at trenden mot strengere former innen islam er et utslag av identitetssøken, i mange variasjoner. Det er ikke noe man løser enkelte ved polisiære midler. Men det er viktig å forstå prosessen, for å kunne arbeide/vurdere hva man gjør i et lengre perspektiv.

Fire kvinner hadde hovedrollen: En ung jente hvis foreldre kom fra Bangladesh, og var moderate muslimer, hadde anlagt ikke bare hijab, men full mundur, hvor bare øynene var synlige. Resten var helsvart. Vi fikk se bilder av henne som jentunge. Hun var søt, «myk». Hun gikk nå på college i Blackburn. Det hadde vært en del problemer med å komme inn. Rektor anså henne for en sikkerhetsrisiko, og moren måtte stille opp.
Dette er bilder fra en engelsk gymnasklasse anno 2004: vanlige britiske ungdommer, asiater og andre innvandrere, og et svart telt i midten. Ikke i Sahara eller ørkenen i Hijaz i Saudi-Arabia, eller mørtelhusene i Jemen. Men i good ol’ England.

Dette var ikke politisk inspirert. For henne var den heldekkende drakten en del i en eksperimentering med selvbilde og identitet. Det minnet meg en del om counter-culture fra 60-70-årene. En undergrunns-strøm, som unge mennesker griper, fordi den er deres, og lar dem forme sine liv på egen måte. Obviously er dette noe som appellerer til en gruppe barn i muslimske familier.

Den andre kvinnen var av pakistansk bakgrunn, clearly middle-class. Hun gikk med hijab, var politisk engasjert på venstresiden. Talte på anti-krigsdemonstrasjoner/møter: «the bleeding liberals» og muslimer står sammen, you cannot ignore us, Tony Blair! Hun var var mye mer tuned in til britisk virkelighet, men rasjonaliseringen var en blanding av muslimsk og venstre-paranoia: når blir det umulig for muslimer å leve i Storbritannia? var et spørsmål hun stilte, og viste til erfaringer fra Bosnia bl.a. for å rettferdiggjøre en slik innstilling. Men det var lite som tydet på at hun var noen kandidat for utkastelse: på grillpartiet var det masse innfødte briter, som sa integrering var å bli klar over og respektere forskjellene. Sensibile enough.

Den tredje var en ung jente som var drugs-councillor, narkorådgiver, og gikk med hijab. Hun ville gjerne hatt full mundur, men slør ville gjøre kontakten med klientene vanskelig. Purung var hun. Virket myk, nevnte heller ikke politikk.

Den mest profilerte var advokat Modrassen Anarni. Som satt med heldekkende hodedrakt, og kjortel. Bare selve ansiktet er synlig. Hun smilte mye, spøkte, på perfekt engelsk. Til å begynne med trodde du på historien hennes: hun fortalte at hun hadde prøvd å tilpasse seg vestlig levemåte, men merket at hun aldri ville bli akseptert uansett hvor mye hun anstrengte seg. Så valgte hun å vise at hun var muslim. Et avgjørende valg, men som likevel gjorde ting lettere. Fordi linejen var klarere.

Men etterhvert som kamera gikk fra hyggelig prat på hennes kontor, til klipp fra møter hun hadde vært med på, endret bildet seg. Det første gjaldt et møte om nye sikkerhetslover. Forsamlingen var en gruppe beskjeggede menn, alvorlige, tydelig religiøse. Ordstyrer ga ordet til advokaten, og kamera viste at hun satt bak en vegg. Hun satt og snakket til en forsamling hun ikke kunne se, og de kunne ikke se henne. Selv syntes hun adskillelsen var flott. Det viste at de respekterte henne! Denne uttalelsen lød skingrende falskt.

Neste klipp var fra et møte i et auditorium, hvor Modrassen talte under et banner: The War on Muslims. Her var hun agitator: De nye sikkerhetsforskriftene er rettet mot muslimer. Har dere bare tenkt å sitte passivt og ta imot? Dere må stå sammen og gjøre noe, hamret hun.

Det var en kald, fanatisk person som snakket. En agitator, som brukte sin autoritet som advokat til å piske forsamlingen. På kontoret var hun sitt smilende selv, som forsikret at det ikke var snakk om å ty til våpen, men jo, det er en krig gående mot muslimer. Det er bare å se seg rundt.

En tilårskommen prest i Blackburn fortalte om to adskilte samfunn: briter og asiater/muslimer. De kan leve helt i sin egen verden. Det er ingen integrasjon.

-Men burde dere ikke prøve å bli integrert i det britiske samfunn, spurte programlederen. -Hvorfor skal vi tilpasse oss dere. Hvorfor skal ikke like gjerne dere tilpasse dere oss, fikk han til svar.

Det er disse tre omstendighetene som gjør situasjonen så innfløkt og farlig: oppkomsten av det som i realiteten er parallellsamfunn, identitetssøkende ungdommer, og en politisk islam som rett og slett er på kollisjonskurs med vestlige verdier.

Det er lett å si at man skal utvise toleranse, men oppfatningen til advokaten og hennes type, er så diamentralt forskjellig, at det er vanskelig å se at man kan unngå konflikt.

Å agere myndighet og sile ut de farlige mot en bakgrunn av til dels sympatiserende trosfeller, er ikke lett. Desto viktigere må det være at skoleverk og det offentlige forsvarer toleranse og ytringsfrihet i alle dets former. Det står for meg ikke som opplagt lenger.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også