En Victora’s Secret-modell under en moteoppvisning og en hijab-modell under studiofotografering, begge i New York. Fotografier: Mike Segar og Brendan McDermid / Reuters / Scanpix.

Det er dårlige tider for sexy kvinneundertøy, mener motehistoriker Ragnhild Brochmann, som kritiserer den amerikanske undertøyskjeden Victoria’s Secret for ikke å henge med i tiden:

– De har kjørt seg fast i noe som skjedde på 90-tallet. Med en stil som hyller push up, stringtruser og padding.

Plass for multifasong og transkjønn er det heller ikke. Skulle du ha sett. Brochmann passer samtidig på å framsnakke hijaben – med NRK-journalist Kaja Marie Andreassen som mikrofonstativ:

I august satte klesgiganten Zara skaut på agendaen i sin høstkolleksjon. Iman Meskini, mest kjent fra SKAM, var den første modellen med hijab på coveret og vi så den første modellen med hijab gående på en norsk catwalk.

Ragnhild Brochmann mener at det er en del av en trend hvor vi vil se modeller i alle fasonger, størrelser og hudfarger, som folk kan identifisere seg med. Det er her hun mener Victoria’s Secret gjør en feil.

Dette er selvsagt bare sludder. Moter kommer og går, greit, og seksualisering innenfor mote og populærkultur er selvsagt noe som ofte går for langt. Men det absurde i denne artikkelen er jo at mens en ønsker å legge seg opp i at kvinneundertøy er for sexy, så lanseres hijab som et eksempel på positive bidrag innen mote og bekledning – eller «skaut», som de så søtt kaller det.

Så da så – å pakke inn kvinnens hår er et religiøst påbud som i dag er en realitet for tusenvis av våre nye landsmenn (!), holdt på plass av et diskriminerende kvinnesyn og med trusler om vold og sosial utfrysing. Dette er universet til NRKs journalist, som forresten er illustrert med en iøyenfallende rekke av sexy modeller – man vil selvsagt fortsatt tro at man kan ha i pose og sekk.

Ironien er tjukk: Hijab skal skjule kvinnens hår for ikke å friste mannen. Hvorfor? Jo, kvinnen er bare et objekt, og subjektet (mannen) kan ikke styre seg. Vi er alle ufrie. Det finnes bare drifter – og så Muhammeds regler. Hijab er derfor ikke et «alternativ» til stringtruser og push up-bh. Hijab lever fint i samme tankeunivers.

Forskjellen finnes selvsagt, og den er vesentlig. Sexy undertøy i en vestlig kontekst er selvsagt også med på å framheve kvinnen som et attraktivt objekt, men det er da tross alt også del av noe mer. Det er frigjørende for kvinnen, og det er ikke uten en betydelig del av girl power. Hvis ikke står man overfor et betydelig dilemma: Vil kvinnene ha makt over sin egen kropp og eget liv, eller vil de det ikke?

Hijab brukes selvsagt også som del av en tradisjon, og selvsagt også i familier og ekteskap der man både er frie og glade i hverandre. De forstandige og kjærlige klarer seg under alle forhold. Men de har alle godt av å tenke over hvilke tradisjoner en er med på å videreføre. Og det er ingen tvil om at bruken er assosiert med graden av religiøs ortodoksi – en vekkelse om en vil, og som sådan har en rekke svært uheldige og farlige trekk i vår tid.

Det er derfor rimelig og nødvendig at selv forstandige og kjærlige muslimer utfordres og kritiseres. De sjokkeres sikkert av Victoria’s Secret, men de bør lære noe om frihetens dualisme, for å si det slik. Dette ligger i kjernen av den vestlige kultur, og en perfekt balanse finnes ikke; det er en konstant bevegelse som vi trives godt med, så lenge den setter menneskets frihet i sentrum. Da vil den korrigere seg selv.

Dualismen kommer godt fram i spørsmålet om nakenhet. En naken kropp er ærlig og naturlig, den viser stolthet og glede, og forteller oss om den menneskelige tilstand gjennom ungdom og aldring. En naken kropp kan være en vare, et maktmiddel, og den kan bli redskap og objekt for å gjøre det som er vondt. Den nakne ærlighet er sårbar. Dette dilemmaet verken kan eller skal vi viske ut eller forenkle ved hjelp av tildekking (islam style) eller normoppløsning og avmystifisering av kropp og reproduksjon – slik vi ser innen moderne liberale samfunn, og som en har sett innen ekstreme ideologier som kommunismen.

Det er et trekk ved vår tid at de liberale så lett lar seg fascinere av hijab og islams regelkultur. Det viser jo hvor overfladisk mye av det liberale prosjektet har vært, og ikke minst det som har med kropp og seksualitet å gjøre, har vært selve fanesaken her for mange. Men så viser det seg at fanesaken ikke egentlig hadde noen solid forankring i et liberalt eller humanistisk grunnsyn. Og kanskje nettopp derfor har en ung journalist tilsynelatende ingen naturlig kritisk reaksjon til tanken om at hijab på en modell er mer humant, liberalt – eller hva en nå skal si, enn sexy undertøy.

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.