Gjesteskribent

Av Sara Azmeh Rasmussen

Med en stadig voksende fargerik gruppe med åpne og tomme sinn og absurd forståelse for sentrale begreper som frihet, likeverd og demokrati, må man nok velge mellom å bli sengeliggende med postmodernismens allergi eller å bruke humor og sarkasme som både skjold og våpen. For min del er valget såre enkelt.

Dagbladets Zakia Ahmed Akkouh avslører seg selv som mindre begavet og som en svamp med selektiv sugeevne når hun innrømmer at hun måtte pugge noen «pene» formuleringer om toleranse og kulturell forståelse, slik at hun var forberedt på eventuelle spørsmål i forbindelse med karikaturstriden. Man kan da lure på om hun i det hele tatt hadde lagt noe tankevirksomhet i artikkelen Størst av alt er friheten som Dagbladet fant verdig en plass. Det at selve tittelen er «lånt» fra den samme personen hun kritiserer, viser en usedvanlig originalitet og følsomhet! Når morgendagens journalister, som skal spre opplysning i vårt land og skjerpe vår kritiske sans, ikke klarer å hoste opp en tittel engang, er det all grunn til bekymring for nasjonens fremtid og intellektuelle utvikling.

En ting er den innlysende mangelen på originalitet. Men det som virkelig fortjener en nærmere undersøkelse, er innholdet i, la oss kalle den, artikkelen. Det stilistiske, som minner om en åttendeklassings middelmådige prestasjoner, lar vi ligge. Argumentasjonen derimot, som heller ikke ligger mer enn et par klassetrinn over den språklige stilen, må vi se litt nærmere på, for fornøyelsens skyld, ikke minst.

Akkouh skriver: «Hijaben bruker jeg ikke fordi jeg er underordnet mannen, jeg bærer den fordi jeg er underordnet Gud. Jeg tror rett og slett at Gud vil at jeg skal dekke til håret mitt».
Jaså! Så muslimske kvinner dekker ikke håret og skjuler kroppens detaljer for å beskytte seg mot mannens ustyrlige dyriske instinkter. Det er Gud som ikke liker synet av naken kvinnelig hud og hår. Det er kanskje han som ikke har styr på driften!! Men vent litt. Er det ikke slik at Gud har de mest avanserte laserbrillene og ultralydmaskinene i tillegg til et overnaturlig syn, som gjør at han kan gjennomtrenge alle slags lag tøy? Det kan ikke være han som har behov for å bli beskyttet mot kvinners vakre og forførende hår.

Og siden vi er inne på det, må jeg innrømme at jeg er grønn av misunnelse på slike kvinner. Mitt selvbilde og min tro på egen forførerkraft er ikke i nærheten av deres. De stoler blindt på sin blendende skjønnhet og uimotståelige sjarm. Som følge av dette føler de at de bærer et tungt samfunnsansvar, og anstrenger seg derfor for å skjerme svake sjeler mot indre ukontrollerbare eksplosjoner av urgammel energi.

Hadde jeg vært så vakker og selvsikker, så ville jeg også oppfylt min samfunnsplikt. Men jeg har empiriske bevis på at jeg er en av de mindre privilegerte, som ikke er til skade for den allmenne moralen. Jeg har nemlig brukt alle kvinnelige triks og vist både hår, knær og mage uten at en sjel, verken mann eller kvinne, gadd å kaste et eneste kåt blikk på meg. Sukk… Nå har jeg gitt opp.

Men tilbake til tråden vi forlot: Slør er ifølge Akkouh påbudt av Gud. Der stopper resonnementet. Kan jeg driste meg til å spørre henne hvorfor Gud pålegger kvinner å dekke seg til? Eller blir dette for komplisert for den fromme journalisten? Siden jeg har en sterk mistanke om at kvinner som velger å bære slør, bytter ut et lag hjernemasse med et lag stoff (som regel er det lik grad av tykkelse på lagene som byttes sånn at likevekten opprettholdes) må jeg selv fortsette resonnementet.

Men det skal sies at Akkouh gir meg en pekepinn. Sløret kan nemlig ikke sammenlignes med norsk skaut, som hadde en hygienisk funksjon, men med nonnedrakten. Altså handler det om å temme egne kroppslige behov og minimere sjansene for enhver menneskelig kontakt med det andre kjønn, det være seg på det følelsesmessige eller rent fysiske planet. Konklusjonen ble nå klar for alle, men for å være på den sikre siden og av hensyn til Akkouh, må jeg nok presisere mer.

Sløret er pålagt av en autoritær gud som en kjærlighetens og gledens dreper. Det røper et anti-humanistisk syn hvor kvinner blir ansett som objekter, fanget i egen kropp og seksualitet, og hvor menn er redusert til dyr. Andre tolkningsmuligheter med et rasjonelt grunnlag finnes ikke. Derimot er det rikelig med krampaktige forsøk på tolkninger som best passer som innslag i et religionskritisk komediestykke.

Nå gjorde jeg meg fortjent til stempelet «fundamentalist». I likhet med Storhaug klarer jeg ikke å lukke øyne for paradokset mange synes å leve godt med. Frihet som legitimerer ufrihet. Dette sprenger rett og slett min beskjedne hjernekapasitet. Akkouh vet å sette oss «fundamentalister» på plass: «Sånne mennesker voldtar vår frihet». Det som overrasker meg mest, er at Akkouh klarte å produsere en metafor. Eller var det noe hun hadde kopiert fra Klassekampen?

Frihetsforkjemperen Akkouh kommer til slutt med et viktig budskap, en slags intellektuell orgasme som hun hadde bygget opp gjennom teksten: «Størst av alt er friheten. Friheten til å få kle seg som man vil og utøve religionen sin slik man selv føler det er riktig». Denne lovende journalistens dømmekraft imponerer stadig. Hennes største svakhet er at hun ikke fullfører resonnementer, og slik tvinger en dødelig sjel som er opptatt av presisjon til å gjøre jobben for henne.

Størst av alt er friheten. Friheten til å få kle seg som man vil og utøve religionen sin slik man selv føler det er riktig. Friheten til å berøve andre deres frihet. Friheten til å skjære strupen av levende, bevisste dyr. Friheten til å kappe av hender og føtter, piske og steine. Friheten til å skjære bort deler av spedbarns kjønnsorganer. Friheten til å drepe frafalne og hindre fri meningsutveksling.
Friheten er tross alt størst.