Først ut denne uken var Lars Akerhaug som kunne fortelle oss at burkinien ikke er et islamistisk symbol. Dagen etter fulgte Øyvind Strømmen opp med å prise motstanden – ikke mot burkiniens utbredelse, men mot et fransk forbud mot å bruke den på offentlige strender. Så kunne medredaktør Kristian Meisingset avrunde det hele med et kosepratintervju om hijab- og burkinibruk.

Minerva-journalisten Lars Akerhaug hadde oppdaget at det i enkelte salafist-kretser befant seg både predikanter og personer som ut fra religiøse betraktninger mener at kvinner overhodet ikke har noe på en badestrand å gjøre, så lenge det finnes menn der. Ergo hadde burkininen heller ikke noe med islamisme å gjøre. Om den overhodet hadde noen ideologisk komponent ble liggende ubesvart. Det er bare en badedrakt av den mer moderate og progressive varianten, skal vi tro Akerhaug.
 

bikini-vs-burkini
 

MdG-politikeren Øyvind Strømmen innrømmet at drakten er utviklet for å “oppfylle konservative islamske regler for bluferdighet”, uten at han så noen nevneverdige problemer med det. Det som gjorde han kvalm, var ikke alle tegnene på at islamismen befinner seg i Europa, men det forhold at franske myndigheter hadde våget å sette foten ned for et av de mest iøynefallende utslag av dette totalitære fenomenet.

ANNONSE

Strømmen nevner heller ikke at flere innbyggere opplever bruken av burkini på franske strender som en åpenbar provokasjon etter en lang rekke islamistiske terrorangrep i deres land. Le Figaro meldte for kort tid siden at burkiniforbud har massiv støtte i den franske befolkningen. Det er heller ikke slik at det bare er muslimer som kan provoseres av symboler og ytringer på en slik måte at det blir et samfunnsproblem. Argumentet om at bruken av plagget kan skade offentlige ro og orden består selv om Conseil d’État lar et fåtall reaksjonære muslimers “religionsfrihet” trumfe alle andre hensyn i denne saken.

Impotens

Å tro på burkiniforbud er å tro på den liberale sekularismens impotens, skriver Strømmen, og her er han inne på noe. For den liberale sekularismen virker faktisk impotent i møte med islamismen. Den mangler evne til å forsvare sin egen eksistens. Spede forsøk på å trekke opp noen grenser for vestlige demokratier blir effektivt nedkjempet ved hjelp av menneskerettigheter, dersom de kommer i berøring med fremmede kulturer. Det gjelder nærmest uansett hvor reaksjonær den kulturelle praksisen fremstår. Man innretter seg som om man innbiller seg at det er det liberale fraværet av motstand mot islamismen som til slutt kommer til å bekjempe den.

Problemet er bare at denne normen for integrering allerede har vært praktisert i en årrekke. Likevel er vanskelig å se at utviklingen går i riktig retning. Flere lar seg radikalisere, ikke færre.

Så for å få ting til å henge på greip tyr man til falske forutsetninger og ideologisk motiverte bortforklaringer. I Sverige forklarer man for eksempel opptøyer med det berømte ordet utenforskap, som om det ikke finnes andre sosiale beveggrunner enn de materielle. Og i Minerva sørger Strømmen for å etterlate inntrykket av at det er våre egne “dypt illiberale forbud” som gir islamistene næring. I følge ham er det forbudet som har gjort plagget til et opprørssymbol.

Strømmens premiss passer for øvrig godt inn en annen venstreradikal fortelling som har fått fotfeste, der man finner det hensiktsmessig å sammenlikne islamkritikere og islamister. Som om de inngår i en symbiose. Demokraten Hege Storhaug og anti-demokraten Fahad Qureshi fremstilles som like ekstreme, og de som tegner Muhammed-karikaturer like farlige som de som vil ta livet av tegnerne. Ekstremisme på begge sider, som daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre formulerte det under karikaturkrisen. Slik får man redusert islamismen til et produkt av dens vestlige kritikere.

Provoserer ikke bare høyrepopulister

Hvorfor er det blitt så feil å mene at et burkiniforbud er en nødvendig grensesetting i et liberalt demokrati, der stadig flere nye innbyggere synes å ville ha seg frabedt den friheten som demokratiet faktisk forutsetter at de tar imot? Plagget sjenerer andre, og det virker segregerende. Det deler samfunnet inn i “oss og dem” – skiller de rene fra de urene – en inndeling som særlig rammer moderate muslimer så lenge det er de som i første rekke utsettes for islamistenes press. Burkinien provoserer ikke bare høyrepopulister, men også vestlig orienterte muslimer og andre sekulære. Det fordi den representerer et sett med verdier som står i fundamental motsetning til de normene som gjelder i vestlige samfunn i dag.

Dagens liberalister ynder å være prinsipielle. Samtidig innbiller mange av dem seg at all illiberalitet stammer fra samme kilde. Selv ender de opp som kulturrelativister, og av frykt for å bedrive såkalt kulturell rasisme tillater de seg heller ikke å vurdere ideologiske føringer som ligger bak handlingene. Da blir burkinien bare en badedrakt og hijab og niqab bare et stykke tøy. Mot burkiniforbudet ble det for eksempel spesielt viktig å dele et bilde på Twitter der vi ser en eldre dame som går på stranda ikledd en nonnedrakt – visstnok et utrykk for den ekstreme forskjellsbehandling vi i Vesten er villige til å utsette muslimene for – som om de utgjør en ensartet gruppe mennesker som er fullstendig avhengig av dette plagget for i det hele tatt å kunne bade.

Av en eller annen merkelig grunn er det som regel bare enkelte forbud som problematiseres som dypt illiberale i de liberale salongene. Det gjelder særlig de forbudene som først og fremst rammer islamistene. Da kan man samtidig lure på hvem det er som egentlig bidrar til å fremme denne ideologien.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629