I en kommentar etter Manchester-terroren gir Aftenpostens Frank Rossavik en begrunnelse for oppfordringen som kommer etter hvert eneste terrorangrep, om å la livet gå videre som før, da det ikke finnes noe godt alternativ til det å venne seg til terroren.

For selv om det erkjennes at terrortrusselen er relevant for innvandrings- og integrerings­politikken og får konsekvenser for sikkerhets­politikken, er den likevel et fenomen vi angivelig ikke er i stand til å ordentlig bukt med, for hverken muslimjakt eller ukontrollert angst vil hjelpe. Utover det er verktøy­kassen formodentlig tom, og Rossaviks klokskap kulminerer med passiviteten: Vi må belage oss på å være vitner til at et bål vi ikke kan slukke, brenner opp av seg selv:

I bunn og grunn er vår tids jihadisme en ild som må brenne ut, akkurat som for eksempel den separatistiske terroren og den røde terroren i Europa for få tiår siden.

Så vidt jeg husker, ville britene ikke bekjempe terroren fra Den irske republikanske hær (IRA) i Nord-Irland ved å gjøre alle irer til fiender eller ved å ha et kollektivt følelses­utbrudd hver gang gruppen sprengte en bombe.

Tvert imot, britene holdt fast ved sitt gamle slagord keep calm and carry on, akkurat som ordføreren i Manchester oppfordrer til nå.

Løsningen på trusselen fra Røde Armé Fraksjon (RAF) i Vest-Tyskland var heller ikke å gjøre alle på venstresiden til fiender.

Tvert imot, en del av løsningen er – nå som før – samarbeid med gruppene terrorister rekrutteres fra.

Sammenligningen halter på så mange punkter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.

For å ta det siste først: Hva menes egentlig med begrepet «samarbeid» om relasjonene til IRAs eller lojalist­gruppenes bakland? Stor­samfunnets «samarbeid» med islamske representanter i dag består for en stor del i å forsikre om at islam i seg selv er fredelig, og at terroren ikke har noe med islam å gjøre. Men hverken britiske toppolitikere eller andre toneangivende personer gikk ut i offentlig­heten for å si at terroren hverken hadde med irsk nasjonalisme eller britisk lojalisme å gjøre.

Europeerne har en nokså velutviklet historisk og sosiologisk forståelse for den politiske volden som er hjemmelaget. Det er tross alt deres egne familie­medlemmer som har begått den. En virkelighets­fornektelse av den skisserte typen ville derfor ha fortonet seg som et absurd og totalt ubrukelig utgangs­punkt for analyse. Men i det nesten totale fraværet av forståelse av islams historie, kan man slippe unna med de største absurditeter om den importerte volden.

Men for Rossavik, som ikke engang skiller mellom import og hjemmeproduksjon, er det altså genialt å bruke historien om IRAs terror til å forstå jihad-terroren. Linjen han trekker, gir den uvurderlige innsikten at den sistnevnte må få brenne ut – akkurat som den førstnevnte.

Parallellen mellom islam og IRA ignorerer sånn i første omgang at den irske terroren ikke var en av mange manifestasjoner av et verdens­omspennende sivilisasjons­sammenstøt mellom islam og alle andre, men en lokal konflikt. Den ignorerer den demografiske faktoren, hvor islam er på offensiven og Europa på defensiven, slik at den angripende part kan se fortrøstnings­fullt frem til stadig bedre sjanser i det lange løp.

Den ignorerer historien om jihad, som med varierende intensitet har fulgt med islam siden starten for fjorten hundre år siden, mens den nordirske separatismen var et noen tiår langt etterspill etter den irske uavhengighets­krigen for mindre enn hundre år siden. I det store og hele kan irer og briter i dag uten problemer gifte seg med hverandre, mens den ekteskapelige segregasjonen mellom muslimer og europeere i all hovedsak består.

Parallellen ignorerer fremfor alt at en politisk kamp etterstreber en seier i denne verden, mens hovedpremien i en religiøs kamp deles ut i det hinsidige. Denne forskjellen har viktige konsekvenser.

Den religiøse gløden innebærer for eksempel at man lettere aksepterer å dø for saken. Det store antallet muslimske selvmords­bombere vitner om det. 72 jomfruer venter på dem. Da Bobby Sands sultet seg til døde, var det for at hans død kunne brukes politisk, ikke for at han skulle komme til et paradis full av kvinner klar til å betjene ham. For en islamist spiller det ikke all verdens rolle om verden går under, det kan snarere være velkomment: Endelig står det avgjørende slaget. Formålet med tilværelsen er da heller ikke dette livet, som kanskje er bedritent uansett, men det neste. Dere elsker livet, vi elsker døden, lyder et islamistisk omkved.

Den religiøse overbevisningen betyr også at man ikke kan komme til enighet med fornufts­basert dialog. For mens det moderne Europas politiske ideer er basert på at man observerer, resonnerer og diskuterer seg frem til stand­punkter som virker logiske, rimelige og ikke minst justerbare, er hengiven­heten til ideene i politisk islam bygget på at de er trodd. Og sentrale trosspørsmål er som vi vet hevet over en rent positivistisk fornuft. Samtidens religiøse analfabetisme hindrer folk i å se andres over­bevisninger, men også egne – for eksempel det grunn­leggende premisset om livets ukrenkelighet.

Så hvordan i all verden skal ilden brenne ut? Det brennbare islam­materialet kommer ikke til å skifte politisk-kjemiske egenskaper med det første – ikke minst fordi fraværet av ideologisk oppgjør med islam er totalt. Det vi ser i stedet, er under­kastelse, som når politifolk tar av seg skoene og går inn for å slå av en hyggelig prat i en moské. Det vestlige oksygenet som nærer islam-ilden, blir heller ikke borte med det første, med mindre Vesten kapitulerer.

Er det slik denne ilden skal brenne ut? Ved at islam brenner opp alt annet enn seg selv?

Islams ild slukner nemlig ikke ut før alt annet er brent opp, vårt europeiske hus inkludert, men den innsikten er forbudt i Aftenposten. Norges største avis gir ikke lenger noen solid bakgrunn for egne meninger, men den setter et solid bind for egne øyne. Dens frukter er branntomten. Den har ikke lenger noe å tilby verden.