Bildet: Våre forfedre gikk livets harde skole. Hva gjør dagens akademia? Det virker nesten som utdanning, særlig innen humaniora, gjør det motsatte. Foto: Harriet Backer: Fra bleikevollen.(1886-87)
Hjernen består som kjent av to deler, en rasjonell og en emosjonell. Følelser og intellekt. Hvis den ene kuttes ut fungerer heller ikke intellektet. Det er det Minerva-skribent Jan Arild Snoen har gjort når han skal forsøke å si noe om Manchester-bomben.
Snoen mener at det å reagere med følelsesmessig fører galt avsted. Han stoler på fornuften. Men fornuft som ikke informeres av følelser blir kald, banal og kynisk.
Hvis Snoen hadde hørt på følelsene hadde han ikke fått seg til å skrive:
Terroraksjoner har ikke som primært mål å drepe fiender.
Dette skriver han etter en selvmordsbomber har gått inn på en konsertarena full av unge mennesker. Neste setning skal vise at Snoen forstår mer enn oss andre, han vil minne oss på at jihadistene har et rasjonelt mål:
Målet er å utløse motreaksjoner og dermed et klima som terroristene mener vil tjene dem i det lange løp. Derfor må vi reagere rasjonelt, ikke følelsesladet.
Feil premiss gir feil konklusjon:
Når Snoen beskriver at dette er noe vi må venne oss til blir det helt morbid:
La dagliglivet fortsette som før: Risikoen er svært liten. Gå på konsert. Ta T-banen. Reis på ferie, kanskje til og med nettopp til et sted som nylig er rammet. (Selv besøkte jeg Paris og Brussel ganske kort tid etter angrep der. Strendene i Tunisia er under aktiv vurdering). Britene er godt trent i dette. Slagordet Keep calm and carry on stammer fra 2. verdenskrig, og samme ro ble utvist da IRA drev sine bombeaksjoner.
Å skrive dette noen timer etter bomben i Manchester er uttrykk for noe annet enn klokskap. Det vitner om mangel på en basic bakkekontakt. Israelerne tok bussen i Jerusalem da selvmordsbomberne herjet som verst. De visste at hvis de sluttet ville de miste byen sin. Ingen skal ta Jerusalem fra jødene.
Med dagens Vest-Europa er det annerledes. Her finnes mange alternativer. Folk vil slutte å gjøre det som medfører fare. Og en av grunnene er at de vil være omgitt av de menneskene hvis religion er den samme som selvmordsbombernes. Det er nok. Nok til å så usikkerhet, uro, mistillit og vaktsomhet.
Elementært Watson!
Ville Snoen sendt sine barn på konsert på Telenor Arena like etter at det var rammet av et tilsvarende blodbad? En totning gjør ikke det. Du løper ikke marathon i Boston helgen etter at løperne ble sprengt i filler.
Hva du tør etter en terroraksjon har med tillit å gjøre. Tillit til myndigheter, tillit til politi.
Men heller ikke politiet ønsker Snoen skal få for stor makt:
Gi politiet rom – men ikke ubegrenset rom: De fleste av oss er villige til å oppgi noe frihet i bytte med trygghet. Det var for eksempel klart flertall i folket for Datalagringsdirektivet, som likevel ble stoppet politisk. Jeg er blant dem som mener terrorfaren begrunner et større rom for overvåkning, men vi bør ikke gå for langt i den retningen.
Her innfører Snoen en anstendighetsgrense som blir en ren feelgood-greie. Den grensen Snoen setter vil tøyes etter situasjonen. Hvis forholdene blir ille nok vil vi leve i et overvåkingssamfunn. Vi er allerede på vei dit, og de som overvåkes mest er egne innbyggere med meninger som myndighetene frykter. De frykter ikke først og fremst voldelige reaksjoner, de frykter at det skal dannes en opinion som velter den politikken de selv står for. Dermed er det demokratiet de frykter og må forsinke eller kneble.
Det sier seg selv at dette er risikabel atferd. De leker med demoratiets fremtid.
Det er en appeasement-politikk, en fryksom politikk, en som ikke våger å innse at terroren er en konsekvens av deres egen politikk: Mer hijab, mer halal, flere koranskoler, mer lissom-politikk.
Stadig flere begynner å forstå hvordan det henger sammen.
Artikkelen heter:
Etter Manchester: Om å venne seg – og ikke venne seg – til terror.
Den ligger bak en betalingsmur
