Kommentar

En mann viser fortvilelsen etter at besøkende i Finsbury-moskeen ble kjørt ned av en varevogn utenfor velferdssenteret. Foto: Neil Hall / Reuters / Scanpix.

 

Selv om det skulle vise seg at Finsbury-moske-terroristen var utilregnelig, vil virkningen være den samme: Europa har sett et alvorlig tilfelle av motvold. Det er ingenting myndighetene frykter mer.

Uansett hva som måtte komme frem: Muslimer oppfatter det som terror, og ikke bare muslimer i Storbritannia, men hele ummaen, som nå er inne i slutten av ramadan.

Den som skal dekke begivenhetene må være villig til – og i stand til – å se saken fra mange synsvinkler. Også muslimenes. BBCs to programledere ser forlegne ut. De vet ikke hva de skal si. De frykter å bli talerør for muslimsk vrede og forurettethet. BBC og andre medier har selv skapt forventningen om at «nå er det muslimenes tur» til å få sympati.

Men det er ikke helt slik offentligheten i et vestlig land fungerer. BBC, eller norske medier for den del, tør ikke forklare sammenhengene.

Norske medier turde ikke kalle det hevnangrep mot muslimer, men valgte å si at en varevogn hadde «kjørt inn i en folkemengde». Når man hører hvor og når er sammenhengen opplagt. Det er å svikte oppgaven ikke å si øyeblikkelig hva dette handler om.

Muslimer vil spre dette på sosiale medier. Hvis etablerte medier er tilbakeholdne vil muslimene oppfatte det som manglende sympati.

Mediene har viklet seg inn i et spill de selv faller som offer for.

Når muslimsk terror rammer nøler de med å henge bjella på katten og forsøker å vinne tid. Men siden dette gjelder storsamfunnet og majoriteten, og rammer blindt, er likevel virkningen enorm. Angrepet på Manchester Arena var «blindt», men ikke blindere enn at det var gjort med overlegg.

Angrepet natt til mandag var etter alt å dømme en målrettet hevn, mot muslimer som gruppe. Det er selvsagt et svært farlig spill. Potensialet for eskalering er i høy grad til stede.

Det blir ikke mindre av at muslimer har en følelse av å være forurettet, av å være offer. Venstresiden og mediene har fyrt opp under en slik holdning i lang tid. Nå forventer muslimer å få samme sympati som andre ofre.

Det skal de få på et menneskelig plan. Hevnangrep er et angrep på den sosiale freden.

Men når muslimske talspersoner forsøker å innkassere politisk gevinst på terroren, legger de en demper på den medmenneskelige goodwill som alle muslimer kunne nytt godt av. Hvis talspersonene ikke hadde vært så raske med å skylde på islamofobi, og si at all terror er terror, og ikke har noe med religion å gjøre.

Dette er åpenbart feil. Men hvem skal fortelle dem det?

Mediene og politikerne har manøvrert seg inn i et hjørne hvor de er avskåret fra å si sannheten. De få som forsøker å gjøre det blir øyeblikkelig «klynget opp».

Det bygger seg opp et emosjonelt undertrykk som gjør at folk ikke klarer å tenke klart.

Tommy Robinson minnet om at Finsbury-moskeen har vært et arnested for jihadister i årevis, uten at myndighetene grep inn. For denne tweeten fikk han unngjelde. Katie Hopkins ble nevnt i samme åndedrag. Flere «anstendige» muslimer ønsker at myndighetene skal statuere eksempler og straffe disse «islamofobene». De føler seg bare fornærmet og ser ingen verdi i islam-kritikk. De vil selv bestemme grensene for kritikk av sin religion. Hvem skal fortelle dem at det er ikke slik ytringsfriheten fungerer i et fritt samfunn?

Mediene, akademikere og politikere må bære et tungt ansvar for at det er slik. Oppgaven har falt på noen få.

Document mener det bare er sannheten som holder. Dette vil også være den sterkeste måten å overbevise muslimer om holdbarheten og styrken i vår samfunnsform.

Vi er overbevist om at det går an å vise sympati med muslimer som rammes av terror, enten den kommer fra deres egne eller utenforstående. Muslimer rammes som kjent av terror hver eneste dag. Men når en europeer tar loven i egne hender og den blir til hevn, er det mye mer alvorlig.

Vi må være villig til å forklare hvorfor.

Europeere lukter løgner og forstillelse, de vil ha sannheten. Muslimer er blitt vant til at de er priviligert, at de skal skånes, at det gjelder særlige regler for dem, i toleransens navn. Sorry, de føler det annerledes, men de er blitt «skånet». Jo, nærmere volden kryper, jo viktigere er det med sannhet. Sannhet er forebyggende og avvæpnende.

Hvis mediene svikter også i denne situasjonen og innfødte europeere ikke føler at de blir hørt eller forstått, kan også de velge rollen som ofre.

Siden dette er vår kultur og vårt kontinent påligger det oss et spesielt ansvar.

Les også

Hvem kan man stole på? -
En farlig lek -
Red.: Grums er grums -
Selvforskyldt stigmatisering -
Truet de AMK og politiet? -