Følger journalistene som rapporterer fra Bagdad et manus? Vinklingen er så likelydende at det kan synes så. Hvem er forfatterne, og hva er plottet?

Nyhetsdekning er et uhyre komplekst foretagende. Det er nesten som å kartlegge våre liv. Hvem kjenner alle trådene, vet hvor de fører, og hvorfor de går der?

Irak-krigen fører som ingen annen konflikt jeg kan huske med seg så mange konfliktlag: et tyranni styrtes: hvor går grensene for når et styre er illegitimt? ga Saddams track record – tre kriger på 16 år – oss grunn til å gripe inn, i lys av 911?

Det er amerikanernes agenda. Deres makt gjør dem i stand til å forfølge den. Hva ville Europa gjort hvis noe tilsvarende hadde skjedd her? Ville vi fremdeles sagt at preemptive strikes er et brudd på folkeretten?

Jeg ble ledet inn på disse tankesporene, først av Oliver Kamm, og så av Jonathan Rauch i Reason. com. Rauch slår fast noe som står for meg som kjernen i hele debatten: Vesten er i krig med en avart av islam.

What is clear, however, is that what America is doing against Al Qaeda and what Israel is doing against Hamas are the same kind of thing, and that thing is not «extrajudicial killing» or «terrorism,» but war. Denying that the war is a war has consequences—among them, reluctance to do what is necessary to win. A clever combatant knows that wars are won by many means (many of them nonmilitary) but that killing the other guy before he kills you is one of them. Is killing a Yassin or a bin Laden «extrajudicial»? Yes, but so is the war against militant Islamism. And our side didn’t start it.

Det er agendaen som bestemmer hva som er hva. Hvis du mener at Vesten er i krig, så er elimineringen av folk som Yassin og bin Laden helt nødvendig. Eller Moqtadah al-Sadr, som virker å være av samme ulla. Folk som bruker den samme retorikken, snakker om fienden som «kloakk» og «vanhellige», minner om den verste utryddelsesretorikken til nazistene og bolsjevikene. Vi har hørt disse tonene før. Det nytter ikke å prøve å lure oss. Mobben som drepte ayatollah Khoei i Njafa ropte Sadrs navn. Khoeis far var for øvrig mentor til dagens storayatollah, Ali Al-Sistani.

Friedman er heller ikke i tvil om hva insurgents i Irak står for: De er ikke Vietcong, men Khmer Rouge.

Vi konstaterer: Venstresiden, som omfatter store deler av sentrum og går langt inn på høyresiden, har ikke lært av sin erfaring med Røde Khmer. Tanken om frigjøringskrig og avantgarde sitter så dypt. Det har nesten religiøse røtter.

Det er her jeg mener mediene kommer inn med en annen agenda. Vi kjenner den godt fra NRK, og den er i varierende grad typisk for vestlige medier, selv om få er så populistiske, grunnet små ressurser og innavl.

Journalistene har noen scenarier i hodet som de følger, bevisst ellerl ubevisst. BBCs Barbara Platt og Cathrine Hawley er stadig tydeligere motstandere av USA. I soundbites på TV blir dette etter hvert tydelig. Men det blir i lengden litt anmassende å høre på. Folk som sitter med fasiten er kjedelige. Lyce Doucet er i en klase for seg. Hennes intelligente spørsmål, og gode kommunikasjon med intervjuobjektene illustrerer hva de andre mangler. Nik Gowing er også i en klasse for seg som programleder som har oversikten og følger med. Men i BBC er det snart de to eneste som gjør det verdt å følge sendingene. OK Mishal Hussein er heller ikke så verst. Ellers blir det mye run- of the mill.

Folk blir slitne, utbrente. En nyhetsorganisasjon endrer seg i løpet av noen år. Ting blir rutine. Holdninger forsteines. Men journalister snakker ikke om dette offentlig, eller skriver bøker om det. Når har en norsk journalist avslørt livet i redaksjonene, hvordan man var med å prege debatten?

Problemstillingen vi står overfor er kort og godt: Hamas og sheik Yassin har utryddelse av staten Israel og jødene som program. Deres metoder passer med målet: selvmordsbombere. Alle jøder er legitime mål. Det er ikke noe å forhandle om. Muligens bare en taktisk hudna – våpenhvile.

Likevel fremhever vestlige politikere og presse at Hamas driver et stort sosialt program. For å forklare oppslutningen lokalt, eller gi dem legitimitet? Da sheik Yassin ble drept var det tydelig at det var det siste: Også nazistene drev sosialpolitikk.

Osama bin Laden bygget veier i Sudan.

Det som gjør det vanskelig å skjære gjennom for mange er det forhold at araberne og muslimene er «de andre». Det er de undertrykte i dagens økonomiske system, (til tross for oljerikdommen!), de er ofrene for kolonialismen (selv om det var for en kort periode og er bare småtteri mot Afrika/Latinamerika), ja og så for korstogene (selv om islam ble utbredt med sverdet).

Vi skylder dem noe. Men hva?

Vi ønsker svært liten konkret informasjon om Midtøsten. At f.eks. Syria har 11 sikkerhetstjenester og lever under unntakstilstand siden flere tiår tilbake, er ikke sånt vi vet. Heller ikke hva som skjedde med byen Hama i 1982. Men Sabra og Chatilla er det ingen som glemmer!

Hver gang noen kommer og sier at USA har failed in Iraq så lurer jeg på hva det betyr: Mener de at: Europa har hatt rett hele tiden. Det internasjonale samfunn må ta over. Bush lurte folket, er moralsk kaputt. Demokratene må få overta, gjenreise det USA vi kjente. Det må innføres Tobin-skatt på kapitalflyt. Det må innkalles nye FN-konferanser, for Midtøsten. Konfliten Israel-palestinerne må løses. Fattigdommen i Midtøsten. Etcetera, etcetara.

Irak er ikke lenger en ting. Det er blitt et symbol. Et ikon for veldig mye. Og det du sier røper hvor du står. Hva du mener. Er det noe rasjonelt? Eller ligger det et hav av assumptions bak, slik det vitterlig gjør bak den mest uskyldige nyhetsmelding på radio.

Det er ingen grunn til å avskaffe fornuften. Tvert om. Jeg prøver å forsvare den. Hvis vi er i krig, så er det livsfarlig å tro det motsatte.

Assassination Tango

Like it or not, Israel’s war with Hamas is America’s, too
Jonathan Rauch

Reconsidering war