«Israel står sterkere enn noensinne», sier krigsminister Pete Hegseth. Også Australia og Canada har gitt sin støtte til militæraksjonen. For ikke å snakke om de arabiske landene i Gulf-regionen, som er rammet av iranske raketter.
I Europa har responsen derimot vært svak, for å si det mildt, selv om den amerikanske general David Petraeus mener det er mulig at europeiske land vil bli involvert i krigen mot Teheran.
Hegseth beklager feigheten hos «de tradisjonelle partnerne, som vrir hendene sine, klamrer seg til perlene, mumler og nøler med å bruke makt». Det er oss han snakker om.
Senator Lindsey Graham var enda klarere: «Det er patetisk. Så dypt Vest-Europa har sunket. Til våre europeiske allierte: Dere er blitt så blaute at det er patetisk, og dere ser ut til å ha mistet lysten til å bekjempe det onde med mindre dere har det rett utenfor døra. Det er trist.»
Graham tar feil: Vi bekjemper ikke engang det onde når vi har det rett utenfor døra. Land som Spania har vært «motvillige partnere» også i koalisjonen mot IS, som har fylt våre omgivelser med lik.
For å si det som Michel Houellebecq fra Jerusalem: «Vi i Vesten har mistet livslysten, og jeg frykter at ikke engang en krig vil vekke oss til live igjen».
Og her er vi i en ny krig.
Donald Trump er rasende over at den britiske statsministeren Keir Starmer nekter å støtte Amerika med Storbritannias ressurser («Han er ikke Churchill», sa Trump). Men Storbritannia er ikke alene på det gamle kontinentet, særlig ikke i Vest-Europa.
Få timer etter at angrepene på Iran startet, uttalte den spanske, sosialistiske statsministeren Pedro Sanchez på X: «Vi avviser den ensidige militære aksjonen fra USA og Israel». Den israelske utenriksministeren Gideon Sa’ar hadde lett for å beskylde den spanske regjeringen for å «stå på Irans side». Og Iran takket Spania.
De hos oss som alltid spør: «Hvor er Europa?», vil at vi skal styres av skumle og korrupte typer som Sanchez.
Redningsarbeidere bærer et dødsoffer ut av et tog på Atocha-stasjonen i Madrid den 11. mars 2004, da 191 mennesker ble drept og mer enn 1800 skadet i flere terrorangrep i den spanske hovedstaden. Foto: Peter Dejong / AP / NTB,
Kort tid etter jihadistangrepene i 2004, som fikk Madrid til å trekke sine styrker ut av Irak, vant sosialisten José Luis Rodríguez Zapatero valget i Spania.
CNN offentliggjorde dokumenter som detaljert forklarte al-Qaidas mål i krigen mot Vesten: «Vi regner med at den spanske regjeringen ikke vil klare å stå oppreist etter to eller høyst tre angrep. Men selv om den skulle klare det, ville seieren for sosialistpartiet uansett være garantert. De vil gå til valgkamp på å trekke tilbake de spanske troppene.» Etter Atocha kom terroristenes kunngjøring: «Vi avbryter de militære operasjonene i al-Andalus inntil vi ser veivalgene til den nye sosialistregjeringen (som skulle tiltre få dager etter, red.anm.), som har lovet å trekke den spanske hæren ut av Irak.» Romano Prodi gjorde det umiddelbart klart hva som var den rådende oppfatningen: «Det er klart at maktbruk ikke er rett svar for å løse konflikten med terroristene.»
Emmanuel Macron er bekymret for «eskaleringen» i Iran og ber utenriksministeren sin ringe Kina (som kjøper den iranske oljen). Bekymringen hans deles av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, som har sagt at hun er «veldig bekymret» over angrepet og oppfordret alle parter til å «vise størst mulig tilbakeholdenhet».
Det lyder som bønner fra en som ligger på dødsleiet. Europa virker blottet for vilje til å eksistere som geopolitisk aktør.
Søndag kveld holdt utenriksministrene fra de 27 EU-landene et toppmøte som resulterte i en felles erklæring som krevde «full respekt … for FN-pakten og internasjonal humanitærrett». I praksis er dette tomprat. De uttrykte også bekymring for at konflikten «kan true Midtøsten, Europa og andre områder». Her er hjulet blitt oppdaget på nytt.
La oss nå prøve å tenke oss hva Trump mener om disse europeerne som alltid klager over «NATO-krisen» eller Det hvite hus’ manglende entusiasme for å forsvare Europa. Europa? Her har vi den største krigen i Midtøsten på 20 år, og Europa er mindre tilstedeværende enn et skarve arabisk storhertugdømme. Som jeg skrev for et år siden: Hvis Amerika svikter Europa, er vi i alvorlig trøbbel.
Europeernes nesten groteske nervøsitet overfor et regimeskifte i Iran står i skarp kontrast til den offensive holdningen de har til et regimeskifte i Russland.
Hva skyldes denne forskjellen? At Russland ikke har midlene til å skape sivil uro i Vest-Europas gater. Dét har den islamske republikken (den islamske terrorismen drepte 9901 mennesker bare i 2025).
«Macron, som er komfortabel med rituelle fordømmelser av «den reaksjonære internasjonalen», representert ved duoen Trump–Netanyahu, sier aldri et ord om den islamistiske internasjonalen, som åpent beskyttes av La France Insoumise», skriver Ivan Rioufol. «Likevel er denne eksistensielle trusselen langt farligere for Frankrike».
«Skudd mot en synagoge i Toronto.» Dette er ikke tilfeldige avisoverskrifter.
Denne europeiske motviljen har sikkert å gjøre med at noen land, som Italia, ikke har stort å tilby, og det lille de har, bør de beholde selv, siden iranske raketter kan nå Italia.
Men land som Frankrike, England og Tyskland har mer å tilby. Hvorfor gjør de det ikke?
Det har å gjøre med noe Italias forsvarsminister Guido Crosetto nylig har sagt: Ikke bare er vi ikke klare for en slik krig, vi vil ikke engang høre snakk om krig lenger.
Men dét er ikke det verste.
Det anslås at det finnes 46 millioner muslimer i Europa, tilsvarende 6 prosent av den totale befolkningen. Til tross for utallige massedemonstrasjoner for palestinerne i vesteuropeiske byer fra 2023 til i dag, har demonstrasjonene til støtte for iranerne vært ubetydelige. Bare noen få markeringer fra den iranske diasporaen. Hvorfor?
Av samme grunn som europeiske regjeringer er motvillige til å støtte amerikanske og israelske angrep mot Iran: De frykter at konflikten kan spre seg til deres egne gater.
Her er en video som gir en fullkommen forklaring på hvorfor vi er ute av spillet.
Den viser Storbritannias statsminister Keir Starmer som vert for hundrevis av muslimer under en avslutningsseremoni for ramadan i den historiske Westminster Hall: Vi deltok ikke i angrepet mot Iran, så vær så snill: Ikke hat oss! Dessuten anerkjenner vi Gaza og Palestina!
Trump lot ikke anledningen gå fra seg til å beskylde Starmer for å «gi etter for blokken av islamske velgere». The Telegraph har lagt tallene på bordet.
Hos mange representanter for venstresiden i Europa er hatet mot Israel så stort at de er rede til å ta parti med de blodtørstige iranske mullaene, særlig hvis de tror at det er gunstig med tanke på valg i deres egne land.
Engelske studenter hedrer Khamenei som «en stor martyr». Engelske moskeer sørger over ayatollaen.
Det er ikke bare gateprotestene som bekymrer europeiske regjeringer, men også utsiktene til terrorangrep. For en uke siden hevdet New York Times at vestlige sikkerhetstjenester merket seg «stadig mer bekymringsfulle signaler» som antydet at Iran kan beordre gjennomføring av terrorangrep i Europa.
Den nyere historien viser at de kan det.
I 1985–1986 ble en rekke terrorangrep i Paris utført av iranske agenter som også var ansvarlige for angrep i Spania, blant annet på restauranten El Descanso i Madrid, hvor de drepte 18 mennesker.
Tyskland sier det nå rett ut:
Hvor flyktet terroristen som drepte den irakiske kristne flyktningen Salwan Momika i Sverige? Til Iran, selvfølgelig.
Sverige har ellers avverget to iranske planer om å angripe Saskia Pantell, generalsekretær for landets sionistiske føderasjon, og Aron Verständig, lederen for det jødiske sentralrådet i Sverige. Den britiske sikkerhetsminister Dan Jarvis har avslørt rundt tjue iranske planer om å angripe mål i Storbritannia. Belgisk politi har i mellomtiden økt sikkerhetstiltakene rundt Darya Safai, som er parlamentsmedlem av iransk opprinnelse, på grunn av drapstrusler. Safai har beskyldt det iranske regimet for å stå bak truslene med mål om å fremme islamistisk ekstremisme i Belgia og ellers i Europa. Assadollah Assadi, en iransk diplomat som er stasjonert i Wien, ble arrestert mens han kjørte gjennom Tyskland, anklaget for å ha planlagt et attentat mot en demonstrasjon den iranske opposisjonen skulle holde utenfor Paris. En belgisk domstol dømte ham og tre medskyldige til 20 års fengsel. Assadi hadde reist rundt i Europa før han ble arrestert, og besøkte steder i elleve land, blant annet det islamske senteret i Hamburg. Tyske myndigheter stengte senteret i 2024 under anklager om at det var en forpost for det iranske regimet. Belgia løslot Assadi i 2023, i bytte mot en belgisk humanitær hjelpearbeider som var fengslet av Teheran.
BBC rapporterte i forrige uke at antallet migranter som ulovlig krysset Kanalen mellom Frankrike og England i småbåter i 2025, var 41.262, en økning på 13 prosent fra året før. Av disse var 11 prosent iranere.
Dette er Shahid Butt:
Han er en dømt terrorist som planla å angripe det britiske konsulatet i Jemen og en anglikansk kirke.
Nå stiller han til valg i Birmingham, i en valgkrets som består av 91 prosent etniske minoriteter, der 70 prosent er muslimer.
Han kommer sannsynligvis til å vinne.
En dømt islamistisk terrorist har store sjanser til å bli valgt til et offentlig verv i Storbritannia.
En voldelig ekstremist som har planlagt å ødelegge britiske liv, vil vandre rundt i maktens korridorer i Storbritannia.
En jihadkriger som har sluttet seg til terrorceller for å kjempe i Afghanistan og Bosnia, vil påvirke lovene, kulturen og arven i Storbritannia.
Det er derfor vi er livredde for å utkjempe denne krigen. Fordi vi allerede har den hjemme.
Og når det ikke er en banlieue eller en moské eller en iransk celle, er det et satirisk magasin. Det franske diplomatiet håper virkelig at Teheran ikke har lagt merke til Charlie Hebdos forside dedikert til Khamenei.
I 1989, da ayatolla Khomeini utstedte en fatwa mot Salman Rushdie, gikk tusenvis av muslimer ut i gatene i Storbritannia og Frankrike for å kreve forfatterens død. Da Khomeini utstedte fatwaen mot Rushdie, skrev den polske dissidenten Adam Michnik: «En verden hvor en fanatiker som styrer Iran, kan betale mordere over hele verden, er en verden hvor ingen er trygge.»
For nøyaktig tjue år siden bad Rushdie EU om å bryte forbindelsene med Iran.
Europa reagerte derimot som en kanin som var blendet av lyset fra denne nye islamske ekstremismen.
Ingenting har forandret seg. Ikke la dem få skjule sin vegring mot å ta del i dette historiske øyeblikket bak appeller om «internasjonal rett», «diplomati», «varsomhet» og «fred». Dette er ikke annet enn frykt forkledd som pene ord.
Nøyaktig det samme skjedde da Ratzinger «fornærmet islam» i Regensburg. Italias daværende statsminister Romano Prodi besvarte spørsmålet om han var bekymret for drapstruslene mot paven med at «det vil livvaktene hans ta seg av». Le Monde skrev: «Paven vekker muslimenes vrede». Til den tyske avisen Berliner Zeitung sa den hovmodige semiotikeren Umberto Eco: «Ratzinger er hverken en stor filosof eller en stor teolog, han er svært grovkornet, og ikke engang en elev i grunnskolen ville formulere seg sånn. Den filosofiske bakgrunnen hans er ekstremt svak». Den samme Umberto Eco sa ikke ett ord til forsvar for Rushdie.
Det handler ikke om Iran. Det handler om en roman, en pave eller hva som helst annet som kan tvinge oss til å stå oppreist i stedet for å krype som ormer. Det handler om oss selv. Og det faktum at vi er gamle, livredde, stadig mer ubrukelige og stadig mer underkastede.
