Gjesteskribent

I alle år har jeg opplevd tyske medier som seriøse nyhetsformidlere. Når klokka slo åtte om kvelden og den stramme nyhetsoppleseren leste høytidelig opp fra sine papirer, var det ikke snakk om å lete etter undertoner. Det hele var ekstremt formelt og følelsen av å bli foret med saklige nyheter. Kjedelig, men tillitvekkende.

Bortsett fra en del tabloidaviser, ga også tyske aviser et seriøst inntrykk. Artiklene var spekket med fakta og fremsto igjen som nokså «kjedelige», men tillitvekkende.

I dag er bildet et annet. Nyhetene formidles fremdeles med relativ stram maske og seriøs tone. Men ordene er ikke de samme. Hører man etter nå, ligger det klare undertoner i det som formidles. Ordvalget er bevisst, og det er åpenbart at man forsøker å forkynne et budskap mer enn å gi en saklig faktafremstilling. Bildebruken, prioriteringene og tonen er klart preget av en villet vinkling. Seere skal gis en innføring i hvordan man skal forstå det som skjer og hvilke holdninger og vinkler som er de riktige.

For tiden åpner ingen nyhetssending uten en uthenging av Trump. Uansett hva som skjer, finner man ting å henge seg opp i som kan gi et negativt bilde av den amerikanske presidenten. Når nyhetsankeret kommer til kort, hanker man inn politikere og «eksperter» som kan uttale seg friere og gi seerne enda tydeligere beskjed om hvor ille Trump er. Det hånes, latterliggjøres og kryssklippes for å få maksimal suppe selv av en spiker.

Ikke minst er fraværet av motforestillinger påfallende. Ingen har ett eneste positivt ord å si om Trump. Han SKAL fremstilles som en klovn.

Nå skal det sies at Trump ved sin direkte stil og iblant bøllete fremtoning er et lett bytte for karikering. Men det gjelder da i sannhet en del andre ledere! Når blant annet den vandrende klovnen og diktatoren i Nord-Korea alltid omtales med høytidelig respekt, og det tyranniske prestestyret i Iran formelig lovprises for sin «reformiver», setter dette mobbingen av Trump i et noe underlig relieff.

Etter den faste mobbingen av Trump, kommer det nesten alltid en sak om flyktninger, og helst noe som kan kaste mørke skygger over alle som uttaler seg kritisk til dagens masseinnvandring. Ord som høyreekstrem, høyrepopulister, fremmedfiendtlige og rasister hører med til det faste vokabularet. Og betegnelsene øses ut over alt fra dem som stiller spørsmål om den evangeliske kirkens fordømmelse av Alternative für Deutschland (AfD), til befolkningen i de østtyske delstatene som ikke vil være med på hallelujaropene når det gjelder masseinnvandring fra muslimske land. Når nyhetsopplesernes vinkling ikke er tydelig nok, hentes igjen de nødvendige «eksperter» og politikere inn – gjerne fra venstresiden – for å hamre løs på alle kritikere av multikulti. Ethvert spørsmål betegnes som et utslag av «hat» og «fremmedfiendtlighet».

Dette tas også opp i debattprogrammer, der det stort sett er samstemmighet om at anti-globalisme og EU-skepsis er av det onde, og at enhver motstand mot innvandring er utslag av et foraktelig menneskesyn.

Den britiske historikeren, Timothy Garton Ash, tildeles Aachens Karlspris for sitt arbeid for Europas enhet og får udelt positiv oppmerksomhet i nyhetene. Ingen kritiker får komme til orde. Det handler jo om farlig nasjonalisme og populisme, om man mener noe annet enn EUs ledere.

Hver gang partiet AfD nevnes på skjermen, er det med et snøft eller hånflir og en overlegen, hoverende mine fra paneldeltakere som ser seg selv som det «godes» fanebærere. Bare en sjelden gang får en representant fra AfD delta, og da alltid i «toleransens» navn, og da som en hoggestabbe som burde vært takknemlig for at han eller hun i det hele tatt ble invitert.

Fem mot én er ingen uvanlig konstellasjon – akkurat slik vi kjenner fra våre hjemlige medier.
Mens representanter fra venstresiden også gjerne inviteres som kommentatorer i programmer som «Tagesthemen», og fritt får brette ut sitt hat mot «høyrepopulister», skjer det aldri at en representant fra AfD inviteres. De skal holdes utenfor, også i mediene.

I tillegg sendes det stadig vekk dokumentarer om «høyrepopulismens» farer – for ingen farer kommer andre steder fra:

Dokumentarer og tåredryppende enkelthistorier om flyktninger som har greid å få seg arbeid, er også populært. Og disse enkelthistoriene selvfølgelig skal generalisere ut i fra, som bevis på at innvandringen er en berikelse.

Avisene sparer heller ikke på kruttet når det gjelder Trump, og så godt som annenhver dag prydes ledersiden med en karikatur av den amerikanske presidenten. Lederartiklene er samstemmige om det meste – nemlig at dagens trussel kommer fra høyresiden. Islam diskuteres ikke, og omtales kun om en eller annen uttaler seg negativt om religionen, og da skal vedkommende henges ut som «hater» og «hetser». Kritikk av islam frabes, og samstemmigheten om at religionen ikke har noe med terroren å gjøre, er total.

Samtidig mangler det ikke på hyllester av Merkel og Macron, som nå er demokratiets forsvarere mot nasjonalisme, narsissisme og rasisme. Alt annet var ekstremisme. «Høyreekstremismen» i Øst-Tyskland var et stort problem, og hvordan skulle man nå få bukt med den og få oppdratt østtyskere til bli like «tolerante» (les: selvutslettende) som i vest.

Senere på TV-kvelden kommer så stand-up komikere og andre vitsespredere på banen. De har også to temaer: Trump og «høyrepopulister» (ikke ulikt «Nytt på Nytt» i Norge). Studiopublikum brøler av latter når Trump og «høyrepopulister» karikeres. Alle grenser brytes. Det pinlig smakløse blir salonfähig. Men alt er jo i det «godes» tjeneste, og må derfor bifalles.
 Denne smakløsheten finner man igjen i vanlige underholdningsshow også, der programledere iblant formelig tripper av iver etter å gi til beste en blødme om Trump eller spark til «høyrepopulister».




Fra ARDs «Tagesschow» 27. mai

Over alt drives det en intens, mer eller mindre fordekt propaganda mot Trump, for EU, og mot alt som lukter av motstand mot islam og masseinnvandring.

Det er ikke rart det er lite bevegelse i velgermassene. Frem mot Bundesdagsvalget kommer nok media, med hjelp av elitenes ekspertvelde og kirkene til å forsterke sin innsats mot «dissidenter», og sørge for at Merkel og globalistene får fortsette sin åpne dør-politikk, så Europa omsider kan forandres til det ugjenkjennelige.

 

Thor Dag Halvorsen bor til vanlig i Østfold, men oppholder seg i lengre perioder i Glücksburg, Schleswig-Holstein.