Partier som i sin natur er i opposisjon til the establishment, har et dobbelt handikap som ikke er så lett å overvinne: Enkelte talspersoner har vanskelig for å passe munnen sin, og medier som gjerne løper maktens ærend, bruker uheldige formuleringer for alt de er verdt.

Søndag 29. mai slo Frankfurter Allgemeine stort opp at Alexander Gauland, som er AfD-leder i delstaten Brandenburg, hadde fornærmet den tyske landslagsspilleren Jérôme Boateng, hvis far er fra Ghana. «Folk synes han er en bra fotballspiller, men de vil ikke ha en Boateng som nabo,» siterte en av Tysklands newspapers of record ham på.

Noen dager senere ble partileder Frauke Petry konfrontert med dette og annet, fremfor alt partiets uforsonlige holdning til islam, i et intervju Beat Balzli og Matthias Kamann gjorde med henne Die Welt. Det var ingen slagen kvinne de to møtte.

ANNONSE

Welt am Sonntag: Fru Petry, som AfD-leder er De ganske sikkert svært stolt av Tyskland.

Frauke Petry: Ja visst. Alle politikere burde være stolte av sine land. Men dessverre gjelder ikke det alle.

Da er De også stolt av det tyske fotballandslaget?

Ingen tvil om det.

Selv om det vinner kamper takket være spillere med migrasjonsbakgrunn?

Vær trygg.

Om det er den troende muslimen Mesut Özil eller Bastian Schweinsteiger som scorer for Tyskland, spiller ingen rolle for Dem?

Selvfølgelig ikke.

På dette grunnlaget trekker avisen en konklusjon som skal treffe partiet midtskips, men lykkes nok ikke helt. Og for Petry er angrep det beste forsvar.

For Dem hører da islam hjemme på landslaget, og dermed litt til Tyskland, ikke sant?

Så enkelt er det ikke. Det avgjørende er at islam, med sine vesentlige bestanddeler sharia og Koranen, er uforenlig med den tyske Grunnloven. Av den grunn er velintegrerte muslimer ikke særlig opptatt av de mange intolerante og voldsoppfordrende utsagnene i Koranen. De identifiserer seg ofte med religionens åndelige sider, og at mennesker trenger noe slikt, er helt klart. Men så lenge sharia og politiske krav avledet fra bestemte koranpassasjer er en integrert del av islam, må diskusjonen om islam være svært kritisk.

Hvor går så grensen mellom en velintegrert og en bokstavtro muslim? Intervjuerne dveler litt mer ved midtbanemannen med tyrkiske forfedre:

Hva da med landslagsspilleren Mezut Özil, som ved sin pilegrimsreise til Mekka har vist hvor viktig islam er for ham?

Formodentlig vil ikke Mesut Özil leve etter sharia-reglene. De damene han viser seg offentlig sammen med, bærer ikke hijab. Pilegrimsreisen til Mekka hører som kjent til blant muslimers religiøse plikter. Da ligger det i kortene at man viser det for all verden.

Petry finner likevel ikke hele hans adferd fullstendig uproblematisk:

Deres saksiske AfD-kollega Andrea Kersten mener det er upatriotisk at Özil ikke synger med på nasjonalsangen. Med sin offentliggjøring av pilegrimsreisen blir det ”lovprist en ideologi, i hvis navn det stadig blir begått folkemord”. Hva skal det bety?

Det er faktisk å beklage at Mesut Özil, som er et forbilde for så mange barn og unge, ikke synger med på nasjonalsangen. På den ene siden dette, på den andre den offentlig kunngjorte reisen til Mekka. Man kunne spørre Özil om dette også skal oppfattes som en politisk erklæring.

Die Welt vender tilbake til Gauland-skandalen. For Petry handler dette om at Frankfurter Allgemeine ikke opptrådte profesjonelt. Man skal skille mellom bakgrunnssamtaler, hvor tonen er uformell, og offisielle uttalelser.

Med en slik kritikk av en fotballspiller har De sikkert forståelse for AfD-viseformann Alexander Gaulands kritiske bemerkninger til et mulig naboskap med Jérôme Boateng.

Det er modig av Dem å ta opp dette temaet. Deres kolleger i «Frankfurter Allgemeinen Sonntagszeitung» har jo innrømmet at de ikke var helt nøyaktige i gjengivelsen av Gaulands uttalelser.

Gauland bestrider ikke at han har uttalt seg om Boateng slik han siteres.

Nå ja, Deres kolleger i «FAS» har innrømmet at det var en forberedende samtale der journalistene trakk fram Boatengs navn. Og deretter ble til og med overskriften vinklet dit hen at Gauland skulle ha forulempet Boateng. Det er nok et eksempel på at når det gjelder AfD setter yrkesgruppen Deres spillereglene til side.

Intervjuerne konfronterer Petry med anonyme uttalelser:

Men bortsett fra dette har De i ettertid skjelt ut Gauland på grunn av tildragelsen.

Hva behager?

Gauland skal i partikretser ha sagt at De skrek til ham i telefonen.

Jeg vet ikke hvilke partikretser det kan ha vært. Personlig har jeg som prinsipp ikke å bringe videre hva som skjer ved interne sammenkomster.

Gaulands uttalelser off the record var muligens urutinerte, klønete sågar. Men tolket i beste mening kunne de ha brakt den offentlige debatten videre i et mer interessant spor. For det er jo en kjensgjerning at mange tyskere, eller nordmenn for den del, ikke er så glade for å bo blant «fremmede». Hvordan skal man forholde seg til det? Med moralisme til evig tid?

I stedet må AfD-lederen rydde opp i misforståelser som nærmest er selvvalgt hos the establishment.

Ville De hatt herr Boateng som nabo?

Jeg ville ikke hatt noe som helst problem med det.

Intervjuerne insisterer:

Og Deres barn spiser også sjokolade med bilde av Boateng som barn på papiret?

Petry må forklare at sjokoladelystne barn ikke er så opptatt av innpakningen, men kritiserer helst spørsmålene:

Men jeg forskrekkes over hvordan mediene og de politiske konkurrentene våre henger seg opp i slike uvesentligheter, og bare skraper i overflaten av de reelle problemene her til lands, som de tallrike seksuelle overgrepene ved et arrangement i Darmstadt omtrent samtidig.

Men rasisme er et problem, fortsetter avisen.

Pegida pisker opp stemningen mot bilder av den mørkhudede Boateng på sjokoladepapir.

Rasisme oppstår også med innvandring av rasister. Hva Pegida gjør, er det Pegida som gjør. AfD trakk tidlig en grense mellom hva Pegida-ledelsen gjør, og de menneskene som deltar i demonstrasjoner gatelangs.

Men representanter for AfD gjør felles sak med Pegda, innvender intervjuerne, og nevner Björn Höcke som eksempel. Det er i strid med retningslinjene, repliserer Petry, men mener at det må finnes en viss takhøyde:

I realiteten er det ingen organisatorisk kobling mellom AfD og Pegida, slik vil det fortsatt være, og når noen ikke forholder seg til det, vil det reageres. Men vi er heller ikke noe enhetsparti som Merkel-CDU, og tolererer et par kranglefanter.

For AfD-lederen henger dette sammen med nye partiers iboende natur:

Nevn ett parti som har oppstått uten populisme.

Men fenomenet er ikke begrenset til nye partier:

Den sterkeste populismen jeg kan huske å ha opplevd, var Merkels reaksjon på Fukushima-katastrofen, da hun i strid med tidligere politikk besluttet å avskaffe atomkraften. Om man vil lytte til det folk sier, og det bør alle politikere gjøre, vil man ikke kunne drive politikk uten innslag av populisme.

Avisen innvender at det er beregnende, snarere enn spontane uttalelser med løs snipp.

Gjelder det også for de avbrutte møtene med det islamske sentralrådet? Gauland har beskyldt Dem for både uprofesjonelle forberedelser og for å stille betingelser som ikke lot seg oppfylle.

Jeg lar meg ikke intervjue om partikollegers uttalelser. Men jeg forteller gjerne om sentralrådet at vi avbrøt en nesten timelang samtale fordi de ikke var villige eller i stand til å ta avstand fra ytringer om AfD som arvtager til NSDAP – ei heller var de villige eller i stand til å svare på konkrete spørsmål om sharia og barneoppdragelse i religionsblandede familier. Og at en organisasjon som representerer rundt 10.000 av de herboende fire millioner muslimer og forfekter en grunnlovsstridig ideologi, beskylder oss for å være grunnlovsstridige, var mer enn nok.

For avisen er det øye for øye. Petry innvender at man må se på de underliggende realitetene:

De avbryter altså en samtale fordi sentralrådet beskylder dere for å være i strid med forfatningen, men beskylder samtidig sentralrådet for det samme.

Fordi det er et faktum at islam er i strid med Grunnloven, noe som meget enkelt lar seg påvise.

Journalistene tar stilling, men Petry insisterer:

Vi har et annet syn.

Vi ble som nevnt ikke bare beskyldt for å være i strid med Grunnloven, det ble også antydet at vi nesten er Hitlers arvinger, hvilket er enda grovere. Spirene av radikal islam, som truer vår forfatning, ligger etter tallrike islamforskeres oppfatning entydig i Koranen og fortolkninger av den. Ettersom alle muslimer forholder seg til Koranen, er det ikke enkelt å skille mellom fromme, radikale og islamister. Lytt til det som prekes i mange tyske moskeer. Det er en politisk ideologi basert på Koranen. Så lenge det er slik, så lenge kan ikke problemet med radikal islam skilles fra sharia og Koranen.

Hva kunne troende muslimer vente seg hvis AfD skulle styre i Tyskland?

Krav om å respektere Grunnloven. I følge flere studier er mange muslimer ikke rede til det, de mener snarere at sharia er viktigere enn Grunnloven. AfD er et parti som vil at Grunnloven skal gjelde på alle samfunnsområder. Dette vil vi insistere på overfor muslimene. Samtidig vil vi forhindre at muslimske organisasjoner likestilles med kristne kirkesamfunn.Dessuten forlanger vi forbud mot heldekkende tilsløring, mot minareter og bønnerop, fordi det symboliserer krav om islamsk herredømme. Det har jo blant annet herr Erdogan sagt: Moskéene er kasernene, minaretene er islams bajonetter.

Avisen stiller noen spørsmål om den økonomiske politikken til AfD, innen samtalen vender tilbake til «revolusjonen i Europa».

Trenger vi flere flyktninger for å stabilisere demografien?

Er De ironisk?

Nei, det er alvorlig ment.

Det kan ikke være tvil om at flyktningene snarere vil belaste enn avlaste sosialbudsjettene. Men også uten flyktningstrømmen venter harde tider for pensjonskassene. Vi kommer ikke utenom heving av pensjonsalderen. Det er brutalt, akkurat som man formodentlig må vurdere en reduksjon av pensjonene. Det trengs også et sterkere samhold innen familiene for å avlaste velferdsstaten.

Det er ikke så mange andre partier tilhørende den nye europeiske høyresiden som har en like helhetlig oppfatning av politikken. Landenes problemer har åpenbart ikke bare med innvandring å gjøre, men vel så mye med de strukturelle problemene som ble forsøkt løst med innvandringen.

Petry lover i virkeligheten blod, svette og tårer. Det meste tyder på at noe slikt er uunngåelig. Hvorfor er ikke andre politikere like ærlige?

 

Die Welt

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629