petry.pretzell

Alternativ for Tyskland er ikke noe vanlig parti. I flere henseender. Det er et parti i opposisjon til det bestående, slik venstrepartier og De Grønne en gang var.

Siden Vesten opplever dype politiske splittelser, vil konflikter mellom personer og veivalg bli behandlet av mediene og andre politikere på en måte som ikke borger for objektivitet. Konfliktene gis ofte en tendensiøs fremstilling for å undergrave tilliten til det nye partiet.

Det gjelder UKIP i Storbritannia, det gjelder Dansk Folkeparti, Fremskrittspartiet og Sverigedemokratene. Alle blir behandlet som den stygge andungen, eller gjøken som truer med å fortrenge de andre.

Når disse partiene ikke har noen mediekanal som kan forklare deres posisjon, blir de kasteballer. Man skal ha tungen rett i munnen for ikke å miste fotfestet.

I Tyskland ligger historien alltid som en skygge over et parti som beveger seg i nasjonal retning. Mediene leter med lys og lykte etter tegn på høyreekstremisme eller antisemittisme. I delstaten Baden-Württemberg er AfDs delstatsmedlemmer splittet og hovedparten har brutt ut. Ett element er en en representant i landdagen, Wolfgang Gideon, som mener at Holocaust-revisjonisme faller inn under ytringsfriheten og de som forfekter slike syn og blir straffet, fortjener betegnelsen “dissidenter”.

Det er flere aktverdige personer som er motstandere av loven om benektelse av Holocaust, men i Tyskland er et slikt syn meget sensitivt, spesielt hvis man tilhører et nytt høyreparti. Det er som å servere sitt eget hode på et fat.

ANNONSE

Hva som er personstrid og maktkamp og hvilken rolle Gideon-saken har spilt, er ikke umiddelbart klart. Det som er klart er at tre menn i ledelsen, Bjørn Hocke, Alexander Gauland og Jörg Meuthen har erklært partileder Frauke Petry og hennes samboer, Pretzell, krig. De tre mener at paret er egoer, driver sololøp og ikke kan samarbeide. Det er nå åpen strid.

Spiegels Severin Weiland kan fortelle at de tre for fire uker siden inviterte et håndplukket knippe journalister til en bakgrunnssamtale på en café i Berlin:

Det som denne sommerkvelden ble sagt om Petry kan foreløpig ikke bli viderebefordres. Men følgende sto klart denne kvelden: Mellom denne trioen og duoen Petry og Pretzell finnes det ingen fred mere.

petry.pretzell

Foto: Paret Marcus Pretzell og Frauke Petry styrer AfD etter eget forgodtbefinnende, hevder trioen som nå har erklært dem krig.

Weiland sier at personlig antipatier og sympatier spiller en stor rolle. Trioen anser Petry/Pretzell for å være: ” intrigante, solospillere, selvregisserende hinsides alle mulige politiske uoverensstemmelser”.

Når nye høyrepartier behandles i utenlandsk presse kan disse mediene spisse motsetninger og kontroverser slik at de fremstår som bekreftelse på at dette er farlige partier. Avstanden gjør en slik beskrivelse mulig. Telegraph står ikke til ansvar for tyske lesere, og britene er uvitende. Man står fritt til å tegne og fortelle. Telegraphs Berling-korrespondent Justin Haggler sørger for å trykke på de riktige knappene:

The far-Right German party which inflicted serious losses on Angela Merkel earlier this year is facing a damaging split which could jeopardise its chances in 2017 general elections.

More than half the Alternative for Germany (AfD)’s MPs in one of the country’s regional parliaments have left the party in a row over anti-Semitism.

Haggler nevner at partiet har vedtatt en “anti-muslimsk” plattform. Det er også tendensiøst. Til sammen får disse stikkordene den ønskede effekt: Det kompromitterer partiet. Men Telegraph har da ingen innvirkning på tysk politikk, hvorfor skulle de gjøre seg umake med å tilsvine AfD? Fordi britiske velgere også er i bevegelse, mot høyre, og det gjelder å stanse den for enhver pris.

Hvis man leser Hagglers story oppdager man at det ikke står noe sted at Frauke Petry har forsvart Wolfang Gideon. Det mest betenkelige er at hun ville saken skulle utredes og avgjøres over sommeren. I stedet ble han ekskludert av partiledelsen med øyeblikkelig virkning. Det turde vært opplagt at det burde skjedd med en gang. Frauke Petry vet alt om belastende saker i mediene.

Redelighet

Når det kommer til det nye høyre tas silkehanskene av. Det krever grundighet og nøyaktighet. Det krever også uavhengighet. Noen mener at Document skal være talerør, men det kan et seriøst organ ikke være. Det kan kun forsøke å belyse sakene fra mange kanter. Siden makten er overveldende mot nye partier, faller det naturlig at man føler sympati for the underdog. Men det betyr ikke frakobling av den kritiske sans.

Det hjelper å vite hvor mediene står. Der Spiegel er liberal og sterkt anti-nye-høyre. Hvis Spiegel kan tilføye Pegida eller AfD skade så gjør de det. Die Welt er mer konservativ og ikke så fiendtlig. Avisen har et interessant intervju med politologen Werner Patzelt, professor ved Det tekniske universitet i Dresden. Petzelt bidrar til å normalisere AfD ved å sammenligne med andre nye partier som også fikk problemer: Piratpartiet brøt samme pga indre stridigheter, blant De Grønne har pragmatikere og fundamentalister kjempet om retningen i årevis. Men av en eller annen grunn glemmer mediene å dra slike paralleller. Det nye høyre behandles som noe særegent, som ikke har paralleller annet enn til den brune fortid.

Minefelt

Patzelt sier at et parti til høyre for CDU/CSU møter spesielle utfordringer. Tysklands fortid utgjør et veritabelt minefelt. Alt som kan forbindes med nasjonalsosialisme, rasisme eller antisemittisme utløser ramaskrik. Både blant Pegida og AfD har det vært tilfeller av slikt. Når mediene bevisst er på jakt etter kompromitterende materiale blir politisk arbeid vanskelig. Episoder risikerer å forvandles til politisk strid innad: Hvordan skal det håndteres?

Man må feie for egen dør, men uten å legge seg langflat for mediene.

AfD er grunnlagt av mennesker uten stor politisk erfaring. Det er prestisje og maktkamp sammenvevd med politisk uenighet.

Upåvirket

Men en ting forbauser Spiegel og die Welt: At stridighetene ikke synes å påvirke velgerne. Bak Spiegels forbauselse ligger åpenbart et ønske. Patzelt forklarer hvorfor mediene kan bli skuffet: De som sympatiserer med Pegida og/eller stemmer AfD er fed up med de etablerte partiene. De ønsker å sende et tydelig signal om at de aldri kommer til å stemme på dem igjen, hvis de ikke endrer kurs.

Det mediene ikke synes å forstå er at deres tendensiøse dekning i økende grad oppfattes av disse borgerne som en provokasjon rettet mot dem. De har begynt å forstå at det er de som er adressaten. At deres rett til å bli informert i et demokrati, ikke blir respektert. Når spørsmålene er så store som de er i dagens Europa, med spørsmål om samfunnets sammenhengskraft og frihet, blir et økende antall mediebrukere fremmedgjort. De oppfatter at mediene tilhører den andre siden.

Dette er en polarisering som mediene har bidratt til og de hiver kull på bålet hver eneste dag.

Demokratiet forutsetter en form for fairness. Hvis den ikke respekteres av de med makt, inntrer fiendskapet. Venstresiden var hele tiden opptatt av the underdog, av de med minst eller ingen makt. Nå er det de som har makten og de bruker den for alt det er verdt. En effekt er at det undergraver deres egen moral. I lengden kan heller ikke deres makt bestå hvis det de sier og gjør er stikk i strid med det de hevder å stå for. Da oppstår en egen form for hykleri, og det er den vi er vitne til nå.

Hykleri avføder kynisme. På begge sider. Heller ikke det er noe god føde for demokratiet.

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629