Tysklands innenriks­minister Nancy Faeser og Verfassungs­schutz-sjef Thomas Haldenwang legger frem en rapport om vern av den tyske grunnloven under en presse­konferanse i Berlin den 20. juni 2023. Foto: Christoph Soeder / DPA via AP / NTB.

Tysklands innenriks­minister Nancy Faeser (SPD) og hennes allierte Thomas Haldenwang, sjefen for den tyske innen­landske sikkerhets­tjenesten Bundesamt für Verfassungs­schutz (BfV), ønsker å forby det eneste opposisjons­partiet i landet, Alternative für Deutschland (AfD). For å få til et forbud som vil holde i retten, må Faeser og Haldenwang kunne fremlegge bevis for sine påstander om at AfD er høyre­ekstremt og en trussel mot demokratiet.

Nå ville det ikke ha vært noen forbrytelse å være høyre­ekstrem i et ordentlig demokrati, selv om man kunne definere hva det ville si eller bevise at AfD var det. Men i Tyskland anno 2024 er vi kommet langt fra et ordentlig demokrati. Det Faeser og Haldenwang ønsker seg, minner ikke bare om hvordan man behandlet dissidenter i kommunist­staten DDR, men i foruroligende grad også om hvordan nasjonal­sosialistene tok den uinnskrenkede makten i Tyskland i 1933/34. Man kan ta Tyskland ut av nazismen, men man kan åpenbart ikke ta nazismen – eller kanskje snarere tilbøyelig­heten til naziadferd – ut av tyskerne, i alle fall ikke ut av typer som Faeser eller Haldenwang, typer som utmerker seg ved å beskylde AfD for å bestå av potensielle nazister. Sånne typer er helt ute av stand til å se seg selv i speilet. Deres adferd og påtatte angst på vegne av et demokrati de ikke vet hva er, ville vært latterlig hvis alt dette ikke var så farlig.

For å skaffe bevis for hvor neder­drektige AfD-folk var, hjalp Haldenwangs BfV, som mer og mer ligner et politisk politi rettet mot regjerings­kritikere, det stats­støttede «forsknings­senteret» Correctiv med å produsere det famøse referatet av et møte på et hotel i Potsdam i november 2023, hvor AfD-folk skulle ha planlagt rasistiske masse­fordrivelser av tyske stats­borgere med opphav fra Midtøsten. Fra den 10. januar 2024 begynte den stats­dirigerte hetsen mot AfD i form av angivelig spontane masse­demonstrasjoner i tyske byer, hvor hundre­tusener stilte ut sin harme over AfDs diktatoriske planer. De stats­støttede mediene sluttet seg til troppene. Veien skulle dermed være åpen for et forbud mot partiet.

Dessverre for Faeser og Haldenwang falt Correctiv-historien raskt fra hverandre, ikke minst fordi en av deltagerne ved Potsdam-møtet, forfatnings­juristen Ulrich Vosgerau, vil gå til sak mot Correctiv for bakvaskelse. Correctiv-folkene fikk det selv travelt med å ro seg i land, og bedyret at de sannelig ikke hadde påstått at AfD-folk forlangte masse­utvisninger. Det var ikke desto mindre nettopp det inntrykket de skapte, og som Faeser og Haldenwang ønsket at de skulle skape.

Makthavernes frykt for og hat til AfD oppstod ikke først i januar 2024, og de vil ikke gi opp før de får knust partiet enten ved et direkte forbud eller ved å ødelegge partiets økonomiske grunnlag. Det siste kan skje ved at Forbundsdagen frater AfD stats­støtten som alle partier mottar.

Regjeringen og dens lydige medier har allerede i flere år arbeidet hardt for å bygge opp en kunstig, men likevel kraftig folkelig stemning mot et ikke særlig veldefinert, men angivelig truende og innflytelses­rikt høyre, hvis farligste uttrykk er AfD. Denne stemningen har bredt seg blant mange både yngre og eldre borgere som ikke vet stort om AfD, men som tror det de blir fortalt av mediene. Den har også bredt seg blant arbeids­givere, både offentlige og private. Er man AfD-velger, skal man holde kjeft om det. Blir man avslørt, risikerer man å miste jobben og til og med bli utsatt for fysiske angrep, noe som har skjedd med adskillige AfD-folk.

Til tross for denne vedvarende, og i en rettsstat egentlig utenkelige, sjikanen av borgere som tillater seg å mene noe annet enn makt­haverne, forsvinner ikke AfD. Derfor må regjeringen ty til andre, mer direkte midler.

I 2022 la regjerings­partiet De grønne frem forslag til en Demokratie­förder­gesetz, altså en lov om fremme av demokratiet. Bak mange fine ord om demokrati var den dårlig skjulte hensikten å gi regjeringen frie tøyler i «kampen mot høyre», blant annet ved å finansiere regimetro mobb og propagandister. Kommentatoren Hadmut Danisch skrev at forslaget minnet ham nokså nøyaktig om loven nasjonal­sosialistene brukte i 1933 for i praksis å tilrane seg den uinnskrenkede politiske makten i Tyskland.

«Med fullmaktsloven av 24. mars 1933 overdro den tyske Riksdagen de facto den lovgivende makten fullstendig til den nye riks­regjeringen under Adolf Hitler, og opphevet dermed den makt­fordelingen som er grunnlaget for en demokratisk statsorden.»

Loven om demokratiets fremme ville på samme måte ha gitt regjeringen uinnskrenket makt i strid med makt­fordelings­prinsippet.

Loven ble aldri vedtatt, men i februar 2024, og i kjølvannet av de oppdiktede avsløringene fra Potsdam, fremsatte innenriks­minister Faeser med støtte fra Haldenwang en rekke forslag som på samme måte lover penger til regimetro propagandister og tar sikte på å kriminalisere kritikk.

Ifølge disse forslagene har politiske kritikere av regjeringen, og enhver som forhåner regjeringen eller staten, forspilt sine rettigheter. Feilaktige tanker, altså tanker som makthaverne ikke kan like, skal straffes, mens propagandister for regjeringen og dens politikk skal finansieres. Selv private møter mellom regjerings­kritikere som for eksempel Potsdam-møtet skal kriminaliseres. Utenlandske kritikere av regjeringen skal nektes innreise, akkurat som kritikeres bankkonti skal overvåkes for å se hvem de gir penger til og hvem de får penger av.

I en ikke altfor fjern fortid var hån, spott og latterlig­gjøring av makthavere helt naturlig i et fritt land. Sånn skal det åpenbart ikke være lenger i Tyskland. Den klassiske tyske kabaret­kulturen, hvor veltalende herrer på en scene drev kraftig gjøn med politikere, kultur­personlig­heter og andre oppblåste narrer av alle slag, må nå anses for å være utryddet. I løpet av få år har det lyktes makthaverne å snu det hele 180 grader. Grov kritikk av en regjering er ikke lenger en naturlig, uunnværlig rettighet. Nå er det kriminelt. Å være regjeringens lydige redskap er ikke lenger tegn på en feig og ynkelig karakter, men roses som ansvarlig og belønnes med skattemidler.

Faesers og Haldenwangs forslag tar åpenlyst sikte på tanke­kontroll, noe som i gamle dager ville ha blitt ansett som aldeles uforenlig med fundamentale rettigheter. Med disse forslagene vil de i demokratiets navn ta DDR-metoder i bruk mot det egentlige demokratiet, som i Tyskland nå representeres best av AfD.

Om man skal fortsette med de foruroligende parallellene til nasjonal­sosialistenes makt­overtagelse i 1933–34, er det nærliggende å sammenligne Faesers forslag om på forskjellige måter å kriminalisere kritikk av regjeringen med den såkalte Heim­tücke­gesetz, altså loven mot nedrige angrep på stat og parti av 20. desember 1934. Den kriminaliserte alle ytringer som angivelig kunne skade riket eller riks­regjeringens eller partiets anseelse, uansett om ytringene var sanne eller falske. «Den som forsettlig om saksforhold fremsetter eller sprer en usann eller grovt misvisende påstand som alvorlig kan skade rikets vel eller riks­regjeringens eller Det nasjonal­sosialistiske tyske arbeider­partiets eller dets under­avdelingers anseelse, straffes med fengsel i opp til to år.»

Det er nøyaktig hva Faeser og Haldenwang ønsker å gjøre med sine kritikere: å gjøre uenighet med regjeringen om vesentlige saker, særlig den muslimske masse­innvandringen, til en forbrytelse.

Vil det lykkes?

Optimister i AfD mener nei. Selv i dagens Tyskland vil det bli vanskelig å få et partiforbud igjennom Forbundsdagen, for ikke å snakke om forfatnings­domstolen i Karlsruhe, der et slikt forbud ville bli overprøvd. Pessimister som AfD-politikeren Petr Bystron er mer bekymret. Han peker på at den hatstemningen mot AfD som er blitt pisket opp i brede lag av befolkningen, allerede har gjort det mer enn vanskelig for mange å bli igjen i partiet, enn si melde seg inn. Han frykter at denne stemningen mer enn noen lov vil bryte ned partiet ved å fordrive og avskrekke de dyktigste – de som kunne bære partiet frem til regjerings­deltagelse i én eller flere delstater, og dermed reell politisk innflytelse. Bystron er selv skolelærer av utdannelse, men erkjenner at han ikke vil få jobben sin tilbake den dagen han ikke lenger sitter i Forbundsdagen.

Kampen mot AfD i Tyskland er bare én av de mange frontene i disse dagers konfrontasjoner mellom dem som ennå husker hva demokrati bør være, og de tallrike makthaverne i politikk, næringslivet, kulturlivet og mediene – ikke bare i Tyskland, men i nær sagt alle vestlige land – som mener seg berettiget til i et falsk demokratis navn å tvinge alle som er uenige med dem, til taushet. De mener sig berettiget fordi de i egne øyne har rett – om AfD, om truslene mot demokratiet, om islam, om klima, om USA, om Israel, om Ukraina. Og i motsetning til tidligere tider, hvor folk kunne være uenige uten at den ene siden frakjente den andre alle rettigheter, og uten at noen av sidene hevdet å stå for den fulle sannhet, hevder de nye makthaverne nettopp at de sitter med den endelige sannheten om disse tingene, og hvis man bestrider den, må man være motstander av sannheten. Det var sånn sett heller ikke kriminelt før i tiden, men sannhetens voktere er blitt svært nidkjære. De tåler stadig dårligere å bli motsagt.

Denne skrøpelige irritasjonen reiser imidlertid spørsmålet: Hvor solid er egentlig denne sannheten, det være seg om AfD eller alt mulig annet, hvis dens forsvarere reagerer sånn som de gjør på kritikk? Det er et spørsmål som favner langt videre enn kampen om AfD i Tyskland.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!