Tysklands forbundspresident Frank-Walter Steinmeier, som ifølge grunnloven skal være upolitisk, krevde på tv 21. januar en «union av alle Tysklands demokrater» mot «høyreekstremister». Alle forsto at han siktet til det eneste opposisjonspartiet, Alternative für Deutschland (AfD). Samme helg demonstrerte ifølge media hundretusenvis av vanlige borgere mot AfD over hele Tyskland. I Aachen bar demonstrantene bannere som oppfordret til drap på AfD-velgere. Politiet var til stede, men gjorde ingenting, selv om oppfordring til drap, av politiske grunner, ville være ulovlig i en rettsstat. De siste ukene har imidlertid vist at Tyskland ikke lenger er en rettsstat.

Siden 10. januar har regjeringen, media og frivillige organisasjoner radikalt intensivert sin allerede langvarige kampanje for å demonisere og knuse AfD, i strid med den tyske grunnloven, riktig rettspraksis og demokratisk skikk. Riktignok har partiet kun 78 av 736 mandater i Forbundsdagen, men målinger tyder på at det vil oppnå 30 prosent eller mer av stemmene i delstatsvalgene i Sachsen, Thüringen og Brandenburg i september og ved EU-parlamentsvalget i juni. På den annen side ligger det sosialdemokratiske partiet (SPD) an til å bli kraftig redusert.

AfD er et parti på fremmarsj takket være de økonomiske og sosiale katastrofene som den sittende regjeringen til SPD, De Grønne og FDP (en gang liberale, nå stort sett woke) har forårsaket med åpne øyne de siste årene: fortsatt masseinnvandring av «asylsøkere», «med påfølgende kriminalitet, skyhøye energipriser takket være regjeringens klimahysteri, nært forestående forbud mot forbrenningsmotorer av samme grunn, akutt boligmangel i store deler av landet, smuldrende infrastruktur og en økende følelse av usikkerhet og frykt for fremtiden.

Utsiktene til at AfD vil kunne danne regjering i flere stater, og kanskje til og med én gang nasjonalt i løpet av ikke så mange år, har i flere år drevet den politisk-mediale eliten til vanvidd og til å ønske partiet forbudt med den begrunnelse at det er grunnlovsstridig. Ingen har greid å forklare hvordan AfD er grunnlovsstridig. I stedet tyr de til uhensiktsmessige anklager som for eksempel den kristeligdemokratiske (CDU) regjeringssjefen i den største delstaten, Nordrhein-Westfalen, Hendrik Wüst. Ifølge ham er AfD «et brannfarlig naziparti» som ikke står på grunnlovens grunnlag. Ordet «nazist» alene får mange mennesker til å gå fra forstanden, og da er det ingen grunn til ytterligere å rettferdiggjøre kravet om forbud.

På lignende måte så Eva Quadbeck, som er redaktør i et journalistnettverk medfinansiert av SPD, frem til razziaer og husransakinger av kritikere av regjeringen og AfD-sympatisører i en debattrunde i ZDF. Slike mennesker burde alle «straffes», mente hun, og møtte ingen motforestillinger fra innenriksminister Nancy Faeser (SPD), som var med i runden.

Denne tv-debatten, som ikke er unik, er et slående eksempel på det korrupte og korrumperende samarbeidet mellom den politiske eliten og medieeliten. Et regjeringsparti, SPD, betaler indirekte den fanatiske journalisten som i det offentlig finansierte ZDF kommer med et uforskammet krav som vil være opprørende i en rettsstat, og som mottas uten innvendinger av en statsråd fra samme parti. Å kreve angrep på regjeringskritikere er i seg selv mer grunnlovsstridig enn noe du kan anklage AfD for.

De dypere trendene som gir AfD økende støtte, har vært synlige i en årrekke. Hvorfor var det nettopp i januar 2024 at makthaverne begynte å opptre så skamløst og så åpenlyst diktatorisk i sitt forsøk på å ødelegge landets eneste demokratiske opposisjon?

Første del av forklaringen finner vi i de omfattende demonstrasjonene mot regjeringen, som startet 8. januar. Den dagen brøt den langvarige folkelige misnøyen ut i form av massive demonstrasjoner i flere storbyer, ledet av bønder i traktorene sine. På overflaten handler protestene om regjeringens plan om å legge ytterligere byrder på landbruket. Under overflaten handler disse protestene, unike i tysk historie, om det faktum at flere og flere tyskere begynner å forstå at regjeringen er deres fiende. Det er ikke bare bønder som protesterer. En femtedel av demonstrantene er ikke bønder, men andre selvstendig næringsdrivende eller rett og slett mennesker som er lei av inflasjon, masseinnvandring, klimahysteri og en regjering som ikke gjør noe for å løse problemene, men som bare gjør dem verre, mens de kriminaliserer kritikere. Protestene nyter også støtte fra 70 prosent av velgerne. For regjeringen og dens lydige medier handlet det derfor etter 8. januar om å finne noe som kunne avlede oppmerksomheten fra protestene og hindre dem i å komme AfD til gode.

Dette “noe” skulle vise seg å være et dokument som ble kjent for den bredere offentligheten to dager inn i protestene, dvs. 10. januar. Vi vet ikke når regjeringen først fikk tak i det, men det skjedde trolig noen uker tidligere.

Her er vi ved andre del av forklaringen på hvorfor angrepene på AfD eksploderte etter 10. januar. Dokumentet stammer fra det George Soros-støttede “forskningssenteret” Correctiv. Det er angivelig en oversikt over et møte som fant sted 25. november 2023 på et hotell i Potsdam. Her diskuterte noen forretningsfolk og AfD-delegater hvordan regjeringen kunne utvise avviste asylsøkere.

Selve møtet var uinteressant. Det som ble en sensasjon utbasunert med alle maktmidler, var det som ble skrevet i «referatet», som slett ikke er et referat, men politisk hatpropaganda. Det ble opplyst at den identitære tenkeren Martin Sellner under møtet skulle ha krevd massedeportasjoner av tyske statsborgere. Correctiv mente også at det var viktig å nevne at møtet fant sted åtte kilometer fra villaen i Berlin-forstaden Wannsee der toppmøtet i Hitler-Tyskland i januar 1942 planla den videre gjennomføringen av jødeutryddelsen.

Correctivs dokument oser av ondsinnet fantasi og billig emosjonell porno. Intetanende lesere fikk følelsen av at det dreide seg om et hemmelig møte på et mistenkelig sted for en samling potensielle massemordere, som modige Correctiv-folk hadde infiltrert, og som de nå modig rapporterte den grufulle sannheten om.

I de regimelojale og statsstøttede mediene ble det sagt at møtet hadde vurdert «flytting» av millioner av mennesker, hvor mange ville omkomme. At noen AfD-personer deltok i det virkelige møtet, ble i media til at AfD gikk inn for blodige utvisninger. At Martin Sellner hadde holdt et foredrag, ble utlagt som om han hadde foreslått massedeportasjoner.

De som har makten, lar de påfølgende uken media og frivillige organisasjoner drive hverandre inn i hysteri. 17. januar ble kulturlivet mobilisert ved opplesning av Correctivs tekst i Berliner Ensemble teater. To dager senere, 19. januar, startet de angivelig populære massemarsjene mot AfD.

Kronologien er avslørende. Etter 8. januar manglet regjeringen et verktøy for å avlede oppmerksomheten fra traktorprotestene. Correctivs dokument, som var noen uker gammelt, kunne nå produseres og brukes. Det lyktes, i den grad de regimelojale mediene helt sluttet å rapportere om protestene og i stedet brukte all sin energi på den fiktive trusselen fra AfD.

En av deltakerne på møtet var konstitusjonsadvokaten Ulrich Vosgerau, som er kjent for å være anti-islam. Han kan naturligvis ikke gjenkjenne Correctivs «rapport». Men «fordi Tyskland er et galehus, har ‘Correctivs’ formodninger om Martin Sellners hemmelige tanker nå i en uke blitt annonsert som «avsløringer» som følge av en ‘etterforskning’», skriver han, og erklærer at han vil saksøke Correctiv for bakvaskelse.

Regjeringen og media vil fortsette sin harde kamp mot AfD. Neste steg blir å frata partiet den statlige støtten som alle partier over en viss størrelse får. Den tyske forfatningsdomstolen, som måtte avgjøre en slik sak, har nettopp tatt bort statsstøtten til det mikroskopiske, høyrenasjonalistiske partiet Die Heimat. Mange ser her en fin presedens for å gjøre det samme mot AfD. Skulle det lykkes, vil det ikke være nødvendig med et formelt forbud. Partiet vil dø, og med dét de siste restene av demokratiet i Tyskland.

«Det er derfor av vital betydning for staten at den bruker all sin makt til å undertrykke avvikende meninger», skrev en tidligere tysk propagandaminister. Frank-Walter Steinmeier, hele den tyske regjeringen, de statsstøttede, regimelojale mediene og de statsstøttede, regimelojale kulturpinglene er rørende enige med Joseph Goebbels i det synet, og de handler helt i hans ånd.

Det tyske demokratiet døde først i 1932–34. Man må være forsiktig med historiske paralleller, ikke minst fordi makthaverne i media og politikk så aggressivt svinger naziklubben for å knuse AfD. I dag kommer ikke trusselen fra et enkelt, modig politisk parti, men fra selve maktsystemet. Derfor kan resultatet godt bli det samme.

Mer om det senere.

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.