2022 var året da den tyske elitens ufortjente selvtilfredshet ble avslørt en gang for alle. Det historiske vendepunktet Olaf Scholz lovte i februar, ble aldri gjennomført. Illusjonene om et bedre Tyskland er knust.

I slutten av februar, rett etter at Russland invaderte Ukraina, kunngjorde den tyske kansleren Olaf Scholz at Tyskland var kommet til et historisk vendepunkt (Zeitenwende). Talen ble godt mottatt på den tiden. Scholz så ut til å signalisere at Tyskland måtte endre sine politiske prioriteringer.

Det måtte bli slutt på avhengigheten av russisk gass. Å tro på en permanent fred i Europa var ikke lenger akseptabelt. Det var på tide at Tyskland virkelighetsorienterte seg.

Regjeringen bevilget 100 milliarder euro til å forsterke det lenge ignorerte tyske forsvaret. Dette skapte optimisme en liten periode, helt til dette ble fulgt opp med en dobbelt så stor bevilgning til å videreføre og eskalere det grønne skiftet.

Etter å ha blitt slaktet hele tre ganger av den tyske riksrevisjonen, var Merkels katastrofale drøm om Energiewende ennå ikke avgått ved døden, viste det seg.

Ti måneder senere har motet og besluttsomheten uttrykt i Zeitenwende-talen nesten forsvunnet, skriver Sabine Beppler-Spahl i Spiked.

Allerede i sommer begynte kommentatorer å stille spørsmål om hva Tyskland egentlig foretok seg for å realisere løftene til Scholz. Forsvaret ble ikke merkbart forsterket. Støtten til Ukraina var for liten og kom for sent.

Troen på Scholz forvitret raskt. I september konkluderte enkelte eksperter slik:

– With his Zeitenwende speech, Scholz was the man of the hour, but [he] has done almost nothing significant to follow through.

Scholz’ regjering skal selvsagt ikke bære ansvaret alene. Angela Merkel har et stort ansvar for den gryende tyske katastrofen, etter å ha stengt ned kjernekraften og gjort Tyskland avhengig av russisk gass og stillestående vindturbiner.

It was her government’s decisions, not Scholz’s, that paved the way for today’s energy shortages and the resultant economic crisis.

Samtidig åpnet hun slusene til Europa og skapte en massiv migrasjonskrise som har kostet kontinentet tusenvis av milliarder euro og tusenvis av dødsfall.

Resultatet av de kombinerte feilgrepene er en økonomisk krise i Tyskland som truer med å rasere hele eurosonen.

Tysk økonomi mot stupet, kan ramme hele eurosonen

Akkurat som Støre, kan Scholz riktignok legge noe av skylden på forgjengeren, med god grunn. Det hjelper dog ikke: Det er de som sitter ved roret nå, og hverken Merkel eller Solberg har muligheten til å løse de eksisterende problemene.

Men både Scholz og Støre fortsetter i forgjengernes katastrofale spor, og viser ingen vilje eller evne til å endre kurs. Klimahysteriet vedvarer, migrasjonen vokser dramatisk, og alle fokuserer på LGBTQ, mens ingen bryr seg om de ruinerte og totalt ignorerte skattebetalerne.

Samtidig fortsetter Tyskland å flørte med autoritære stater, selv etter å ha brutt forbindelsene til Putin og Russland. Til tross for at økonomiminister Robert Habeck i september skrøt av at Tyskland ville innta en mer kritisk holdning til Kina, har det motsatte skjedd.

Germany remains even more economically dependent on China than it had been on Russia.

Det sier mye om i hvilken retning Tyskland er på vei, når Habeck fra Die Grünen i tillegg til å være økonomiminister også er visekansler og ansvarlig for klimatiltak.

Noen uker etter Habecks uttalelser ble Scholz den første vestlige lederen som besøkte Kina etter at CCP hadde erklært at Xi Jinping skulle være president for livstid.

Under fotball-VM forsøkte det tyske landslaget å posere med LGBTQ-rettigheter, og den tyske innenriksministeren Nancy Faeser bar et OneLove-armbånd for å vise sin høye moral.

Samtidig signerte tyske myndigheter en 15 års avtale om leveranser av LNG fra Qatar. Hykleriet var skrikende. Det tyske landslaget i fotball måtte reise hjem i skam, og denne skammen må den tyske regjeringen dele.

Meningsmålingene viser at det tyske folket ikke verdsetter det som foregår. I en måling i desember svarte 63 prosent av de spurte at de var misfornøyde med regjeringens prestasjoner. Hvis det hadde blitt gjennomført valg i dag, ville regjeringen miste makten.

Parallellen til norsk politikk er åpenbar.

Regjeringen forsøker desperat å endre fokus, og trusselen fra ytre høyre ble maksimalt utnyttet i desember.

This all came to a head in early December, when justice minister Marco Buschmann announced a nationwide raid against a suspected far-right terrorist network. Twenty-three people were arrested and they now stand accused of planning an armed attack on the Bundestag.

Ledende politikere ber om at partiet Alternative für Deutschland (AfD), som nå opplever vekst på meningsmålingene, skal forbys.

Tyskland: De grønnes partileder mener et forbud mot AfD må vurderes

Men AfD opplever vekst fordi tiltroen til den sittende tyske regjering er knust. Den tyske eliten har mistet all autoritet.

De har avslørt både sin ufortjente selvtilfredshet og utmattelsen av deres politiske verdensbilde. Sånn sett føles det veldig som slutten på en epoke.

Både Norge og Tyskland skriker etter nye krefter. De utslitte og hjelpeløse (eller ondskapsfulle) elitene må skiftes ut hvis historien skal oppnå et sårt trengt vendepunkt.

Vi trenger helt nye krefter, med en helt annen forståelse av virkeligheten.

Spørsmålet er om slike krefter eksisterer, etter flere tiår med hjernevask i woke, multikultur, globalisme, antinasjonalisme og klimahysteri.

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!