Gjesteskribent

Bildet: Alexander Gauland ankommer valgvaken 24 september, natten som forandret tysk politikk. Foto: Christian Mang/Reuters/Scanpix

AfD – Alternative für Deutschland – fikk som kjent 13 % av stemmene ved valget i Tyskland sist søndag. De rykker inn i den nye Forbundsdagen med hele 93 representanter. En valgseier av dimensjoner, men hva slags parti er AfD?

Selv foretrekker jeg å vise til programmet når jeg skal begrunne min sympati for det unge partiet stiftet i 2013. Jeg skal her trekke fram et par eksempler. Ut fra programmet oppfatter jeg at partiet frykter kulturell disintegrasjon i landet, dersom antallet innvandrere blir for høyt. For å opprettholde folketallet må i stedet fødselstallene økes. I programmet fra 2016, punkt 5.4 heter det: «AfD vil anerkjenne foreldres innsats ved fødsel, forsørgelse og oppdragelse ikke bare ideelt, men også materielt.» Ideelt er viktig. Det er etter min oppfatning anerkjennelse det er mangel på, heller enn penger. En av årsakene til lave fødselstall i Europa er nettopp det at barn oppfattes som et spørsmål om kalkyle – lønner det seg? Alternativet er å se barn som et gode i seg selv, som livsutfoldelse og som et viktig bidrag til samfunnet.

Å se barn som et gode i seg selv er en «verdi». Det er vel etter hvert blitt langt mellom de felles verdiene i det tyske så vel som det norske samfunnet. Å styrke den nevnte verdien som et fellestrekk i kulturen (og kanskje verdifelleskapet generelt), høyne fødselstallene og en politikk for lavere innvandring henger sammen. AfD har for øvrig et program som skal dekke alle politiske områder, og som finnes i norsk oversettelse.

Men hva sier Gauland?

Langt mer populært enn å vise til programmet er det imidlertid, ikke minst i mediene, å vise til hva f eks Gauland har sagt. Alexander Gauland er nestleder i partiet. Han blir nå ofte sitert for følgende utsagn valgnatten: Vi skal «jage» fru Merkel hver eneste dag! (Fritt oversatt) Det tyske ordet «jagen» betyr både det å jakte på, jage bort og kan bety noe i retning avløse. Uansett klinger det aggressivt. Dette står i grell kontrast til den landsmoderlige stil som Merkel inntok i valgkampen. Også her kan man snakke om verdier. Merkel framstår som moderlig, mens Gauland framstår som åpent aggressiv. Jeg tilføyer at aggressiv fra min side brukes i en vid betydning og ikke skal forveksles med usivilisert. Det er kanskje et poeng for Gauland at åpen verbal aggressivitet skal være tillatt.

Riktig nok er ikke alle utsagn fra de etter hvert mange AfDerne som sitter i delstatsparlamentene rundt omkring i Tyskland like siviliserte. Avisa Die Zeit har fanget opp følgende fra en representant i Sachsen-Anhalts hovedstad Magdeburg: «Også i Tyskland burde man putte homoseksuelle i fengsel» Ikke bra, selvfølgelig. Utsagnet kom riktig nok ikke fra parlamentets talerstol, men ble ropt fra salen som en kommentar (noe som ikke er noen sjeldenhet i dette landet, som ellers er kjent for orden). Dei Zeit ser det altså slik at dette ropet fra salen bør siteres i den artikkel som i skrivende stund, tre dager etter valget, ligger på toppen i deres nettutgave. Artikkelens tema er hva man har i vente når AfD rykker inn i forbundsdagen.

Jeg vil si at Die Zeit her er representativ for tyske journalister på den måten at man gjerne trekker fram kritikkverdige og aggressive utsagn fra representanter fra AfD. Programmet siteres ikke. I beste fall gjengis enkelte programpunkter, og da med journalistenes og motdebattantenes egne ord. Eller aller helst omtales det AfD står for i stikkords form, og stikkordene er også da i høyeste grad «egne». De to mest brukte er «høyrepopulistisk» og «fremmedfiendtlig». Men er man ikke selv aldri så lite fiendtlig hvis man f eks karakteriserer en politisk motstander som «fiendtlig»? Og desto mer når man gjør det som journalist om en politisk aktør.

En populær forestilling har vært at tilhengerne av AfD er tapere. Det skal dreie seg om arbeidsløse og mindre velstående folk i øst som ikke har klart den nye tid. En undersøkelse (gjengitt i Die Zeit 24/9-16) viser imidlertid at dette langt fra er tilfelle. AfD får stemmer fra folk heller over enn under det økonomiske gjennomsnittet. Antallet som stemmer på AfD er dessuten blitt alt for høyt til å kunne være et parti for «tapere». I delstaten Sachsen ble f eks AfD største parti.

«De Blå» – enda et nytt parti i Tyskland?

Mens AfD konstituerer sin 93 sterke parlamentsgruppe, er hun som var partileder inntil mandag, Frauke Petry (42), gått ut av partiet og er dessuten i ferd med å stifte enda et nytt parti. Partiet skal hete «De blå». Det blir i så fall AfDs andre avskalling med nydannelse siden starten i 2013.

I begge tilfeller kan det dreie seg om folk som finner Alexander Gaulands og andres utsagn om Tysklands fortid utålelige. Gauland har altså ikke bare snakket om å «jage» kanslerinnen, han har også f eks sagt at Tyskland i dag bør kunne være stolte av deres soldaters forsvar av landet under den annen verdenskrig – slik England er stolt av Churchill og Frankrike av de Gaulle.

Et uheldig utsagn etter min mening. Tysklands fortid og historie er et «minefelt». Man kan mene, ikke bare hva man vil om, men også hva man vil med, et utsagn på dette området – det er likegyldig når du opptrer offentlig, for du må da bare pent følge reglene. Her er så sterke tabuer at det er ytterst vanskelig å si noe som helst bortsett fra å gjenta de faste, nesten rituelle utsagnene som f eks at nazi-regimet var en «forbrytelse» og at Tyskland ble «befridd» gjennom de alliertes okkupasjon. Men hvor riktige disse bekjennelsene enn er, så sier de neppe hele sannheten. Det kan etter min mening være på tide å få fram mer sannhet om Tysklands fortid i det forrige århundre. AfD forsøker dette. Gaulands forsøk ovenfor var imidlertid etter min oppfatning ikke vellykket. Skal man gå inn på krigen, må det være bedre å forsøke å trekke de allierte noe ned enn å forsøke å trekke Tyskland opp. For øvrig er spørsmålet om krigen mer enn et spørsmål om hvordan en i ettertid ser på legitimiteten eller illegitimiteten i de alliertes og Tysklands handlinger og krigføring. Spørsmålet er også hva som er blitt de politiske og kulturelle konsekvensene senere og i dag.

Petry

Tilbake til Petry, så vil hun nå ifølge eget utsagn danne et parti etter forbilde av det spesielle partiet CSU. Jeg mener dette kan være en politisk genistrek. Her må man ta i betraktning hva slags parti CSU er. Helt siden 1949, da dagens politiske system ble dannet, har CSU vært sett som en «avlegger» av CDU, altså Merkels parti. Selv om CSU deltar i rikspolitikken, har det som kjent sin basis bare i delstaten Bayern. (CDU finnes til gjengjeld ikke i Bayern.) Da den nå avtroppende såkalte «store koalisjon» mellom Merkels CDU og det sosialdemokratiske SPD ble dannet i 2013, var det formelt sett en koalisjon mellom tre partier, hvorav CSU utgjør det tredje. Ja, ikke bare formelt. Sett på avstand fra Norge slår en uten videre sammen de to kristelig-demokratiske partiene til ett, men i realiteten er CSU et selvstendig parti og mer konservativt enn CDU.

Petrys plan er etter det hun sier nå å danne et «CSU for hele Tyskland». Det geniale ligger etter min mening i å kombinere noe veletablert og noe radikalt nytt. CSU er et veletablert parti på grensen til det adstadige. De er vant til gode valgresultater og har rent flertall i delstatsparlamentet i Bayern. De har altså en uhyre sterk stilling i sin hjemstat. I Tyskland ellers ser en på dem, som på Bayern ellers, med et lite smil og samtidig med en viss beundring. Men selv om CSU ikke er helt som Merkel, ville ingen finne på å se på dem som farlige, fremmedfiendtlige eller ekstreme. Det var kanskje en genistrek i sin tid å danne et eget kristelig–demokratisk parti for det kulturkonservative Bayern. Like genialt kan det i dag være å overføre denne ideen til det øvrige Tyskland. Lengselen etter noe tilsvarende kan nå vise seg å finnes over hele landet. Jeg antar at landsmoder Merkel nå oppfattes som sosialdemokratisk og det i så fall etter min mening med rette. Du skal se at den nåværende CSU-leder, Horst Seehofer (68), sin fremtidige etterfølger og Petry vil finne hverandre en dag.

Jo mer nytt, jo mer konservatisme?

Tysk politikk er igjen blitt spennende – takket være AfDs valgseier. AfD har naturlig nok reagert kjølig på Petrys utmarsj og på hennes planer om et nytt parti. Men etter min mening er det ønskelig å unngå fiendtlighet mellom de to. At det finnes flere alternativer utenfor den sosialdemokratiske korrekthetens golde landskap, kan på sikt bli til en fordel for alle som vil noe annet.

Vel å merke så lenge alle holder seg over sperregrensen (på 5 prosent). Men la oss et øyeblikk unne oss den tanke, at dette er noe flere kan klare, endog med letthet! Det er noe felles for alle de veletablerte partiene, nemlig at de på ulike måter er i ferd med å «ta livet av» politikken og kanskje hele samfunnet. Politikk med liv, nye tanker, ja fri tenkning i det hele tatt, er det andre som står for. De «konservative» er i dag de som tenker nytt, og sosialdemokratiet med «venstresiden» er de som tenker uniformert (for ikke å si uinformert). I den grad de etablerte partiene tar livet av både politikken og samfunnet, er det på tide å skape ikke bare ett alternativ, men kanskje flere. Et helt nytt politisk landskap kan oppstå. Det utgamle, endimensjonale høyre-venstre-kartet fra 1789 kan endelig komme på historiens skraphaug.