Sakset/Fra hofta

Først en negativ bekreftelse på fenomenet: Dominiqe Strauss Khan var on his own så fort han havnet i trøbbel på Sofitel-hotellet i New York. Det ble nevnt av norske medier at han hadde vært aktuell som presidentkandidat, men aldri for hvilket parti. Den slags ordre trenger man ikke gi skriftlig i NRK og andre mediehus. Det skjer under opplæring, fra de går på Journalisthøgskolen, eller i økende grad: fra barneskolen.

Måten man formidler politisert oppdragelse/pedagogikk på begynner allerede i barnehaven. Barna lærer seg at visse ting skal omtales på bestemte måter.

Denne metodikken går helt tilbake til den franske revolusjon og jakobinernes terrorvelde; den moderne meningsterroren begynte her og ble akkompagnert av giljotinen. Senere skulle bolsjevikene utvikle verktøyene slik at de kontrollerte fortiden, både fysisk – ved å utslette mennesker – og omskrive historien.

Totalitære bevegelser har affinitet for hverandre. De er slektninger. Del av samme familie. Kommunister og nazister sloss i gatene, men kunne politisk samarbeide i Berlin. Stalin hadde mer sans for Hitler enn vestmaktene. Han nektet å tro at Hitler kom til å angripe ham.

Denne blod er tykkere enn vann-følelsen gjelder fortsatt. Til tross for at Muren falt og imperiet gikk i oppløsning, har mange venstresosialister refleksene i behold: Når Moskva angripes, vekkes de til live. Da er det «Putin kan ha gjort mye galt, men… » Dette men vokser til det tilter fremstillingen av krigen. En aggresjonskrig blir tryllet bort og gjort til et spørsmål om – blod og jord!

Redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen  har konsekvent tatt Putins parti. Ikke slik at han hyller ham, men sympatien ligger på Russland side. Det gjør ham til medløper i en aggresjonskrig som truer Europas sikkerhet. Intet mindre.

I onsdagens leder kommer dette tydelig frem.

vladimir-putin-night-wolves-biker-gang-1

foto: Putin som don med leder av den russiske motorsykkelkluben Nattulvene, Alexander Zaldostanov. En blanding av Dark Knight og Gladiator.

Når man har de siste dagers bilder på netthinnen av sønderskutte boliger og mishandlede regjeringssoldater, blir dette spesielt. Braanen klarer i noen få setninger å blamere seg og avisen:

I deler av vestlige medier framstilles konflikten i Ukraina som et ensidig resultat av russisk aggresjon. Nato svarer da også på situasjonen med å opprette nye kommandosentra i Polen, Litauen, Latvia, Estland, Romania og Bulgaria. Hvis problemet hadde vært en russisk militær invasjon av Ukraina, ville løsningen vært enkel, å drive russiske tropper tilbake. Men etter alt å dømme finnes det ikke regulære russiske tropper i landet.

Gammelt sovjetisk ekkokammer: Det er NATO som er aggressivt. Sammenholdt med siste setning: at det ikke finnes russiske soldater i landet – blir dette et stykke vemmelig Putin-propaganda.

Kreml arbeider på sin side målbevisst for å hindre at Ukraina blir med i Nato, noe som oppfattes som et forsøk på militær innringning av Russland.

Det høres ut som om det er Russland som er trengt opp i et hjørne av en aggressiv motpart! «Russland arbeider» – litt av et arbeide. Innringning er dessuten sovietspeak, og det er akkurat samme offerargumentasjon islamister og sosialister har til felles. Det er the perfect cover for krig.

Blod er tykkere enn vann. På samme måte tok norsk venstreside parti for Slobodan Milosevic under Balkan-krigene. Han kom fra sosialistpartiet og snakket dets språk. Bak kritikken av Kristin Halvorsen og Erik Solheims støtte til NATOs bombing av Serbia lå noe av det samme grumset som Braanen reflekterer.

Ordet grums er helt på sin plass, for Putins mål er ikke å avverge NATO-medlemskap, det er å avverge at Ukraina blir et demokrati. Putin vil aldri tåle et demokrati på dørstokken, ikke fra et land på 40 millioner som har så sterke forbindelser til Russland. Det er den virkelige grunnen, og Braanen tar på Klassekampens vegne parti for et autoritært kleptokrati som truer Europa med krig.

Oppsummering: Totalitære ligner på hverandre. Enten de er svarte (fascister), brune (nazister), røde (stalinister) eller grønne (islamister) – så har de noe til felles og de hater demokratiet mye mer enn de hater hverandre.

Les også

-
-
-
-
-