Sakset/Fra hofta

Alexis Tsipras sans for Putin og hans metoder reiser flere spørsmål. Hittil har oppfattelsen vært at det har vært høyrepartier som svermer for Putin.

Tyske Die Linke hadde folk på Krim under folkeavstemningen. I Norge har Klassekampen både i reportasjer og på lederplass vist forståelse for Putin og ment at det er det gamle sovjet eller russerhatet som mobiliseres. En gammel SV’er som Stein Ørnhøi har vært inne på det samme. – Blod er tykkere enn vann, synes de å si. Ørnhøi omdefinerte også fellesskapet ut fra blod, på en for sosialister høyst tvilsom måte.

De gamle kommunistiske instinktene ser ut til å ha overlevd. Når Moskva havner i klammeri med Vesten, faller sympatien på russerne.

At man da havner i fanget på en en storsjåvinst og nasjonalist, som forøker sin makt med autoritære metoder, som har bygget opp en førerkult, og nå styrter nasjonen ut i krig og økonomisk uføre, synes ikke å affisere.

Putin utfordrer EU og Europa. Hvis Athen spiller hans spill kan det føre til store problemer. Den nye utenriksråden Federica Mogherini var kjent for å være Moskva-vennlig, og har lagt frem en plan som tilbyr et kompromiss: Moskva får beholde Krim, men trekker seg ut av Øst-Ukraina. Det vil være å gå på akkord med prinsippene bak sanksjonslinjen, som også NATO står for. En slik hestehandel vil også undergrave moralen innad i EU.

Det er altså ingenting mot hva Tsipras går inn for.

Front National har følere i Moskva, Nigel Farage i UKIP har rost Putin for å være Europas smarteste politikere. Hvis Putin nå får en fot innenfor på regjeringsplan, hva kan det avstedkomme? Hvis det nye høyre skulle velge Putins vei, vil det kunne få uante konsekvenser.

Russiske medier kjører på at Europas innvandrings og terrorproblemer er store og truer kontinentet. Moskva ønsker å svartmale mest mulig. Hensikten er åpenbar: å demoralisere europeere og få dem til å se seg om etter en sterk mann.

At det første venstreradikale partiet i regjering kombinerer kamp for nasjonal gjenreising med en allianse med en autoritær president som fører krig i et annet land, er mer enn tankevekkende. Putin utfordrer den europeiske sikkerhetsordningen, og han har nylig tatt en ny omdreining på spiralen ved å utvide kampene til Mariupol. Når EUs utenriksministre fordømmer drapene på 30 sivile, sier Hellas’ nye statsminister «nei». Det vil han ikke være med på.

Hva er det vi har i vente? Fra før er det flere østeuropeiske land som svermer for Putin, særlig Slovakia og Ungarn.

Hvor står det nye spanske protestpartiet Podemos i disse spørsmålene? Hittil har vi bare snakket gjeld og økonomi. Nå gjelder det krig og fred.

 

Les også

-
-
-
-
-