Kommentar

Narendra Modis valgseier i India markerer at regionale stormakter dreier mot høyre. Med et svakt USA kan det bety endrede maktforhold og et brudd på rådende trender.

En liten pekepinn: India – under dagens regjering – valgte å støtte Russland i striden om Krim. Også Israel avholdt seg fra å stemme for resolusjonen som fordømte Russland. India har ikke oppgitt sitt en gang gode forhold til daværende Sovjetunionen.

USA er ikke alene på scenen, spesielt ikke når det nøler. Da utnytter andre vakuumet.

I Japan representerer Shinzo Abe en mer patriotisk politikk. Det er foreslått å forandre paragraf ni i grunnloven som forbyr Japan å bruke forsvaret til noe annet enn selvforsvar. Japan kan ikke skyte ned en nordkoreansk rakett på vei mot California. I tilfelle USA havner i krig med Nord-Korea kan Japan strengt tatt ikke etterfylle amerikanske fly.

USA er derfor glad for at Japan nå redefinerer paragraf ni til å inkludere militært samarbeid.

Stereotyper/fordommer

Men vi vet at for den politisk korrekte eliten blir alle slike skritt fremstilt som suspekt eller illegitim høyreorientert politikk. Hvis det hadde vært Modi som støttet Putin ville det blitt fremstilt som en mørk allianse. Tilsvarende blir forslaget om å revidere Japans grunnlov  lett fremstilt som ny revansjisme.

Denne stereotype retorikken «låser» politikken og gjør den til en funksjon av moralsk dømmesyke. Det gjør politikk til et arsenal av klisjeer.

Odd Nerdrum mener malerkunst er kitsj. Dagens politikere har fått for seg at politikk er et sett klisjeer, skåret etter politiske korrekte grenser. Det gjør politikk til en blanding av svada og hysteri.

India er så stort at man ikke kan skubbe seg på det. Hvis Huntingtons clash of civilizations skulle utspille seg i verdens mest folkerike land, vil ikke Vesten ha så mye å si.

Vesten synes ikke å ha erkjent at det ikke lenger er sentrum i verden, og at konflikter utspiller seg helt uavhengig av deres innsats og mening.

Det sitter det langt inne å erkjenne. Også venstresiden er preget av dette med sin evinnelige antiimperialisme. Det er uttrykk for samme selvsentrering.

Handikap

Politisk korrekthet er en form for narsissisme. Et land som hengir seg til en slik retorisk konstruksjon blir etterhvert handikappet. Det vil ikke lenger forstå hva som skjer. Både i Norge og Sverige hersker en slik fromhet. Professorene som påpeker at Sverige i realiteten står uten forsvar gjelder i like høy grad Norge.

Two-legs bad...

Den politiske klassen i Norge har ikke hatt problemer med autoritære ledere hvis de bare tilhørte venstresiden. Hugo Chavez er her det grelleste eksemplet. Han beundret man på bred front. Nå er 40 drept under etterfølgeren Maduro. Han bestyrer et konkursbo, men det avføder ingen selvransakelse her hjemme.

Enhver dreining mot høyre derimot, blir brunbeiset, og i Modis tilfelle gjelder det hans forhold til den muslimske befolkningen. Ingen finner på å undersøke hvordan Kongresspartiet har oppført seg overfor de 180 millioner muslimene. Har de smurt dem for å få deres stemmer? Det er i så fall samme strategi som politiske partier ser ut til å legge opp til i Europa: de vil vinne de muslimske velgerne ved å stryke dem med hårene. At dette betyr å feie problemene under teppet, ser ikke ut til å bekymre dem.

Retorikk og propaganda

For å få ram på Modi og samtidig hans sympatisører i Vesten, blåser man opp hans angivelig negative behandling av muslimer. Det gjelder å så tvil om hans moralske habitus.

Det er ikke så viktig å finne ut hva som egentlig skjer. Det er på den moralske arenaen den virkelige kampen utspiller seg.

Det forvandler politikk til et spørsmål om retorikk og populismen ligger dermed innebygd som faktor. Dette er et spill alle kan lære seg. Etter sigende skal Modis tilhengere ha vært svært aktive på sosiale medier og slått tilbake angrep så fort de kom.

Erkjennelse?

Europa stanser opp når det møter en Putin som er enda mer kynisk og hensynsløs i sin retorikk enn EU selv overfor høyresiden. Kunne disse byger av løgn og forstillelse bringe dem til edruelighet? At kommunikasjon virker best hvis den er mest mulig sannferdig.

Et dypere skifte

Det skjer en dreining som gjør at den ultraliberalisme og sosialdemokratiske multikulturelle versjon som EU og Obama står for, får problemer.

Deres overbærenhet og grenseløshet er vestlig hybris i ny drakt.

Vesten har hele tiden levd på en forestilling om at alle vil det samme, dvs. som dem selv.

Det kommer til å bli tydeligere at det vil de ikke.

Vesten er i splid med seg selv. Dens hypertoleranse har nådd et metningspunkt. Hvis andre land som India markerer hvor grensen for deres toleranse går, hva vil Vesten si da? Skal Vesten sette dem på plass?

Spørsmålene vil bli sendt tilbake til et Vesten som lever med store selvmotsigelser. Og de vil bli enda større.