Sakset/Fra hofta

Noen har etterlyst red.s syn på Lars Gules aktive posisjon på kommentarsiden, i forhold til irettesettelse av hans motdebattanter. Hva er forskjellen? Kort sagt: Når det gjelder Lars Gule er jeg uenig i sak, mens noen av hans motdebattanter henfaller til utskjelling. F. eks. er det å raljere over hans påstått lave intelligens usaklig, og slår tilbake på avsender.

Gule har sine personlige oppfatninger. Det er andre referansepunkter og andre vurderinger enn de jeg legger til grunn. Vi har forskjellig virkelighetsoppfatning. Dermed er vi inne på et problem som er blitt tydelig den senere tid: Man diskuterer på helt forskjellige premisser. Der Gule får det ut til å høres ut som om islam og integrering passer inn i en normalitetsmodell, finner jeg dype forskjeller. Jeg mener vi i året som har gått har fått øynene opp for at islamisme representerer en ny totalitær ideologi, som er en variant av de vi kjenner fra det 20. århundre. Men den er basert på religion, og det gjør den annerledes og vanskeligere å beskrive og analysere for et sekulært samfunn som har vinket farvel til religion.

Jeg mener at f.eks. en bevegelse som Hizbollah har messianske, totalitære trekk, med oppriktig oppslutning og lojalitet, karismatisk ledelse, massebevegelse og avantgardetropper – milits og agitprop gjennom Al Manar-TV. Parallellene til nazismen og stalinismen er slående, men blir ikke trukket. Er det for ikke å støte, eller fordi vi frykter å ende opp i konfrontasjonsmodus?

Sommerens krig i Libanon ga for første gang inntrykk av at toneangivende deler av opinions-Norge flørter med å ta parti for Hizbollah. Forvarslet var den overraskende sterke støtten til regjeringskontakt med Hamas på vårparten.

Til tross for at Hamas gjennom snart et år har vist seg ute av stand til å styre, dvs. ute av stand til å treffe et valg om å hjelpe folket som regjering, og president Abbas var tvunget til å sette foten ned og utlyse nyvalg – så er det Abbas som blir anklaget for forsøk på statskupp av norske akademikere/forskere og journalister.

Senest i NRKs Verden på lørdag idag sier NUPI-direktør Sverre Lodgaard at Jonas Gahr Støhre og regjeringen har vist seg partiske. Da Støre besøkte Libanon nylig, snakket han utelukkende med Siniora-regjeringen, kritiserte Lodgaard, som sammen med Willoch mente den norske regjeringen bidro til å utløse en palestinsk borgerkrig.

Dette er oppsiktsvekkende signaler fra en mann som er leder av Aps utenrikspolitiske utvalg: Man etterlyser kontakt med en islamist-bevegelse som forsøker seg på statskupp.

Lodgaard og hans likesinnede vet selvfølgelig at de dermed tar parti i en kamp som spenner fra Teherans maktambisjoner til islamistenes drømmer om å gi USA og Israel «a bloody nose».

Det som er helt fraværende i deres synspunkter er en erkjennelse/påpekning av islamistenes genocidale tendens, til tross for at den er åpen og programfestet og stadig gjentas. Det hjelper ikke om man fordømmer Ahmadinejads uttalelser om å svi av Israel, hvis man i neste omgang går inn for støtte til Hamas og Hizbollah.

Når oppfatningene er så forskjellige, løser man ikke problemet med utskjelling eller stempling. Situasjonen er også på mange måter for alvorlig til å kaste bort tiden på personlige oppgjør. Situasjonen roper ikke på bombastiske karakteristikker, men et korrektiv til den norske hovedstrømsoppfatningen.

Det siste året har vi sett at representanter for den norske tenke- og væremåten både ønsker å forsvare vår trygghet og sikkerhet og samtidig går langt i retning av forståelse for den anti-vestlige fronten, tilsynelatende uten å forstå hvordan de legger grunnlaget for sitt eget nederlag.