Kommentar

Det heter at militsmennene er trukket tilbake fra Beiruts gater og at hæren overtar. Men ingenting blir som før. Hizbollah har slett ikke overlatt noe til hæren. De lar dem bare opptre som stråmenn. Kuppet i Libanon kommer til å få alvorlige følger.

Sheikh Nasrallah hisset seg voldsomt opp da regjeringen ville stenge deres separate telenett. Det var å angripe «resistance», «motstanden», mot Israel, mot alle som er Syrias og Irans fiender. Da kommer det blomstrende avhogde-hender billedspråket frem, bare at denne gangen mente Nasrallah det bokstavelig. Regjeringen sitter bare på nåde. Det har vært krise siden november 2006, da Hizbollah trakk sine statsråder ut av regjeringen. De har siden forlangt veto-makt, men agendaene er for tydelige: Syria venter i kulissene, og i mellomtiden har bombene eksplodert og minnet libaneserne om hva de har i vente. Da gjenstår bare volden.

De siste seks månedene har landet vært uten president. Hizbollah iverksatte teltleiren i sentrum av Beirut og har i praksis beleiret presidentpalasset. Gjentatte forsøk har vært gjort på å velge president, men parlamentets leder, Nabil Berri, har hver gang sørget for blokkering.

Libanon-krisen rommer alle elementer for en kjedereaksjon:

1. konflikten er mellom shia- og sunnier, den samme som har utspilt seg i Irak. Saudi-Arabia, Egypt og Jordan har advart mot økende shia-makt. («En shia-halvmåne – fra Iran til Libanon, – Mubaraks ord).
2. Den religiøse konflikten lar seg ikke skille fra kampen om regionalt hegemoni. Iran legger ikke skjul på at det ønsker en slik rolle, og at atomvåpen er et middel til å avskrekke USA.
3. Irans dristighet vil utløse mottrekk. Hizbollahs kupp vil med stor sannsynlighet garantere at Irans atomanlegg blir bombet.
4. Israel har nettopp bombet en hemmelig atomreaktor i den syriske ørken. Kan kuppet være et svar på dette? Israel risikerer en to-frontskrig.
5. Libanon var en gang et Levantens svar på Sveits: lappeteppet av folk og kulturer er ute av balanse. Den gamle maktfordelingen gjelder ikke. Hizbollah representerer en totalitær ideologi som ifølge sitt vesen må ha alt. Kun hæren hindrer nå Hizbollah å ødelegge Hariris skinnende TV-bygning.
6. Politisk betydning: Attentatet på Rafik Hariri utløste en folkebevegelse som tvang syrerne til å trekke seg ut. 14. mars-bevegelsen utløste Cedar-revolusjonen. Nå er det kontrarevolusjonen som slår tilbake.

7: De psykiske forsvarsverker

Igjen har vestlige, les: norske medier vist forståelse for et islamistisk kupp i et land. Første gang var i Gaza. Det er en indikator på en reorientering blant meningsdannerne i Europa/Norge: Sinioras regjering omtales konsekvent som provestlig eller amerikanskstøttet, mens Hizbollah bare er Hizbollah. Syrias likvidasjonslinje og ønske om reokkupasjon omtales sjelden eller aldri. I NRK finnes det bare to okkupasjonsmakter i Midtøsten: Israel og USA.

Korrespondenter som Odd Karsten Tveit har drevet og bedriver en systematisk desinformasjon om hva som står på spill. Man har på en måte valgt side på vegne av lytterne, og følger nå bare opp. -Det er igjen rolig i Beirut. I Lørdagsrevyen ble ikke Libanon nevnt med ett ord.

Hizbollahs seier er seieren til den største bølla, med flest menn, flest våpen, og størst henynsløshet. Norske medier greier ikke formidle alvoret.

Dekningen de siste fire dagene har hatt et preg av Sudetenland. Også Hitler spilte på det etniske kortet. Han hadde «grievances», og forsvarte tyskere mot urett. Han handlet. Mediene ga etter for den handlekraftige og således vant han momentumet. Det samme gjør dagens norske medier.

Informasjonsverdien i det de presterer er lav, men presentasjonsmåten forteller at de har valgt side. De ønsker å «forstå» Hizbollah. En nordmann er toppdiplomat for FN, og generalsekretærens sendebud til Libanon. Terje Rød-Larsen har nesten ikke vært hørt i norske medier de siste fire-fem år. Det skyldes ikke at han er vanskelig å få tak i. Rød-Larsen er nemlig provestlig, og pro-libanesisk, dvs. han liker ikke væpnede militser og stater som likviderer motstandere i naboland. Dermed blir han en ikke-person i norske medier.

For den som måtte være demokrat er dette alvorlig. Libanon var en gang et kulturelt lappeteppe, akkurat et slikt regjeringen Stoltenberg mener Norge er blitt. Men så gikk det likevel ikke så bra.