Kommentar

Aften tirsdag har et lite intervju (s. 19) med Yossi Olmert, historiker og bror til Ehud. Han står nær Likud og den sittende regjeringen i Israel. Han hadde seminar i dag på NUPI om Syria/Iran/Hizbollah som er et spesiale. Han sa om Hizbollahs provokasjoner på grensen til Sør-Libanon både når det gjelder angrep inn i Israel og vannkonflikten, så har Hizbollah holdt seg «innenfor hva Israel kan tåle av provokasjoner». Den dagen Hizbollah går over denne streken, kommer Israel til å gå til et militært angrep som blir slutten for Hizbollah, sa han.

Olmert hevder situasjonen for Syria/Iran/Hizbollah endret seg 11. september 2001, fordi de ikke lenger kan regne med at det å «gå over grensen» kan utløse en regional krig uten at USA blir med. Han presenterte det synet som også er regjeringens syn i Israel, nemlig at Iran er den viktigste leverandøren av både materiall/økonomisk/ideologisk støtte til Hizbollah, og at «Karine A»-affæren for et år siden i realiteten viste hvor tett denne forbindelsen er blitt (dermed ikke sagt at «regjeringens syn» kun er politisk, og ikke også sann eller nær sannheten). Olmert viste til Irans egendefinerte dogme (om at Iran som islamsk stat må ha som mål å fjerne Israel) som bakgrunn for Irans politikk og rolle. Iran verken grenser til Israel eller har politisk, territoriell eller andre konflikter med Iran, understreket han. USA-hatet og Israels-hatet er kun ideologisk/religiøst.
Avledningen av vann fra Libanon er ifølge Olmert et tegn på Hizbollahs innflytelse i libanon, fordi en slik handling ikke er i Libanons interesse (d.v.s. Beiruts). På denne måten bryter Hizbollah/Libanon to punkter i Folkeretten, fordi Israel mister vann de har rett på, og det skjer uten forhandlinger med Israel som også kreves. Olmert kalte dette i seg selv for et «Casus Belli» (kan gi grunn til å føre krig), men at Israel så langt har holdt seg i skinnet blant annet fordi en krig på to fronter ikke har vært ønsket, heller ikke har regjeringen ønsket å gi Hizbollah den regionale krigen H. ønsker å starte. Samtidig sa Olmert altså at alt beror på om Hizbollah ikke krysser Israels toleransegrense, og skjønner at en krig med Israel vil få de største konsekvenser for dem selv.

Kari Karamé reagerte på det Olmert sa om avledningen av vannet, at det kunne ikke være noe «casus belli» for Libanon å forsyne et par landsbyer ekstra med vann. Olmert lekset opp hva som står i reglene, og sa at det etter internasjonal rett ikke er tvil om at det han sa er rett. Karamé kommenterte ikke mer, men var antagelig ikke happy med det han svarte på innvendingen heller.

Til stede på seminaret var også en doktorgradsstipendiat, Pia Therese Jansen, som skriver om «The effectiveness of counter terrorism in Israel and PA» og stilte spørsmål om samarbeidet mellom Hizbollah og Hamas, antakelig for å lede temaet inn på et felt som hun selv har en del kjennskap til. Ifølge Olmert er det nært samarbeide både mellom Hizbollah, Hamas og de andre ekstremistgruppene, og den palestinske selvstyremyndigheten som han mener ble åpenbart med «Karine A»-affæren. Jansen sa til meg etterpå at det foregår masse mellom Hizbollah og Hamas (jfr. Hans’ innlegg om islamiseringen av palestinernes kamp), og ga som ett eksempel opprettelsen av Hizbollah-Palestina.

Det var en interessant «forelesning» om en del av Midtøsten-konflikten i israelsk perspektiv, mest av alt imponerte Olmert med en klisterhjerne for detaljer og utvilsomt enorme kunnskaper om et felt han har studert i mange år. Det er påfallende hvor selvsikkert han framførte sitt foredrag og realitetsbeskrivelsen. Hadde ventet flere kritiske motforestillinger fra NUPI-folk. Det kom ett til, fra en egypter som hadde misoppfattet Olmerts utsagn om Irans religiøse dogme, som å gjelde alle muslimske land. Han henviste til Egypts fredsavtale med Israel. Olmert understreket at han siterte offisielle iranske utsagn, og at det var Iran som definerte det som en islamsk plikt å bekjempe Israel.

Olmert kommenterte ikke direkte påstandene/ryktene om at Arafat sa nei til Baraks og Clintons forslag i Camp David sommeren 2000 som en følge av Hizbollahs seier over IDF, men han sa generalsekretæren i Hizbollah (navnet – må finne det siden) gikk ut og erklærte etter Israels tilbaketrekning fra Sør-Libanon i mai 2000 at det «beviste at den sterke israelske hæren kunne beseires gjennom kamp» (Olmert kalte det en politisk seier til Hizbollah, og at Hizbollah kan gjøre et skjebnesvanger feilsteg hvis de tror de har beseiret hæren militært, sa han).