Journalistikk er som krimetterforskning. Man kan aldri stole på det man ser. Men hvorfor brukes den inngrodde skepsisen bare mot våre vestlige regjeringer og sjelden eller aldri mot motstanderne, det være seg Slobodan Milosevic eller Hizbollah?

Vestlige regjeringer lar seg både gjennomlyse og punktere. Det er derfor lett å være journalist overfor dem. De MÅ svare.

Jeg husker under NATOs bombing av Kosovo og Serbia. Norske journalister var mer opptatt av å avsløre NATOs mangel på resultater og ikke minst feilbombing enn de var av forbrytelsene som skjedde på bakken.

Nå vandrer pressen i ruinene i Libanon. Man vet hvem som bombet, det er lett å fordele skyld den veien. Men hva med dem på bakken? Det er svært lite kritisk omtale av de menneskene journalistene møter, til tross for at det høyst sannsynlig er Hizbollah-folk blant dem.

Det er tydelig at Hizbollah legger forholdene til rette for pressen og tar dem med på guidede turer. Men burde ikke journalistene skrive det? Og hvordan vet de at de ikke blir lurt, at det de ser er hva det utgir seg for?

Det har vært flere historier som skal vise at israelerne tar feil folk. For eksempel under Baalbek-operasjonen bedyret lokale kilder at alle de fire bortførte var enkle arbeidere, uten noen forbindelse til Hizbollah. Borgermesteren var heller ikke Hizbollah. At sykehuset er betalt og drevet av Iran, var det ikke alle som fikk med seg.

All erfaring tilsier at med grupperinger som Hamas og Hizbollah er det umulig å vite hvem som er hvem. Hva går pengene til? Hvem trekker i trådene? Man snakker med en person i en funksjon som egentlig bare er en front for noe annet og viktigere, og det vet de lokale, men ikke journalisten utenfra.

Det går an å være skeptisk, men av en eller annen grunn er man ikke det. Istedet blir man krypende og skryter av Nasrallah, hans «blendede» retorikk og karisma, «en leder av Guds nåde», som en viss NRK-reporter sa det. Tro ikke at dette er noe nytt. Den samme beundring for voldens mystikk var vanlig i 1930-årene, men da under et annet banner. Ellers er ikke forskjellen spesielt stor.

Akkurat som den gangen forsøker bevegelsen å manipulere informasjon. Når noe stort skjer i krig, skjer det raskt, og pressen har ikke tid til å kontrollere det de ser. Det gjelder særlig foto og TV.

Nå viste det seg altså at det ikke var 56, men 28, som døde i Qa’ana. (Er det fremdeles en massakre?)

Det var tendenser til Michael Moore-stemning rundt Qa’ana. Uten at jeg vil frikjenne Israel for dette eller UNTSO, det var noe med signalene, noen som gjerne ville bruke dette. Til hva?

Etter Qa’ana tok Israel en lang pause og gikk i seg selv. De 48 timene med bombepause ble brukt til å tenke. Hva gjør vi nå? Avblåser vi, eller fortsetter? Det var ikke noe imellom. Det var som om Israel sa til seg selv: -Vi ville ikke dette, men vi kan ikke la oss binde. Vi aner en fare, hvor disse menneskenes død kan utnyttes til noe. Vi løfter blikket og ser hva dette egentlig handler om.

I ettertid kan det se ut som de hadde rett. Det kom en rekke bilder fra Qa’ana, og de ble brukt for alt det var verdt. Var de «ekte»? Barna var utvilsomt døde. Men bloggere har analysert bildene og funnet at det er personer i bildet som øyensynlig ikke var del av redningsarbeidet, men stilte opp for å posere for fotografene med døde barn.

Billedtekstene gir ingen informasjon om at de to samme døde jentene ble slept ut og inn over flere timer for å gi de riktige bildene. Verre enn som så: Den ene fyren, som trolig er Hizbollah, er en pårørende overmannet av sorg i det ene øyeblikk, og står likegyldig og ser på i bakgrunnen i neste. Det er noe alvorlig som ikke stemmer. Dette er manipulasjon.

Det er passende at det var ett av disse bildene som illustrerte Jostein Gaarders artikkel i Aftenposten idag. Bløffen sto til teksten.

Qana – the director’s cut

Milking it?

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-