Kommentar

Trusler er så mangt. Oppslagene om Selskapet har vist hele repertoaret. Noen skjønner hva de gjør, andre gir blaffen, og de fleste dilter etter og dekker seg bak andre.

Det begynte med Klassekampens førsteside om et hemmelig selskap, hvor navngitt personer skulle danne et «Forum mot islam». Bjørgulv Braanen lever i fortiden, men ikke mer enn at han utmerket godt vet at en slik gapestokk har omkostninger:

Det er «gærningene», folk du aldri vet når du møter, som kobler private problemer med folk de oppfatter som fiender. Braanen var med på å peke ut noen.

Så er det sosialt ubehag: Folk i nærmiljøet ser rart på deg. Du kan få ubehageligheter på jobben. Hvis du er selvstendig næringsdrivende, kan det få økonomiske konsekvenser. Det er ikke sikkert jobbsøknaden får samme behandling som den ellers ville gjort. Dette kan være alvorlig.

Men verst er risikoen for at det kan ramme ungene. Hvordan tror Braanen det ville vært å bo i Groruddalen og hatt ungene på skolen der, hvis faren var hengt ut som anti-islam, en Israel-venn og forsvarer av krigen i Irak? Det nærmeste man kommer en neocon og en Bush-forsvarer i Norge, som han sa.

Braanen vet utmerket godt at i dagens Norge er det ikke uproblematisk å få et slikt stempel.

Selv Aftenpostens Per Kristian Haugen gjenga betegnelsen «Israel-venn». Hva slags betegnelse er det? Er det noen som blir kalt Israel-fiende, nærmest som tittel og presentasjon? Braanen forsvarer daglig Hizbollah og fryder seg over USAs og NATOs problemer i Afghanistan og Irak, men ingen kaller ham Hizbollah-venn av den grunn.

Poenget er at «Israel-vennene» er inngjerdet og parkert. Etablerte medier har i lang tid fremstilt forsvarere av Israel som sære kristne og/eller fanatikere. Folk uten kritisk sans. Det er den samme forvridde presentasjon av Israel som samfunn: Her har man krigsmaskin, ikke en hær, og menneskene er sionister og ser på seg selv som bedre enn andre. Dette påpekte religionshistsoriker Bente Groth i sitt foredrag igår. Den samme ensidigheten har man bevisst og ubevisst forsøkt å tvinge forsvarere av Israel inn i.

Ordet Israel-venn er selvsagt ikke negativt i seg selv, men her skaper man først et negativt klima, og henger så folk ut med merkelapper.

Når disse metodene får et annet skjær over seg i dag enn da ML-bevegelsen drev med sin hets og personjakt, skyldes det selvfølgelig at vi har mange nye landsmenn som har med seg en helt annen oppfatning av hvordan man løser konflikter, og hva de går ut på. Det er nok å nevne masseslagsmålet på Nebbursvollen sist helg, utløst av noen ord. Når vi i tillegg har en polarisering rundt utenrikspolitikken og synet på islam/Vesten, uttrykt ved symbolsaker som Muhammed-tegningene, sier det seg selv at man bør veie sine ord.

Det bør også aviser som lager nyhetssaker på basis av det opprinnelige oppslaget. Hvis Klassekampen driver hets, må man tenke igjennom på hvilke premisser man presenterer saken. Det kan lett bli slik at truslene på førstesiden blir selvoppfyllende. Problemet er at mediene bruker det opprinnelige oppslaget som raster: Man bruker «anti-islamsk nettverk» som stikkord, og det er det folk husker, uansett hva som måtte komme etterpå.

Dette vet journalister og desker hvis de får tenkt seg om, men hvorfor skjer det alltid i ettertid?

Jeg skrev i min første respons på Klassekampens oppslag at det var et klassisk tilfelle av leninisme i praksis: Man har ingen respekt for ordene og budskapets integritet. Når de/det blir feil fremstilt er det med hensikt. Man ønsker å «drepe» både budskapet og budbringeren.

Det siste deltar nå også leder av VGs kommentaravdeling i.