Kommentar

Trollet kunne lukte kristenmannsblod. Nett-troll ser ut til å ha samme evne. Ett av dem heter Vårt Land. Avisen viser samme teft som trollet til å lukte seg frem til suspekt blod.

Forrige tirsdag valgte avisen ved journalist Lise Marit Kalstad å «anmelde» det nye bladet Essensielt, skrevet og utgitt av Morten Aasbø, under tittelen: Mener nytt, blått magasin bommer.

Den som mener det er den allstedsnærværende Øyvind Strømmen. Han har ikke lest bladet, men kikket på hjemmesiden essensielt.com, der et sparsomt antall artikler lå. Det forhindrer ham ikke å felle en dom. Hovedoppslag er et langt intervju med Hanne Nabintu Herland.

– Jeg kan ikke helt se at hun er den beste frontfiguren for norsk konservatisme. Bladet har også en spalte som omtales som satire, men den fremstår som platt og dum, og avslører et perspektiv som ligger langt til høyre for det vi kaller konservatisme. Bladet fremstiller sakene på en måte som jeg forbinder mer med den radikale høyresida enn med konservatisme, sier Strømmen.

«Det vi kaller konservatisme». Hvem er vi? Når ble Miljøpartisten Strømmen kvalifisert til å snakke på vegne av konservative? Eller er det Det store Vi som snakker? Som uanstrengt mener å ha rett på å bestemme hva som er konservativt?

Strømmen avslører sitt politiske ærend. Han vet godt at det finnes en konservatisme idag som ikke er partipolitisk, som favner bredere og er nyansert. Han liker ikke denne høyresiden, derfor velger han å brennmerke den som «høyreradikal».

Den har f.eks en humoristisk sans som Strømmen ikke har sans for. Bladet rapporterer at det er brutt ut strid mellom Klassekampen og Aftenposten om retten til å bruke uttrykket – «hele venstresidens avis». Mange vil synes det treffer spikeren på hodet. Ikke Strømmen. Men sier det ikke en god del om Strømmen?

Det sier også en hel del om Vårt Land og skarpretter Kalstad. Hun har laget et intervju med Aasbø, men velger å slå ham i hodet med Strømmen. Det er uredelig journalistikk.

I rekken

Formålet synes å være å brennmerke alt som smaker av presse til høyre for Aftenposten. Den samme skjebne led Kristin Moody da hun ble redaktør for det Dagblad-finansierte ukemagasinet Memo i 2006. Det var da Martine Aurdal skrev i Ny Tid, før bladet var på gaten, at det ifølge ryktene skulle bli det mest høyreradikale siden Hitler. Bladet forsøkte å ta opp innvandring, men havnet i rettssak fordi det brukte bilde av en palestiner som hadde demonstrert på offentlig plass.

Omtalen Moody gis på wikipedia uttrykker holdningen:

Moody ble i mars 2006 tilsatt som redaktør i det nystiftede bladet Memo, men trakk seg som redaktør allerede i september samme år.[2] Memo ble nedlagt av dets eier, Dagbladet, like etter.

Moody ble blant sine eiere[trenger referanse], ansatte og mange lesere oppfattet som kontroversiell etter å ha uttrykt støtte til USAs invasjon av Irak. I et intervju i forbindelse med Irak-krigen uttalte hun bl.a. hun mener det er verre at folk forfølges på grunn av sin samvittighet eller politiske overbevisning, enn at de rammes av en bombe fordi de var på feil sted til feil tid. Det vakte også oppsikt og debatt da hun støttet trykkingen av de omtalte Muhammed-karikaturene samt da hun i sin aller første leder i Memo skrev at «Noen ganger er vestlige verdier best».

Tenk å skrive at «vestlige verdier noen ganger er best»! Slikt kommer man i gapestokken for i det nye Norge.

Det er denne tradisjonen Vårt Land skriver seg inn i. Det går på autopilot.

Intermesso

Dagen etter oppslaget ringer Kalstad undertegnede og ber om en kommentar til Essensielt. Jeg hadde aldri hørt om bladet, men hadde nylig møtt Aasbø og forsto umiddelbart tegningen. Kalstad ville vite om jeg var enig i Aasbøs kritikk av norsk presse som ensidig venstreorientert. Jeg spurte henne: – Forstår du selv spørsmålet du selv stiller, forstår du hva det betyr? – Nei, var Kalstad ærlig nok til å svare. – Jeg gjør ikke det. – Men da har vi to ingenting å snakke om. Inntil du forstår ditt eget spørsmål vil du heller ikke forstå det jeg sier, svarte jeg og gjorde det klart at jeg derfor ikke ville gi noe intervju til Vårt Land.

Likevel setter Kalstad et amputert «intervju» på trykk dagen etter, under tittelen: Islamkritiker mener Norge trenger Essensielt.

Det går ikke inn. Journalister er døve for hva som sies. Kan de da kalle seg journalister?

Kalstad har også intervjuet Tor Bach som mener at norske medier hverken er venstrevridde eller homogene. Tenk det. Da fikk Kalstad hva hun var ute etter. Hun stiller ikke spørsmål for å vite, men for å få de svar hun er ute etter.

Dette er den måten norsk presse behandler representanter for en høyreside de ikke forstår, og heller ikke anerkjenner, og aye, there is the rub: Kalstad og Vårt Lands oppslag oser av et ønske om å ta intervjuobjektet, dvs. Aasbø. Er ikke det ganske lurvete journalistikk? Spesielt når man pynter seg med anstendigheten til Det store Vi.

Skam

Til Kalstad og Vårt Lands store skam: Aasbø har en artikkel som burde få kaffen til å skulpe. Han har vært i Phnom Penh og snakket med domstolen mot Pol Pot-regimet. Der sitter også to nordmenn i ledende stillinger. De forteller om motstanden innen lederskapet mot å ta et oppgjør med Røde Khmer.

Det er en motstand de deler med det røde borgerskapet i Norge. Blant aktstykkene til aktoratet er rapporten som de norske ML’erne Tron Øgrim, Pål Steigan, Elisabeth Eide og Sveinung Mjelde skrev etter at de hadde besøkt Kampuchea høsten 1978, da myrderiene sto på som verst. De fire nordmennene fikk møte Pol Pot selv:

… han hadde hele tiden et glimt i øyet, og det skulle ikke mye til før et smil strålte over hele ansiktet hans.

Å besøke Kampuchea og håndhilse på Pol Pot under «høysesongen» er jevngodt med å besøke Auschwitz høsten 1943. Men ingen holder det mot Elisabeth Eide som sitter i styret for Norsk P.E.N, er professor ved Journalisthøgskolen og ellers flittig benyttet som ekspert på Afghanistan.

Bernt Hagtvet forsøkte å dra igang en debatt om denne uhyrligheten til egen generasjon. Det kom noen artikler. Men det går ikke inn.