Sakset/Fra hofta

Hvordan skal vi stole på det de utenlandske storavisene skriver f.eks. om Midtøsten, hvis det de skriver om Norge er uetterrettelig? spør Halvor Tjønn i Aftenposten, idet han tegner et dystert bilde av såvel nåtid som fremtid.

At i det hele tatt spørsmålet må stilles, er sørgelig. Den seriøse europeiske pressen har gjennom mer enn 200 år levet av sin troverdighet. I fremtiden blir troverdighet enda viktigere: Allerede i 10–15 år har hvem som helst kunnet søke etter hva som helst på nettet og skaffet seg informasjon om hva det måtte være. Da vil naturligvis øynene og filteret til en kunnskapsrik, men samtidig nøktern og mest mulig balansert journalist bli enda viktigere. Lesere og seere må kunne stole på at det journalisten gjengir, er i samsvar med virkeligheten, og ikke bare gjenspeiler virkeligheten slik journalisten mener den burde ha vært.

Den der «må kunne stole på», kan vi nok se langt etter.

Men det er vel ikke verre enn at man gjør det samme med de utenlandske nyhetsorganisasjonene som med de norske: Man lærer seg å gå ut fra at de ikke nødvendigvis har oppegående redaktører og ledere, og at ikke alle medarbeiderne er patente heller, men at det likevel kan finnes gode, sågar fremragende, medarbeidere på huset.

For Tjønn selv burde ikke dette være noe kjempelangt tankesprang.

Det er det heller ikke i tilfellet Corriere della Sera, som kanskje sank aller dypest med Breivik-koblingen etter stortingsvalget. For reporteren var ikke en som hadde utmerket seg med å manifestere dyp innsikt i norske forhold tidligere.

Det er ingen grunn til at vedkommende skal hefte ved troverdigheten til en fyr som, la oss si, Lorenzo Cremonesi, en av den dessverre etterhvert sjeldne typen som mener man ikke bør skrive en linje fra noe sted i verden før man har vært der en god stund, pustet inn luften på stedet, spist den lokale maten og snakket med masse folk. Bedre Midtøsten-korrespondent finnes knapt på kloden. Han var nede i tunnelene mellom Gaza og Egypt under operasjon cast lead, og 24 timer etter at artikkelen hans stod på trykk, ble disse bombet av IDF. Milano-avisen har da også gitt ham frie tøyler og base i Jerusalem i tjuefem år. Han har bodd flere steder i Midtøsten, også i Irak, hvor han har rapportert fra begge krigene. Han må vel ha skrevet noe sånn som hundre artikler derfra, foruten en bok.

Den kritiske leser må altså sjekke hvem som har signert artiklene, undersøke deres record, og selv skille dverger fra giganter.

Hvis mediehusene etterhvert synes det er et problem at enkeltmedarbeidere alene nyter større tillit enn organisasjonene de arbeider for, kan de gå til anskaffelse av redaktører verdt betegnelsen. Disse ville sannsynligvis premiere den beste journalistikken også, heller enn å la innsiktsfulle medarbeidere skrive klisne reisereportasjer, og satse mer på reportere av Cremonesis eller hans gode norske kollegers støpning.

Men sånt fordrer naturligvis et eierskap med sans for sannferdig journalistikk. Denslags vokser ikke på trær, og det er ikke så rart. For med dagens standarder for oppdragelse, utdanning og sosial interaksjon vil ikke de ukritiske leserne nå underkritisk masse annet enn ved et mirakel, og dermed vil bunnlinjen lettere få sorte tall ved fortsatt salg av søppelinformasjon.

Så inntil en spiselig frukt skulle dukke opp på treet, får enhver som ønsker det lage seg et ryddig lite hjørne i søppelberget. Det er de maktesløses makt, som Havel kalte den. Og av og til vinner den som kjent til slutt.

Maktesløse Tjønn ser for seg at pressen etterhvert lider samme skjebne som kommunistregimene. Det er kanskje ment å lyde pessimistisk, men kan like gjerne oppfattes som et glimt av håp om at det kommer noe bedre opp av asken.