Kommentar

Det er når man leser om utviklingen av transparens i amerikansk journalistikk at man forstår hvor akterutseilt norske aviser er. De kan opprette blogger så mye de vil. Jeg ser intet til den vilje til åpenhet i norske aviser, som John Burke skriver om i The difficulties of increasing newspaper transparency

Burke skriver at selve oppfatningen av journalistikken er i forandring i USA. Tidligere kunne avisene holde kortene tett til brystet, hvis det ble stilt spørsmål ved en sak. Kanskje man slapp noen til på lesersiden, men det førte ikke til noe.

Nå har avisene egne ombudsmenn som er lesernes representanter. Sammen med bloggerne stiller det helt andre krav til redaksjonene.

New York Times’s artikkel om National Security Agencys overvåking av amerikaneres telefon og e-post, vakte oppmerksomhet, også fordi avisen satt på historien i over ett år. Så sent som i desember hadde redaktørene møte med Bush som ba dem ikke trykke den. Hvis saken hadde stått på trykk før valget, kunne den ha påvirket utfallet, sies det. Avisen fikk et forklaringsproblem.

Ombudsmannen skrev et brev med spørsmål til redaktørene om disse forholdene, og redaktørene må svare, offentlig.

Under et intervju i NBC med forfatter av NSC-artikkelen, James Risen, som også har skrevet bok om saken, spør intervjueren om han kjenner til at også journalister er overvåket, og nevner spesielt Christiane Amanpour. Dette spørsmålet lå ute i et referat en kort stund, før det ble fjernet. Men lenge nok til at bloggerne så det. Så følger spørsmålene: Hva var grunnlaget for spørsmålet?

Mange journalister er helt med på åpenheten. De legger ut råteksten av et intervju på nettet, samtidig med den ferdige artikkelen. Dette er en arbeidsmåte som kan minne om den hypertekst som akademia er på vei mot: en artikkel som ligner på en palimpsest: lag på lag, hvor man kan forfølge alle mulige vinkler, hvor leserne kan notere i margen, og artikkelen hele tiden skrives om igjen.

Fremfor alt dreier det seg om å eksperimentere med form, og tenke gjennom relasjonen mellom journalist, kilde og leser. Burke bruker uttrykket «top down journalism», som det gamle, som er på vei ut. Blogosfæren krever svar, på det som har foregått bak kulissene.

Norske aviser er fortsatt preget av top down-journalistikk: -Vi setter dagsorden, vi velger vinkler, vi kommenterer og fortolker.

Men dette er en modell som har sett sine beste dager. Leserne går lei. Redaksjonene tyner saker, og leker med objektene. Det er liten tvil om at tabloidene ser store muligheter i SV i regjering. SV må selv passe kjeften, men avisene/tv glemmer at det ikke bare står om SVs troverdighet, men også deres.

Dramaturgien er velkjent: først Kristin-blemme, så storm og Støre-utrykning, hvorpå Kristin legger seg langflat. Så reaksjon på reaksjonen: Støre gikk for langt, var for USA/Israel-vennlig og ydmyket Kristin. SVs sentralstyres står fast, og det er duket for opposisjonens utspill. Nå begynner saken å tværes ut.

Men har publikum fått sakens rette dimensjoner, og satt den i perspektiv? Forstår de hvorfor utlandet reagerte så sterkt som de gjorde?

VG har idag en god story: de forteller hvor sterk reaksjonen fra State Department var på den opprinnelige meldingen. Hvis boikott var blitt stående ville det fått alvorlige konsekvenser for forholdet mellom USA og Norge. VG kaller det «true» på forsiden, men det er mer alvorlig enn som så. Har norske aviser fått frem hvorfor Washington reagerte så sterkt? Jeg synes ikke det. De har vært mer opptatt av å snakke om at Støre skrev «Dear Condi».

Den samme oppmerksomhet rundt det nære og frykt for å tenke stort, ser vi i det russiske importforbudet for laks. En norsk representant i Moskva kunne til NRK radio idag fortelle at russerne nok hadde reagert på hvor fort norske lakseeksport hadde bygget seg opp. Russiske myndigheter ville nok ha mer kontroll med handelen, sa han.

På godt norsk heter dette å ta «a cut». Nordmennene har hatt for eventyrlig suksess. Folk i apparatet ønsker en del av kaka. Det er slik Russland fungerer. Kommer norske journalister til å si det, og følge med? Tvilsomt.

Dette handler om medienes konsistens i dekningen. De mediene som ikke evner å stille de riktige og dyptborende spørsmålene, vil leserne etter hvert gå trett av. Særlig hvis de hopper fra den ene lettvinte vinkel til den andre. Journalistikken begynner å bli mer krevende. Journalisten kan ikke lenger skjule seg bak en stor logo eller briefe med byline. Han/hun er selv deltaker og må stå for noe.