Med store annonser inviterer nå Aftenposten sine lesere til seminar om Fake News. Som eksempler på typisk Fake News vises en artikkel om Trump, en sak fra HRS og en faksimile med bilde av Adolf Hitler. Tonen er satt – velkommen til seminar, folkens!

Det er utenriksredaksjonen i Aftenposten som inviterer til et seminar der leserne skal fortelles om hvor dårlig det står til med troverdigheten i andre og «useriøse» medier rundt omkring. Etter at tilhørerne har fått innpodet Aftenpostens sannhet om Fake News, er det antagelig meningen at man skal tusle hjem og tenke over hvor godt det er at Aftenposten finnes.

«Fake News. Slik brukes løgner bevisst for å lure folk»

Dette er tittelen på seminaret, der tilhørerne blant annet skal få lære om hvordan man selv kan «blottstille løgnene» man utsettes for i ulike medier som finnes «der ute», medier som Aftenpostens redaksjon dessverre ikke har kontroll med.

For å vise hva Fake News er for noe, har Aftenposten, med hjelp av Faktisk.no, funnet frem noen klipp fra mediesaker de mener er illustrerende. Skriften i klippene som vises, er for liten til at vi kan lese innholdet. Men bildene i sakene er tydelige, og de er klart egnet til å slå an tonen for seminaret: Her vises Trump, vårt hjemlige HRS (der Hege Storhaug er en frontfigur), prinsesse Diana – og ikke minst Adolf Hitler. Hvordan kom de på å sette sammen en slik bukett, vil noen kanskje spørre seg.

Aftenposten – motstykket til Fake News

I Aftenpostens verden representerer man selv åpenbart et skinnende motstykke til Fake News. Man er sannhetens fyrtårn i et hav av grums.

Det smaker av en pompøs selvforherligelse uten hemninger.

Spørsmålet er selvsagt hvor mange av avisens lesere som kjenner seg igjen i dette bildet. Hvor mange opplever at det er sannhetens egen bibel man som Aftenposten-abonnent blar i ved frokostbordet?

Det som forties

Om en mediebedrift bedriver Fake News eller ikke, handler ikke bare om den rene sannhetsgehalten i det som publiseres. Det dreier seg også om det utvalget av saker man presenterer for sine lesere, og måten sakene vinkles på. I Aftenpostens kommentarfelter på nett kan man få et inntrykk av hvordan leserne oppfatter Aftenpostens journalistikk, ikke minst med tanke på det å fortelle, fortie og vinkle.

Avisens dekning av klimaspørsmålet er et eksempel på et område der leserne gang på gang uttrykker frustrasjon over enøyd, agitasjonspreget journalistikk. Aftenpostens egen «klimajournalist» Ole Mathismoen får her bedrive en form for misjonering norsk presse sjelden har sett maken til, og opponerende meninger er rett og slett forvist fra avisens spalter. Ensidigheten er total og nesten pinlig i avisen som nå skal holde seminar om Fake News. Man skal neppe vise til egen dekning av dette saksfeltet som et grovt eksempel?

Også i saker om Midtøsten, innvandring, islam, terrorisme og USA/Donald Trump fremstår Aftenposten med det en tydelig slagside. Det handler ikke nødvendigvis om rene «Fake News-oppslag, men det manipulative utvalget av saker og sakenes ofte subtile vinklinger utgjør en form for Fake News som er like kritikkverdig.  (Til avisens forsvar skal det bemerkes at man i forbindelse med innvandringsspørsmål nylig har sluppet til en nyanserende i stemme i journalist Therese Sollien, samt at Kjetil Rolness har fått plass som sporadisk kommentator).

Lokalpolitikken i Oslo er et annet område der osloavisen Aftenposten kanskje bør gå stille i dørene med å fremheve sine journalistiske kvaliteter. For her har det rødgrønne byrådet en påfallende lojal støttespiller, og hyllestartiklene har kommet på rekke og rad. Kritiske oppslag om de mange skandalene i regi av nåværende byråd tones derimot ned til et minimum, formodentlig til byrådsleder Raymond Johansens store lettelse og tilfredshet. -Takk, kammerater!

Stikk heller på kino

Hvor skikket er nettopp Aftenposten til å belære andre om Fake News? Meningene om det er nok litt mer delte enn det man liker å tenke på i avisens redaksjon. Det koster fra 149 til 299 kroner å få delta på seminaret. Den summen rekker til en kinobillett eller to. Kanskje er det mer vel anvendte penger, om man vil ha et par timer med manipulerte historier og eventyr som ikke utgir seg for å være «sannhet».

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!